Oslo: Fra ødeland til en av Europas beste utelivsbyer

Uttrykket nattklubb stammer trolig fra de skjulte og hemmelige barene som blomstret i amerikanske storbyer gjennom forbudstiden fra 1920 til 1933. Disse skjenkestedene, speakeasies, solgte alkohol og bød på ofte levende musikk, dans og gambling – alt utenfor lovens rammer. 

Og selvsagt har slik service eksistert nesten så lenge mennesker har reist, noe sjømenn med landlov i byer som Durban, Havana, Hamburg og Marseille har opplevd i generasjoner. Dessuten – Berlin i 1920-årene var preget av ekstrem kulturell oppblomstring, grenseløs festing, kabareter og en unik åpenhet for skeiv kultur. Etter første verdenskrig og spanskesyken oppsto et behov for å leve i nuet, noe som preget bybildet med et blomstrende natteliv.

Men nattklubb i dagens betydning dukket først opp i europeiske og amerikanske storbyer etter andre verdenskrig, og kjennere trekker særlig frem Whisky à Go-Go i Paris som en viktig referanse. Ved å bytte jukebox og orkestre med DJ og platespiller tidlig på 1950-tallet, markerte trolig dette begynnelsen på vår moderne klubbkultur og diskotek.

Og naturligvis har alle større byer hatt ulovlige skjenkesteder der folk møttes i de sene timer – som da politiet raidet en klubb i en leiegård på Frogner. Ifølge flere presseoppslag 22. mars 1965 beslagla ordensmakten kassevis med øl og en del brennevin, samt at 20-30 unge kvinner og menn måtte legitimere seg. Det hyggelige kjellerlokalet var utstyrt med bar, jukebox, lave sofaer og småbord. For å slippe inn visket de 100 medlemmene sine dekknavn i en skjult mikrofon ved inngangen, og ifølge avisene var de stort sett skikkelige folk.

Lovlige serveringssteder med åpningstid ut over midnatt var det derimot dårlig med i Oslo.

Øl og vin til 01.00

Rosekjelleren ble i april 1937 åpnet av revyartisten Einar Rose som cabaret- og danserestaurant i Klingenberggata 5. Sommeren 1947 fikk han lov til å skjenke øl og vin til klokken 01, sammen med restaurantene Telle, Regnbuen, Presseklubben, Tostrupgården, Humlen, Kongen, Spisesalen Skansen samt KNA. Året etter kom flere andre restauran- ter inn i samme ordning, noen med dansegulv og orkestre.

Og 27. april 1950 meldte hovedstadspressen at Rosekjelleren fikk servere øl og vin fra klokken 01 til 06 natt til søndag, som et engangstilfelle.

– Folk hygget seg strålende og pent (hvilket bevi- ser at en permanent nattklubb i Oslo ikke behøver å medføre galskaper av noen art), og de fleste var ikke til å rikke ut av lokalet før 6 om morgenen, rapporterte Dagbladet blant annet.

Men utviklingen gikk med museskritt, og først i 1952 fikk 13 restauranter dispensasjon fra luknings- vedtektene for å holde nattåpent på spesielle fest- dager og for OL. Et forsøk på å fortsette tilbudet etter olympierne hadde reist hjem, strandet på en dom i Arbeidsretten.

Vegg-i-vegg med Hotel Bristol ligger den lille bygården Kristian IVs gate 9, i dag hotellets nye spaavdeling. For 70 år siden lå Georges Restaurant der. Historien sier at dette var byens første skikke- lige nattklubb, etter at formannskapet i mars 1957 ga dem lov til å holde åpen nattkafé til klokken 04 i to sommermåneder, med øl og vinsalg til 03.30. Direktør Albert Patterson fikk dermed napp på sitt femte forsøk, men etter at de samme politikerne sa nei i juli 1958 stengte han dørene i 1959. Det året fikk Telle på Fridtjof Nansens plass 4 lov til å drive nattrestaurant i tre sommermåneder.

Stort savn

– Det er praktisk talt ingen fornøyelser i Oslo, ikke nattklubb, ingen ukonvensjonelle gjestgiverier som vi har, sa turist Frida Mautner fra Østerrike til Arbeiderbladet tilbake i oktober 1956.

