Estate Nyheter i Ukraina: – May the Force be with you

UKRAINA (Estate Nyheter): Klokken 02.49 natt til lørdag er vår første alarm i Ukraina. Lyden er uutholdelig, og i ørska er det umulig å si om den advarende stemmen kommer fra høyttaleranlegget ute eller mobilen. Appen Air Alert gir imidlertid klar beskjed: «Immediately proceed to the nearest shelter». Vi er nede i bomberommet til hotellet i byen Lviv i løpet av fem minutter, men der er det bare to personer: En ung ukrainsk mann som ikke snakker engelsk, og Anne Lindboe – Oslos ordfører – i pysjamas.

– Jeg dro på meg skoa med en gang, sier Lindboe, som også opplever sin første alarm.

Etter hvert kommer det flere til bomberommet. De er mer drevne og vet at det tar tid før en missil eventuelt når frem. Vi sitter i en lang korridor som minner mer om et venterom hos legen enn et bomberom. Klokken 04.19 er alarmen over. «May the force be with you» sier stemmen.

Firehjulstrekkere til fronten

Lindboe er en av flere frivillige som til sammen kjører 21 biler denne langhelgen. Det skjer i regi av Ukrainian Freedom Convoys (UFC). Den ble startet av advokat Ole Kvåle, som ville gjøre noe mer for Ukraina enn bare å gi penger. Han begynte i det små, men driver nå et oljesmurt maskineri av en frivillig hjelpeorganisasjon.

De samler inn penger til kjøp av gamle firehjulstrekkere – primært pickuper, SUV-er og varebiler – som kan brukes ved fronten i Ukraina. Der brukes de blant annet til å frakte skadde soldater, mat og ammunisjon.

Gjennomsnitts innkjøpspris per bil er 30.000 kroner samt 10.000 i reparasjon. Organisasjonen har kyndige folk på både innkjøp og verkstedsiden.

Kjører 237 mil

De frivillige kjører bilene hele veien fra Oslo til Kyiv. Totalt er det ca. ca. 237 mil i tillegg til ferje til Polen. De betaler selv utgiftene til reisen i tillegg til at de gjerne har samlet inn penger i forkant til bilen.

Les også:

Krigen i Midtøsten kan gi økte byggepriser. – Det er mange som sitter i telefonen med kunder nå

Initiativet til Kvåle skaper stort engasjement, både på giversiden og antall personer som vil kjøre biler fra Oslo til Kyiv. En av dem er stjernemegler Anders Langtind i Eiendomsmegler 1.

– Han var med første gang høsten 2023, og engasjerte mange. Han ringte rundt og skaffet både penger og sjåfører, sier Kvåle.

Krig i bagasjen

Vår inngang til konvoi nr. 32 er Henning Lauridsen, administrerende direktør i Eiendom Norge. Han er på sin femte tur for organisasjonen, og kjører sammen med Darius Hakimi, som har mye krig i bagasjen. Hans kone gjennom 24 år er fra Ukraina, hans avdøde far fra Iran og mor fra Serbia.

De plukker oss opp på flyplassen i Warszawa med en 2008-modell Suzuki Grand Vitara med nesten 200.000 kilometer på telleren. De har selv vært med på å male bilene over flere helger til den spesifikke grønnfargen som passer det ukrainske terrenget. Vår bil er påført tallet 446, som er nummeret i rekken av biler som UFC frakter til Ukraina.

– Det eneste vi kan love dere er at det ikke blir komfort, sier Lauridsen før vi setter oss i baksetet.

Når farten har passert 120 km/t kommer det en ulyd som minner om en bjeffende hund. Den er med oss på resten av turen.

Lauridsen ble frustrert

Da Lauridsen jobbet i NBBL var han i Ukraina noen ganger. Det handlet om kunnskapsoverføring, og det var med deltakere fra en rekke land.

– Jeg ble kjent med mange i Ukraina, og ble interessert i moderne ukrainsk historie. Da Russland innledet fullskala invasjon fikk jeg mange henvendelser fra folk jeg kjente. Jeg var frustrert over at jeg ikke fikk gjort noe, men en dag pratet jeg med Anders Langtind, og han foreslo at jeg ble med i UFC.

– Så samlet jeg inn penger til en bil, og hadde min første tur i mars 2024. Det var da jeg traff Darius første gang, og jeg kjørte sammen med Gunnar Krogsveen, forteller Lauridsen.

Holder tempoet oppe

Han og medsjåføren er opptatt av å holde tempoet oppe, for de vet aldri hvor lang tid det tar i tollen på grenseovergangen: Først på den polske siden, så den ukrainske. Siden det er fredag er det mange ukrainere som skal tilbake fra Polen, hvor mange av dem jobber. Denne gangen er vi heldige, selv om tollere visstnok er like arrogante som alltid. Vi er ute etter ca. halvannen time, men en annen frivillig vi snakker med, måtte forrige gang tilbringe 15 timer i dette ingenmannslandet.

– Jeg opplever at det er et bredere engasjement for Ukrania nå enn tidligere. Folk ser at denne krigen også har innvirkning på vår egen og Europas sikkerhet. Ukrainerne gjør ikke dette bare for seg selv, men også for Europa, sier Lauridsen.

– For oss nordmenn er det plenty av muligheter til å bidra, som denne gruppen. UFC-arbeidet gir stort utbytte med lite penger, og ingenting går bort i administrasjon, påpeker han.

En lidelseshistorie av de verste

Vi kommer til Lviv før det er blitt helt mørkt. Først middag med flere av de andre frivillige på hotellet, før vi rekker en rask tur til sentrum med Lauridsen. Han har vært i byen flere ganger, og er blitt glad i den. Vi går i raskt tempo mens han forteller.

