Krever milliarderstatning

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

Bergen, 7. mai 1986: Sivilingeniør Ole A. Fjell offentliggjør nyheten om at selskapet hans, Scan Dev A/S, har underskrevet en joint ventureavtale med det kinesiske selskapet Hua Yuan Economic, som omfatter bygging av drift av et forretningssenter på 65.000 kvadratmeter i Beijing i Kina. Ifølge Fjell har avtalen en verdi på 400 millioner kroner. Angivelig skal dette være den største joint venture-avtalen som er blitt gjort mellom et norsk og et kinesisk selskap. Ikke dårlig for en sivilingeniør fra Bergen, selv om nyheten ikke er av de mest oppsiktsvekkende i et land preget av jappetid og utallige nyhetsoppslag om «nyrike» mennesker og fiffige forretninger. Bergen Bank soler seg uansett i glansen. Banken er en av hovedinteressentene i Scan Dev, som sammen med Bank of China skal stå for finansieringen på 50-50 basis.

Full støtte

Det skulle gå ett år før lånebevilgningene undertegnes, men da er også avtalen i boks. Representanter for Bergen Bank og flere andre skandinaviske banker undertegner en lånebevilgning på 41,9 millioner dollar, som skal brukes i det norsk-kinesiske byggeprosjektet. Deler av planene blir kjent for offentligheten, og det blir vist skisser av et senter som skal inneholde leiligheter, kontorlokaler og butikker.Etter planen skal bygget stå ferdig i årsskiftet 1989/1990. Totalt skal forretningsbygget bli på 70.000 kvadratmeter. Det har tatt tid å få forhandlingene sluttført, men det er ikke særlig uvanlig i Kina. Sivililingeniør Fjell er ikke spesielt stresset; nå er låneavtalene i havn, og dessuten har han mye å flyte på. Fjell bygde SAS-hotellet i Stavanger, som han senere solgte med kjempefortjeneste. I Kina-prosjektet har Fjell skutt inn en egenkapital på fem millioner dollar. Et likelydende beløp er satset av den kinesiske motpart. I tillegg til de ti millionene, garanterer banker og finansinstitusjoner for knappe 42 millioner dollar.

Studentopptøyer

Utbyggingen er basert på en 20-årsavtale med kinesiske myndigheter, med muligheter for forlengelse. Fjell sier til media at det er vanskelig å vurdere markedsverdien i et slikt prosjekt, men han har et lønnlig håp om at investeringen skal være inntjent i løpet av avtaletiden. Fra kinesisk side blir det lagt stor vekt på prosjektet. Da den endelige kontrakten ble undertegnet, var det bortimot 400 notabiliteter til stede.Scan Dev har fått arbeidsstyrken i gang. Rundt 300 mennesker er i gang med byggingen av Beijing Hua Wei Center. Arbeidet går sin gang, og ingen greier å forutse hva som skulle skje i 1989: Studentopptøyer og massakre på Den himmelse freds plass i juni dette året forvandler gevinstdrømmen til et mareritt. Internasjonale selskaper kansellerer alle sine planer om å etablere seg i Kina. Mange selskaper drar fra landet.

Fullstendig krise

Dette var krise. Arbeidet med byggingen blir forsinket. Rentekostnader på investeringene løper fortsatt, og det er ingen leieinntekter i sikte i den nærmeste fremtid. Aksjonærene begynner å brumme. Kreditorene vil ha sitt. Det er på høstparten i 1991. Aldri har situasjonen vært svartere i Scan Dev. Selskapet greier ikke å betale renter til DnB. Kravet om å selge eiendomsprosjektet i Kina innfris av Fjell. Banken ville ha pengene sin for enhver pris, i ordets rette forstand. Hva bygget ville bli solgt for var derfor helt i det blå. DnB kobler inn Lars O. Hjelseth i Beijing, som er bankens mann i Kina. Hjelset har et godt nettverk i landet, og er også gift med en kinesisk kvinne. Var det noen som kunne ordne salget, måtte det være Hjelseth.

