Har Møller tatt for mye tran?

Et debattinnlegg av Erling Fossen, byrøkter: 

Jeg husker det som det var i går. Sensommeren 2020. Alle lederne av OMA´s ulike områdeforum hadde satt hverandre stevne hos OBOS på Hammersborg Torg.Stemningen var lystig, og vi hadde kurs for uteserveringen på Youngstorget. Da støtte vi på en uvanlig høylytt Daniel Siraj i gangen utenfor møterommet. Han hadde akkurat fått vite at Møller Eiendom hadde vunnet budrunden om gamle Deichman med et bud på 245 millioner. OBOS var også en av de 13 aktørene som var med i budrunden. «Hvordan i all verden klarer Møller å regne dette hjem» undret Siraj. Prisantydningen på det forfalne praktbygget var opprinnelig 58 millioner.

Hvis man sammenligner Deich-prosjektet med tre andre transformasjonsprosjekter av monumentalbygg: Sommerro, Telegrafen og Ambassaden, så kan man sette opp følgende sjablonmessige oversikt: Sommerro har lykkes både med hotelldriften og med å skape en storstue for byens befolkning. Check. Telegrafen har lykkes med kontordelen, men forsøket på å lage en storstue crashlandet på første forsøk. Ambassaden har tilsvarende to programmer; kontor (Fredensborg har det som må være i nærheten av verdens dyreste kontorlokaler) og storstueambisjoner som begge har lykkes sånn passe. Det gamle hovedbiblioteket skal derimot få to helt nye programmer: et fotohus, samt storstue. 

Deich fortjener en mer kritisk tilnærming enn jevnlige heiarop fra Aftenposten. Å være mikrofonstativ i denne ekstremt utfordrende transformasjonen, bringer ikke prosjektet nærmere suksess. Det er særlig tre avgjørende faktorer Deich må lykkes med: 

Første nøtt: Bygget 

Da min gode venn og nabo – Liv Sæteren – ble biblioteksjef i 1986, var noe av det første hun gjorde å begynne letingen etter en ny lokasjon. Hovedbegrunnelsen var at rundt 80% av bøkene var plassert i kjellerens mange kriker og kroker. Og riktignok ble gamle Deichman i sin tid kalt Akropolis fordi det lå på en høyde og hadde søyler i fasaden, men byggets innmat var nærmest uframkommelig og helsefarlig.

Bygningen er en labyrint med 25 ulike nivåer eller halvetasjer. Alle som har hatt møter inne i Gamle Deichman, og som velger å gå bakgangene framfor hovedtrappa, går seg alltid vill. Bygget mangler helt moderne ventilasjon, og på kjellergulvene har alunskiferen begynt å sprenge seg fram. Når alunskifer kommer i kontakt med luft forvitrer den og frigjør svovelsyre, metaller (jern, aluminium) og radongass. Den forvitrede skiferen kan miste bæreevnen, noe som kan føre til setningsskader.

I RINGEN MED FOSSEN: Tilsvar

Hammersborg først - derfor bygger vi sted, ikke bare hus

Bygget er verneverdig. Dette stiller store krav til dialogen med byantikvaren om bl.a. nødvendige fasadeendringer, flere utganger og innganger, og tilpasning av lokalene. Rommene er opprinnelig tegnet for å huse bibliotek med store åpne rom og veldig spesielle romløsninger ment for kontemplasjon og stillhet. Det byr på helt spesielle utfordringer når interiøret er hellig, men samtidig må det konverteres til kommersielle arealer. Bare se på det staselige Telegrafbygget i Kvadraturen. Alle de utadvendte virksomhetene gikk dundrende konkurs etter en kort tid. For nordmenn som av naturlige årsaker er soltilbedere, representerer kjellere og mørke og tungefasader selve Antikrist. Ikke glem skjebnen til Skråplanet i Rebelbygget heller. Det skulle bli Norges feteste bar og restaurantkonsept, men komboen av vanskelig tilgjengelighet og beliggenheten i det som egentlig var nedkjørselen til parkeringskjelleren for de gamle Telenorpampene, ble ingen umiddelbar vinner.