– Jeg synes Oslo burde få en skikkelig nattklubb hvor turister og andre kan få en matbit og en forfrisk- ning i de sene nattetimer ... sto det i Morgenbladet samme år.

Og samtidig rapporterte Dagbladet at flere av byens portierer stadig ble spurt om veien til nærmeste nattklubb av festglade turister. Alt mens journalister skrev om nattklubbene i Stockholm og København, på kontinentet og i USA.

1960-tallet var nærmest en eneste lang tristesse for Oslo-folk som ønsket å svinge begeret og/eller kroppen etter midnatt. Men det var ikke helt nattsvart. I 1965 åpnet Pigalle dørene på Grønland, inkludert telefon på hvert bord slik at gjestene kunne ringe hverandre og høre hvordan det sto til der borte på andre siden av dansegulvet. Telle samt Night Spot i hotel Bristol fikk i 1966 lov til, på visse betingelser, å holde åpent til klokken 04 i juni, juli, august og september. Og de kunne skjenke vin til 03.30. Sommeren 1969 åpnet nattklubben Bonanza i kjelleren til Grand hotell. The Nightcap lå vegg-i-vegg med restauranten 3 Kokker som hadde åpnet i Indekshuset i 1968.

Problemet for mange som ville feste etter midnatt var at de fleste av disse utestedene krevde slips og jakke for sine mannlige gjester. Og jeans var helt uaktuelt. Dessuten var det langt mellom platespil- lerne siden orkestrene dominerte. Mot det nye tiåret begynte det imidlertid å løsne.

En miks av alle slags folk

Helsekostrestauranten Bios lå i Kronprinsens gate 5 bak Victoria Terrasse, over gaten fra datidens Sentrum politistasjon. I disse lokalene kom det som «alle er enige om» var byens første diskotek, nemlig Colony club sommeren 1968. Arrangørene leide seg inn et par kvelder i uken, mens Club Darryl etter hvert beslagla et par andre ukedager.

– Colony Club ble et sted der svarte og hvite mennesker gikk sammen, noe som langt fra var en selvfølge i 1969 da Oslo hadde en liten andel innvandrere. Gjestene var først og fremst folk fra Nato-basen i Bærum, sjømenn og musikere. Og landets første discjockey, Tore Løken, hadde til å begynne med bare en platespiller så han skravlet i vei mellom plateskiftene og brukte gloser som suck it to me som han hadde plukket opp fra Radio Luxembourg. Dette foran et fuglefjell av damer som med store øyne satt og så på ham, sier Olle Thorvik.

Han er utelivsgründer med blant annet Stravinsky og Kristiania på samvittigheten, og for noen år siden ga han ut boken Nattverden: Min lysløype gjennom Oslos moderne uteliv.

Den tar for seg Oslos natteliv fra 1970-tallets disco gjennom jappetiden på 1980-tallet til rave- og techno på 1990-tallet, og 2000-tallets clubbing.

Banebrytende

– Det var Tore som startet diskobølgen – som ble forsterket det neste tiåret. Særlig Safari Club i messehallen på Sjølyst var banebrytende med en miks av hudfarger og legninger. At streitinger og homser gikk på samme klubb var svært uvanlig, for tross alt var det forbudt å være homo helt til 1972. Der styrte DJ Terje Torkildsen musikken og ble en legende i utelivet som Tore Løken. Få, om noen, utfordret dem på dette feltet, forteller Thorvik.

I tillegg til å slippe inn folk av alle slag, spilte disse DJ-ene også mye musikk som ikke var å høre i andre høyttalere rundt om i byen.

– Alt var lov der bare du var kul nok. For det måtte du være for å passere dørvaktene. Safari satte en standard for internasjonal clubbing i Oslo, men stedet lå litt off og etter hvert samlet nattelivet seg på Solli Plass med Bajazzo og DJ Glenn Christian samt Noble Dancer med DJ Les Peters. Sammen med Tre Kokker ble dette et tyngdepunkt i byen, i alle fall på vestsiden, sier han.

Det er nemlig ingen tvil om at skillet mellom Oslo øst og vest var mye større da enn nå. Særlig fordi Oslotunnelen ble åpnet først i 1980 og at T-banen ble koblet sammen på dagens Stortinget stasjon i 1987. Før dette var det få direkteforbindelser mellom øst og vest.