Staudinger introduseres

Hjelseth introduserer deretter den tyske investoren Anton Staudinger. Han er en typisk bayersk forretningsmann. Med base i småbyen Kötzting har Staudinger engasjert seg i forretninger i Øst-Europa, Italia og Kina. På hjemmebane har han nære kontakter til bayerske politikere. I Kina etablerte han seg på 1980-tallet, og også her kom han tidlig i god kontakt med det politiske miljøet. Han har kjøpt en tekstilfabrikk i Kina, han har dannet et felles selskap (joint venture) med en kinesisk provinsregjering om utvinning av mineraler.Staudinger kjøper senteret i Beijing. Prisen er 4,15 millioner dollar. Det hjelper likevel ikke for Fjells selskaper. Morselskapet til Scan Dev, Stavanger Eiendomsselskap, greier å holde seg oppe til 1993. Men da var det også slutt. Selskapet går konkurs i februar 1993, med DnB og Sparebanken Vest som største kreditor. Boets viktigste aktiva er datterselskapet Scan Dev. Eierandelen viser seg totalt hjelpeløs. Scan Devs halvpart av Beijing-senteret er jo allerede solgt ? til en pris som gjorde Scan Dev insolvent.

Bostyrer blar i papirene

I boet ligger det lusne 20.000 kroner. Men bostyrer Gunnar A. Haahjem i Bergen fatter større interesse for saken, og søker om ekstra midler fra Bergen Skifterett. Det får han. Haahjems undersøkelser viser at Ole A. Fjell paralellt med DnBs salgsarbeid hadde engasjert konsulentfirmaet TPL Associates Ltd. i London til å lage en takst på Beijing-prosjektet. De fremtidige inntektsmulighetene ble av TLP vurdert som ganske lyse, og den norske andelen i Hua Wei ble vurdert til 90 millioner dollar. Kort tid etter forhandlingene med Fjell ga London & Edinburgh Trust PLC et skriftlig tilbud på Scan Devs andel på 34 millioner dollar ? under forutsetning av at eiendommen ble ferdigstilt. DnB ville ut av prosjektet raskest mulig, og godtok ikke tilbudet. Èn måned etter kom London & Edinburgh Trust med et nytt tilbud. Dette var på åtte millioner dollar – «as is». Altså som prosjektet fremsto uferdig, men med potensiale gitt nødvendige investeringer.Av grunner som bostyrer ikke har greid å få klarhet i, ble dette tilbudet forkastet. I stedet ble altså prosjektet solgt til tyskeren Staudinger for 4,15 millioner dollar. Nesten halvparten av det London & Edinburgh Trust hadde tilbudt.

En million til DnBs mann

Isolert sett var dette opplysninger nok for bostyrer Haahjem til å kreve gransking av forholdene rundt salget. Men det dukket opp andre ting. Haahjem finner ut at det i ettertid er blitt overført et større beløp til John O. Hjelseths konto ? fra Staudingers lokale agent. Beløpet, som var på 150.000 dollar (èn million norske kroner), ble overført til Hongkong-selskapet Norse Dragon Co. Ltd. Firmaet eies av John O. Hjelset og hans kinesiske hustru, Jenny Ping Hjelset. Staudingers lokale agent har påført følgende på talongen: «This copy of the receipt of USD 150.000 dated 7-1-92 is the evidence of my payment to Norse Dragon Co, Ltd, as the commision I agreed to pay to Mr. «OH», representantive of DnB in Beijing, for his assistance to us in our purchase of the shares of the Scan Dev A/S in Beijing HuaWei Centre». Sitat slutt.