– Jeg var i Lviv første gang i 2019, da jeg ledet en internasjonal konferanse her. Jeg dro ned litt før og ble litt etter som jeg alltid gjør på slike turer, og det var faktisk her jeg ble tilbudt jobben i Eiendom Norge. Jeg bare digget folkene her og stedet.

Vi kommer til en blindgate hvor det syder av unge mennesker denne fredag kvelden. Vi går innom en bar og kjøper IPA fra et lokalt håndverksbryggeri, og stiller oss rundt et bord ute.

– Det er dette de kjemper for da, sier Lauridsen, og nikker mot noen av de unge som også står ute med glass i hendene.

– Ukraina har jo en lidelseshistorie av de verste, men det gjør dem sterke. Et spørsmål er hvor de unge gutta her er om 3 år. Er de i krigen? Det er fryktelig vanskelig å planlegge hva de skal gjøre fremover.

– Min drøm er at Norge hadde hjulpet enda mer, sier han.

De stadige hullene i veien

Lørdag morgen. Henning og Darius rekker ikke å være med på hele turen, derfor overtar journalisten og fotografen i Estate Nyheter bilen. Fra Lviv plotter vi inn hotellet i Kyiv på Google Maps. Bare etter noen minutter forstår vi hvorfor de forrige sjåførene var så fokusert på hullene i veiene. De kommer hyppig, og noen er så store at de kan gi følger for både dekk, felger og kanskje forhjulstilling, uten at vi er spesielt bevandret i denne delen av verden.

Det er litt over seks timer å kjøre. Landskapet er flatt og monotont, men hullene i veien holder oss skjerpet. Det er tett mellom bensinstasjonene på denne strekingen, og etter hvert stopper vi på en og ber om full tank. Han som fyller spør om vi har lyst på kaffe, og når vi svarer nei, vinker han oss bort til et vindu for å vise oss utvalget av vodkaflasker, men heller ikke det frister nå.

Frivillige med et stort hjerte

Vi fikk høre det allerede før turen: Det er fine folk med. Fra alle samfunnslag. Selv om vi som journalister skal være mest mulig nøytrale, er det vanskelig å ikke kjenne på felleskapet. Nå står vi sammen med dem på den store plassen ved Moderland-monumentet i Kyiv. Alle bilene er oppstilt og klare for overlevering til det russiske Forsvaret.

Med på turen er også den tidligere hardtslående journalisten Knut B. Steen i Dagens Næringsliv, men nå har han en helt annen tilnærming.

– Det må jeg si, dette er en gjeng med et stort hjerte, fastslår han.

Lars Petter Solås, bystyrerepresentant i Oslo, er med som konvoileder.

– Jeg er opptatt av frihet og rettferdighet. Det som vokser frem i Russland er den rake motsetningen til dette. Det er viktig at vi som sivile gjør vårt i tillegg til det myndighetene gjør, sier han.

– Takk for deres innsats for hjemlandet mitt. Takk for at dere har valgt å komme hit og vise deres støtte, skriver en ukrainsk kvinne fra konvoien på en felles meldingstjeneste senere på dagen.

Ukrainernes utrettelige kamp

Det er høytidelig nå. Den ukrainske viseutenriksministeren Olexandr Mischenko er her. Det samme er Norges ambassadør, Lars Ragnar Hansen. Anne Lindboe er her som både frivillig og Oslo-ordfører. Solås innleder seansen før viseutenriksministeren takker for innsatsen og understreker betydningen av arbeidet til UFC.

Sist ut er Lindboe.

– Takk for alt dere ofrer. For deres utrettelige kamp for vår felles frihet. Norge har også grense mot Russland, og vi vet at dere også kjemper for vår frihet, sier hun.

Lindboe påpeker at det er nesten 5.000 ukrainere i Oslo, og at mange av dem demonstrerer foran Stortinget hver uke.

– Vi håper disse bilene kommer til nytte, sier hun.

Blir værende for seier og frihet

De to ukrainske soldatene som skal overta vår bil, kan ikke engelsk, derfor kommer det en mann for å være tolk. Han jobber med finans i luftforsvaret.

Soldatene skal kjøre bilen helt til Donetsk-regionen hvor krigen raser som verst. Den ene, en 32-åring med kallenavnet «Rabbit», har vært soldat i krigen siden 24. februar 2022. Han vil ikke fortelle så mye om hvordan han opplever å være ved fronten, bortsett fra at det er farlig. Han er rolig, behersket og mild i fremtoningen. Det samme er den andre soldaten, «Brother in Law», som er 43 år.

– Bilene hjelper oss å komme raskt ut av områder med artilleri og andre farlige situasjoner. Disse bilene er raskere og bruker mindre drivstoff enn store biler. De er et godt bidrag til oss, sier han.

Det har vært en tøff vinter, men nå er våren snart i anmarsj. Vi spør hvordan det påvirker optimismen at de har kommet seg gjennom enda en vinter. «Rabbit» er stille noen sekunder før han svarer.

– Fire år er lang tid. Men vi blir værende for seier. For frihet mot Russland. For Ukraina og Europa, sier han.

De vinker til oss når de starter bil nr. 446 og kjører mot fronten.

Minnestedet

På Maidan-plassen i Kyiv er det opprettet et minnested for soldater som er drept i krigen mot Russland. Der er det plantet tusenvis av små ukrainske flagg. Vi ser også noen norske flagg med navn på. Det er dessuten mange større flagg og innrammede fotografier av soldater. Noen av bildene er påført tekster. Andre mangler ord.

Det er den internasjonale kvinnedagen når vi går gjennom minnestedet. Inntil flagghavet står en eldre dame og forteller noe til en yngre. Hun har innlevelse stemmen og tårer i øynene. Vi trenger ikke å lure på hva de snakker om.