Fest i øst også

– Noble Dancer var lenge kongen av nattklubber. Det kom noen gjester fra Oslo øst, men det gikk et markant skille på Egertorget. Selvsagt var det utesteder østover også, om enn en annen type enn på vestkanten, forklarer Thorvik.

Og trekker særlig frem Ridderhallen i Torggata.

– Dette var østkantens bastion, med stinn brakke bestandig. Olav Thon Gruppen som både eide gården og drev stedet, lanserte dessuten det fabelaktige konseptet Treffen samme sted. Fra 12 til 16 på lør- dagene var det stappfullt av folk som dro innom mens de var på handletur i byen, før de gikk hjem og kom tilbake for en ny runde på kvelden. Og det funket utmerket, sier han.

En revolusjon

Sammen med en rekke andre aktører bidro dette til at Oslos unge mennesker etter hvert fikk mange steder å velge mellom, men med Willoch-regjeringen i 1981 bleknet det meste som hadde vært til da.

– Vi så en revolusjon i samfunnet. Utelivet på 1970-tallet var stort sett traust, med alkoholservering bak gardiner i brune puber eller ned i en kjeller, publikum så ikke alkohol noe sted. Men plutselig fikk vi et nytt regime som sto for en åpen linje. Medie-Norge åpnet, bankene lånte ut penger igjen og det ble lettere å få skjenkebevillinger, sier forfatteren og nevner spesielt Café Sjakk Matt som åpnet i 1983 i Haakon VIIs gate.

– De holdt døgnåpent i begynnelsen og ble en av de virkelig store institusjonene i det nye nattelivet. Her var det store vinduer ut mot gaten så folk som passerte kunne se at gjestene drakk og koste seg. For mange var det en sjokkopplevelse å se styggedommen på nært hold, men publikum elsket det og sto i kø opp til Nationaltheatret stasjon for å komme inn. Så fulgte Thon opp med Fun Pub og Brødrene Berg på Karl Johans gate og ingenting ble som før.

Det Olle Thorvik ikke vet om utelivet i hovedstaden er neppe verdt å vite, og han er krystallklar på at det er viktigere for byen en mange tror.

Påvirker byutviklingen

– Utelivet er de første som tar til seg de nyeste impulsene i musikk og mote fra metropoler som London, Paris og New York. Som igjen gir signaler videre ut i samfunnet. Vi ser det i bystrøk over alt, der forsømte områder blir svært attraktive når utestedene er på plass. Grünerløkka, Torggata og Youngstorget er gode eksempler på områder som gikk fra ingenting til noen av de mest populære stedene i byen, sier han.

Som Per Kloster og Kari Jaquesson var Thorvik blant mange norske ungdommer som dro ut i verden på denne tiden og ble påvirket av hva de opplevde.

– Kari kom hjem fra Paris og ble byens natt- klubbdronning i en alder av 21 år med Radio Nova i Solligata, over farens restaurant Chez Ben Josef. Hun gjorde hans utdaterte spanske nattklubb med bevilling til klokken 04, om til Oslos hotteste nattklubb noen gang. Klubben ble en kjempesuksess og Kari videreførte konseptet fra Safari med miks av folk, hudfarger og stiler. Kloster kom hjem fra California og startet Sjakk Matt, og jeg innså at jeg måtte få ut fingeren hvis jeg skulle starte noe, sier han.

Champagne og betasuppe

Resultatet var at Thorvik, en kompis og en investor gikk til lånevillige banker og fikk finansiert Café Stravinsky i Rosenkrantz’ gate.

– Da var det bare området i nærheten av Spikersuppa som gjaldt, Rosenkrantz’ gate var død fra Stortingsgata til kaia. Tilfeldigvis fikk vi tak i et nyrenovert lokale som gårdeieren slet med å leie ut fordi bygården hans lå helt off i forhold til lysløypa. Sammen med Smuget står Stravinsky igjen som bautaer i det som etter hvert ble den store partygata, sier han.

Men det var skjær i sjøen, og Thorvik er åpen på at hele stedet kunne gått konkurs.