2,85 millioner dollar i fortjeneste

Etter dette ber bostyrer Haahjem om assistanse fra politiet I Bergen. Internrevisjonen i DnB ble også koblet inn. Bergenspolitiet avsluttet raskt saken, etter noen avhør og etter å ha mottatt en 20-siders rapport fra DnB. Videre etterforskning ville krevd betydelige ressurser i form av utenlandsreiser, noe bergenspolitiet ikke hadde penger til. Ekstra salt i såret ble det for Fjell da det ble kjent at Anton Staudinger cashet inn en pen fortjeneste på videresalg av prosjektet. Staudinger fikk inn syv millioner dollar da han solgte eiendommen ett år senere. Saken havnet deretter i retten. Bergen byrett sa seg enig i DnBs krav om at saken ikke hadde noe å gjøre i rettsapparatet, mens lagmannsretten i 1997 kom til motsatt konklusjon. Dermed ble det klart for fullt oppgjør for åpne dører, med alle følger det ville innebære for Fjell og DnB.

– Grov uaktsomhet

Da saken startet i Bergen byrett for noen uker siden, innledet Fjells prosessfullmektig, advokat Helge Wesenberg, med å varsle det gigantiske erstatningskravet mot DnB. Kravet er på inntil 62,4 millioner amerikanske dollar, som tilsvarer 512 millioner norske kroner. I tillegg kommer morarenter, som kan komme opp i et tilsvarende beløp. Dermed beløper det totale kravet seg på en milliard kroner. På vitnelisten finner vi både Ole Lund og Finn Hvistendahl. De første dagene i retten har gitt et signal om hvilken temperatur som vil råde mellom partene i ukene fremover. Wesenberg uttalte at DnB med forsett eller grov uaktsomhet ofret Fjell for å oppfylle egne kortsiktige gevinster. Han sier det rettslige grunnlag for kravet er kontraktsbrudd og illojal opptreden fra bankens side.

– Dobbeltspill

Wesenberg mener at DnB drev et dobbeltspill uten sidestykke mot Ole A. Fjell. Bakgrunnen for dette var at Scan Dev ble bedt om å undertegne en salgsfullmakt på prosjektet, en fullmakt som ifølge banksjefen i Bergen bare var en ren sikkerhetformalitet vis-à-vis kredittkomiteen i banken. Fullmakten skulle bare ligge «nederst i skuffen». Wesenberg mener å kunne påvise at banken allerede på dette tidspunktet hadde introdusert den nye kjøperen for de kinesiske samarbeidspartnere. Bevis for dette skal eksistere i form av et internt notat i banken. Ved en enkelt episode skal banksjefen ha forsikret om at fullmakten fremdeles lå i skuffen, mens den i virkeligheten var sendt til Kina 14 dager tidligere ? og deretter «kringkastet» av DnBs mann i Beijing.Helge Wesenberg mener videre å kunne dokumentere at banken skal ha drevet smøring av kinesere med beløp på 50.000 dollar ? for at de skulle akseptere introduksjon av tyskeren Anton Staudinger. I tillegg til dette kommer altså den påståtte episoden med pengeoverføringen til DnB-mannen John O. Hjelset.

– Mangler troverdighet

Advokat Peter L. Bernhardt er prosessfullmektig for DnB. Han avviser milli-ardkravet. Bernhardt mener Fjell mangler troverdighet.– Banken forholdt seg på normal måte til lån som var grovt misligholdt i to år. Ole Fjell kom i en situasjon der han ikke maktet prosjektet lengre, verken operativt, administrativt eller som senral selskapsdeltaker. Hvilket innebar et fullstendig tap av troverdighet hos samarbeidspartnerne i prosjektet. Dette er som en gresk tragedie, sa Bernhardt i sin innledning i Bergen byrett.Hva DnB-representanten i Beijing angår (pengeoverføringen til Hjelseths konto, red. anm), sa Bernhardt følgende:– Banken liker ikke at en representant for banken foretar handlinger banken ikke kjenner til, på samme måte som den liker lite at det fremmes rettslige krav mot banken. Påstandene om smøring av sentrale personer i Kina ble også avvist av Bernhardt. Slik smøring kan ikke dokumenteres, sa han.Det er satt av fem uker til saken.