To grep for boligkrisen

Vi har en dobbel krise som politikere behandler som to ulike problemer: På den ene siden er bygge- og anleggsbransjen i knestående. På den andre siden øker antallet trangbodde barnefamilier, og mer alvorlig; Vi har stadig flere bostedsløse familier, som Aftenposten omtaler 25. mars. Men det finnes en løsning som treffer begge krisene samtidig.

Vi blir flere – men bygger mindre

I 2025 økte befolkningen med 33 100 personer, og vi er nå over 5,6 millioner. SSB forventer at vi passerer 6 millioner like etter 2030. Presset på boligmarkedet vil ikke avta. Samtidig som regjeringen har hatt som mål å bygge 130 000 nye boliger innen 2030, ligger antallet igangsettingstillatelser historisk lavt. Dette skyldes blant annet høye bygge- og rentekostnader.

Det er ikke bare boligutviklerne som rammes, også andre i kjeden: elektrikere, rørleggere, tømrere og andre underentreprenører. Konkurstallene i bygg og anlegg har vært høye over tid, og det er mange bedrifter som ikke har mer å gå på nå.

Trangboddhet rammer barn – og særlig i Oslo

Samtidig skriver Husbanken at antallet trangbodde familier øker. Dette er ikke abstrakte tall. Det er barn som mangler plass til lekser, søvn og privatliv. Det er foreldre som ikke får hverdagen til å gå rundt i små leiligheter, ofte i dyre og uforutsigbare leieforhold.

Problemet er særlig stort i Oslo. Rundt 59% av familier med tre eller flere barn bor trangt. Trangboddhet rammer særlig lavinntektsfamilier i leid bolig, og konsekvensene kan være alvorlige: svekket helse, mer stress, vanskeligere skoleoppfølging og begrenset sosialt liv. Samfunnskostnaden er betydelig, men den betales stykkevis og delt; I helse, skole, barnevern og NAV. Og mens dette pågår, står nybygde boliger tomme.

Markedet bygger for feil kunde

Nyboligene som bygges i dag er uoppnåelige for en lavinntektsfamilie, men rentekostnadene gjør også at andre kjøpere uteblir. Dermed får vi en fastlåst situasjon: Utbyggerne får ikke solgt, og de som trenger bolig mest, kommer ikke inn.

Det snakkes mye om tiltak for lavere boligpriser, men i praksis innføres stadig strengere krav som øker byggekostnadene. Summen er en boligpolitikk som ikke treffer behovet i pressområdene, og som samtidig kveler tilbudssiden.

Stor-Oslo kan gjøre noe nå

Nylig fikk flere kommuner uventet betydelige budsjettoverskudd. Det gjelder blant annet Oslo og Bærum – kommuner som samtidig har store utfordringer med trangboddhet. Disse kommunene bør vurdere et krisetiltak som er like jordnært som det er effektivt:

Kommunen kjøper usolgte nyboliger og tilbyr barnefamilier med lav inntekt en vei inn gjennom boligkjøpsmodeller – ikke bare leie. Poenget er enkelt: Bruk den ledige nyboligmassen til å avlaste den mest akutte delen av boligkrisen, og stabilisere en bransje som nå mister bedrifter og kompetanse.

Eie, men med sikkerhetsnett

Kommunen trenger ikke «gi bort» boligverdier. Løsningen kan bygges på medeie: Familien kjøper en andel de faktisk har råd til, mens kommunen (eller et kommunalt selskap) eier resten – og får sin andel av verdistigningen ved salg, uten å presse familien med høye løpende krav. Slike modeller finnes allerede i markedet, men er ikke for lavinntektsfamiliene. Derfor bør Husbanken og kommunene etablere ordninger som gir familier reell mulighet til å gå fra leie til eie, med en lav fastrente for å gi forutsigbarhet til husholdninger som ikke tåler renteøkningene vi har hatt de senere år.

Vi har ikke råd til å la være

Dette er ikke et spørsmål om å «redde markedet». Det er et spørsmål om å løse konkrete, voksende problemer, særlig i Oslo: Trangboddhet, bostedsløshet og en byggebransje i fritt fall.

Alternativet er at tomme nyboliger fortsetter å stå tomme, at flere bedrifter går konkurs, og at flere barn vokser opp i stadig trangere hjem – mens det offentlige betaler mer og mer for konsekvensene.

Vi kan løse to kriser med ett grep: La familiene flytte inn i boligene som allerede er bygget. Bidra til at det bygges mer. Utvid verktøykassen i Husbanken. Bruk kommunenes handlingsrom mens det fortsatt finnes. Spørsmålet er ikke vi har råd. Spørsmålet er om vi har råd til å vente.

Artikkelforfatter er Kjersti Cecilie Jensen, partner og advokat i Advokatfirmaet Bull AS.