– Oslo hadde to typer skjenkebevillinger – alminnelig og med spiseplikt. Sistnevnte kunne alle få, mens det var et tak på bevillinger uten mat. Og det ble aldri løftet. Aktører som Thon med mange bevillinger kunne flytte sine rundt i systemet, mens vi som ville starte klubb uten mat ikke fikk. Det endte med at vi kokte betasupe i store spann og serverte ett plastglass suppe med hvert glass alkohol vi solgte. Stravinsky var fullt av folk som ville feste, men de ville ikke ha suppe og bare satte den fra seg eller kastet den på gulvet. Dermed forbød skjenkekontrollen oss å ha flere gjester enn bevillingen tillot. Enden på visa var håpløs med halvfulle lokaler og kjempelange køer av folk som ikke slapp inn, noe som varte til Høyre tok over rådhuset og vi fikk en alminnelig bevilling, forteller han.

Dermed ble Stravinsky en kjempesuksess og faktisk det serveringsstedet i landet som solgte mest Dom Perignon. Til 990 kroner flasken i 1985.

– Jeg husker Janne Carlzon i SAS kom med sitt følge på en av sine mange turer i Oslo. Han var glad i uteliv og bestilte champagne, men han var ikke forberedt på like mange plastglass med suppe. Dette var de definitivt ikke vant til fra Stureplan. Men siden brakte det løs med sulteforede nordmenn og resten er 80-tallshistorie, sier han og ramser opp Studio 26, Barock, Fun Pub, Baronen og en rekke andre steder som trakk fulle hus seks dager i uka.

Internasjonalt ry

På denne tiden åpnet det utesteder over alt i Oslo, og utelivet sto ikke tilbake for hverken Sverige eller Danmark.

– Klubbmiljøet ble internasjonalt kjent og stripen fra Grand-hjørnet, rundt Studenten og opp til Barock var helt overlegen med lånefinansierte Porscher og Mercedeser på rekke og rad. Det var spinnvilt. Rosenkrantz’ gate ble en av de heftigste gatene i byen og etter hvert tok Hegdehaugsveien over utelivsfolket. 1980-tallet var en dans på en sky av rosa champagne helt til det smalt med krakket i 1987, sier Thorvik.

For utelivets del var 1988 ganske greit og flatet ut året etter til det nærmest døde. På 1990-tallet kom det inn en god del nye aktører, house- og technomiljøene fikk fotfeste, og Thorvik som solgte seg ut av Stravinsky etter tre år åpnet Kristiania i 1991 – som ble nok en suksess. Da kom også Lipp i Hotel Continental.

– Så åpnet Head On i 1992 og deretter rant det bare på igjen. Jappene returnerte, om ikke helt i jappeformen vi husket fra tidligere, og det oppsto flere subkulturer som etter hvert ble stuerene. Oslo lå igjen et hestehode foran Stockholm og København. For eksempel ble Skansen, et opprinnelig pissoir, kåret til den tredje hotteste klubben i verden, og DJer fra hele verden kom til byen for å spille. Quartfestivalen skal ha mye av æren for at store musikknavn forplantet seg til Oslo og som bidro til de nye klubbkonseptene, forklarer han.

Narko og vold

Mens øl og vin ble stuerent på 70-tallet og champagnen fløt i strie strømmer tiåret etter, skylte narkotikaen for fullt inn i byen på 90-tallet.

– Det begynte med litt ecstasy før alle mistet dyden og det endte i mer og mer drugs. Med dette kom også selgerne, pengeinnkreverne og gjengene – og en del mørke undergrunnsklubber. Mot slutten av tiåret var det blitt skummelt i Oslo med flere skyteepisoder og drap. For eksempel ble en politimann skutt og drept utenfor Kristiania i 2000. Slikt har du ikke lyst til å være en del av, og alt dette ødela selvsagt mye av stemningen i byen, sier han.

Thorvik solgte Kristiania i 1997, og på begynnelsen av 2000-tallet døde flere av de store klubbene ut.

– Finanskrisen i 2008 blåste så alt av banen og etterpå var det ikke noe igjen av det gamle utelivet. Det var 30 heftige år, og i vår tid har det fortsatt med nye aktører. Men jeg skal aldri tilbake i Oslos uteliv igjen, sier Olle Thorvik.