Andre nøtt: Beliggenheten 

Hammersborg er ikke Frogner. Hammersborg er det området i bydel St. Hanshaugen med størst levekårsutfordringer. Slik har det alltid vært. Hammersborg har fra 1800-tallet av vært preget av små trehus, fattigdom og sentrumsutfordringer. Men ikke nok med det. Som nærmeste nabo til regjeringskvartalet er Hammersborg klemt mellom «the rock and the hard place». På den ene siden har vi det nye regjeringskvartalet, som er Norges fremste terrormål. Terrormål og myldrende henger ikke sammen som egg og bacon. På den andre siden er det et område preget av levekårsutfordringer og narkotikadealing i Kristparken.

Samtidig er det mange omfattende utbyggingsplaner i området. Ved siden av Deich skal det gamle Clausen-bygget i Grubbegata 14 rehabiliteres, det kommer et nytt Hoxton-hotell; OBOS skal transformere sitt gamle hovedkontor på Hammersborg, og det gamle Megazone-bygget som vender mot Ring 1 skal også forvandles. Selv Trefoldighetskirken skal bjuda på og tilby uteservering. Heldigvis har alle grunneierne inkl. Statsbygg skjønt alvoret og samlet kreftene. Men foreløpig er det ingen av prosjektene som planlegger for boliger. Derfor er det ingen grunn til å tro at vi kommer til å få instant Løkka vibes her.

En viktig nøkkel blir den planlagte Regjeringsparken. Mens Ring 1 fungerer som en barriere mellom sentrum og Hammersborg, kan den planlagte regjeringsparken bli et grønt byrom som forener de to områdene. Men foreløpig er planene for byggetrinn 3 der parken ligger inne, i det grønne. Området risikerer å være en byggeplass fram mot 2033/34. Det er heller ikke funnet en god løsning på Regjeringsparken ned mot Torggata. Foreløpig er det bråstopp der parkdraget henger i lufta over Ring 1. Skal Regjeringsparken bli en reell vest-østakse, må dette løses. Det er også viktig at nåværende Kristparken ikke blir liggende i skyggen av OBOS-blokkene som nå, men får en åpen korridor mot Regjeringsparken.

Tredje nøtt: Konseptet 

Harald Møller er en lidenskapelig fotosamler, og har over 1000 verk i samlingen sin. Disse skal utgjøre kjernen i Fotohuset Deich. Da en gjeng ildsjeler etablerte tidsskriftet f.eks. tidlig på 90-tallet var fotokunst hot. Det første kullet med digitale filmskapere var akkurat utdannet ved kunstakademiet i Bergen, bl.a. Mikkel McAlinden og Vibeke Tandberg som begge er i Møllersamlingen. Vi hadde to av dem som billedredaktører; Jonas Ekeberg, som senere brøt ut og etablerte Hyperfoto, og Ole Johan Aandal. Forsidene våre var preget av dyrebildene til Per Maning (også å finne i Møllersamlingen), og asfaltbildene til Tom Sandberg. Kombinasjonen av den eldre garde fotografer (Sandberg, Alveng, Maning) og de nye digitale fotokunsterne var lenge hot shit. Men på 2000-tallet stilnet hele hypen.

Harald Møller har vært superflink til å lage oppmerksomhet rundt sin store lidenskap for fotografiet, bl.a. gjennom festivalen Oslo Negativ. Men det er et åpent spørsmål om hvor bred appell foto som kunstart har i vår tid, da alle med smarttelefoner tror de er mesterfotografer. At Fotografiska har lykkes i Stockholm og andre storbyer verden over, er ikke en garanti for at de lykkes på Hammersborg i Oslo. Den store striden rundt det planlagte Fotografihuset på Sukkerbiten avslørte at det lille fotomiljøet i Oslo ikke er samlet. Når naboprotestene til Sukkerbitens Venner kom, havarerte prosjektet. Utøver fotografiet så sterk tiltrekningskraft at alle de planlagte barene, restaurantene og uteserveringene vil bli fylt opp av yrende liv fra morgen til kveld?

Tilbake til start. Filosofen Spinoza avslutter sin Etikk med å si at alt stort er vanskelig. I betydningen at store utfordringer riktignok er vanskelige, hvis ikke hadde de ikke vært store, men at de med det rette alvoret og hardt arbeid lar seg løse. Selvfølgelig kan Deich fremdeles bli en suksess, bare de tre nøttene kalt bygget, beliggenheten og konseptet blir knekt. Men har Møller Eiendom den riktige nøtteknekkeren?