Byrøkter Erling Fossen: Napoli – «Paradis befolket med djevler»

De fleste nordmenn er bare innom Napoli for å dra videre, til Amalfi-kysten, Vesuv, til Capri for å se henne komme, eller for å gå i fotsporene til Ingrid Bergman på Stromboli.

For dem er Napoli knyttet til mafia, kriminalitet, enorme søppelhauger, og privat og offentlig fattigdom. Men Napoli er så uendelig mye mer. Napoli er en av Europas eldste eksisterende byer, og kan spore sin opprinnelse tilbake til greske bosettere ca. 800 år før vår tid. Gjennom ulike epoker har Napoli også vært blant de største og rikeste byene i Europa.

For urbanister har denne byen alt.

Tidsdybde. Å gå gjennom byen er som å plassere seg midt i den europeiske historien med synlige lagvise spor fra ulike kulturer og sivilisasjoner.

Byliv. Napoli er et menneskelig gateteater, hver eneste kveld.

Kontrast. Et flott barokkpalass kan stå rett ved siden av et falleferdig hus tægga ned med grafitti.

Tidsdybde

Napoli er i befolkning - både selve byen og regionen – bare litt større enn Oslo. Der stopper enhver likhet. Der Oslo bare har to bygg fra middelalderen – Akershus Festning og Gamle Aker kirke – er Napoli pepra med historiske bygg fra hele den europeiske historien de siste 2000 år. Det gjør at Napoli i særdeleshet har en tidsdybde som strekker den menneskelige erkjennelse til bristepunktet. Tidsdybde er viktig i byutvikling av flere årsaker, og må ikke forveksles med å romantisere fortiden. Når mange historiske epoker er synlige side om side gir dette variasjon i skala, materialbruk og utforming som igjen skaper komplekse, og ofte attraktive byrom. Dette kontrasterer ofte med nyere, mer ensformig utbygging som på Løren, men også Bjørvika, og gir rikere sanselige opplevelser. Napoli har vært under innflytelse fra romere, bysantinere, gotere, normannere, spanjoler og franskmenn. Alle disse epokene har etterlatt seg et unikt arkitektonisk og kulturelt mangfold i gatebildet.

Byer med synlig tidsdybde – der historiske lag er lesbare – bidrar også til en dypere følelse av tilhørighet hos innbyggerne. Det skaper gjenkjennelse og tilknytning, og styrker den sosiale bærekraften. Tidsdybde hjelper oss å forstå hva som gir et sted sin unike karakter. Ved å bevare og restaurere historiske bygninger, gateløp og strukturer, forankres byutviklingen i byens identitet, noe som styrker både lokal tilhørighet og attraktivitet for besøkende som er på jakt etter det unike. Tydeligst er kanskje dette i den to kilometer lange gaten Spaccanapoli i Centro Storico. Her ligger spor fra antikken, middelalderen og barokken sjarmerende side om side.

Byliv

Som alle andre sammenligninger mellom Oslo og Napoli er sammenligningen mellom to historiske byområder himmelropende urettferdig. Men skitt la gå.

Quartieri Spagnoli ble bygget på 1500-tallet av den spanske visekongen Pedro Toledo for å huse de mange tusen spanske troppene. Kvadraturen ble bygget av den danske kongen Christian Quart i 1624 som Norges hovedstad. En av Napolis hovedgater, og delvis omgjort til gågate er Via Toledo. Den markerer inngangen til Quarteri Spagnoli på samme måte som Karl Johans gt markerer inngangen til Kvadraturen. Her stopper enhver likhet.

Quarteri Spagnoli er ikke Napolis tettest befolkede område, men det bor ca. 14.000 innbyggere i et område på rundt 0,8 kvadratkilometer. Dette gir en befolkningstetthet på litt over 17.000 per kvadratkilometer. Altså Grünerløkka++ som er Oslos tettest befolkede administrative bydel. I Kvadraturen bor det litt over 500 mennesker på 0,5 kvadratkilometer (det bodde ti ganger så mange der i 1825). Forskjellen i befolkningstetthet er altså himmelropende. Men den kanskje største forskjellen som hindrer gateliv i Kvadraturen er gatebredden mellom husene. I Kvadraturen er det 15 meter (pga danskekongens frykt for brann), mens den gjennomsnittlige gatebredden i Quarteri Spagnoli er 3 meter (!). Noen av gatene er enda smalere og føles nesten som tuneller. Den korte avstanden mellom byggene muliggjør også den sydeuropeiske skikken ved å ha tørkesnorer mellom seg. Der henger det enten klær i sidegatene, eller vimpler med Maradona og fotballspillere i lyseblått og hvitt tett i tett i hovedgatene. Og tro ikke at de smale gatene forhindrer folk å kjøre bil. Der folk går tett som en tønne, kommer det plutselig en bil, som på mirakuløst vis kommer seg gjennom for så å bli slukt av folkemengden igjen. Tettheten muliggjør et yrende folkeliv selv på en søvnig mandag.

Det yrende gatelivet muliggjøres også av at napolitanerne ikke er som oss stive nordboere. Napolitansk kultur er ekspressivt – både i kroppsspråk, gestikuleringer og hverdagsliv. Det er ikke uvanlig at en samtale mellom to gamle venner kan høres ut som en opphetet krangel – eller en scene fra et teaterstykke. Napolitanerne lever på gaten, snakker høyt, gestikulerer voldsomt og lever tett på hverandre. Alt fra små bønnerop fra gamle damer til tenåringer på scooter som piler gjennom smale smug skaper ekstremt mange sanseinntrykk som nepa må jobbe på høygir for å fordøye.

Kontrast

Kontrastene i Napoli er ikke bare ekstrem når det gjelder de bygde omgivelsene. For å forstå hvordan de enorme økonomiske kontrastene mellom fattig og rik i Napoli ikke førte til revolusjon som i andre europeiske land, må vi snakke om lasaronene. Det er umulig å gå i Napolis gater uten å treffe på de mange hjemløse. På 90-tallet hadde Napoli en arbeidsledighet på over 40 prosent, nå har den klort seg fast på 20-tallet. Men på en eller annen merkverdig måte er blikket til lasaronene verken underdanig eller fiendtlig, men stolt. Tankene flyr hen til The Bowery King i John Wick-filmene der Laurence Fishburne styrer gatene gjennom å koordinere de hjemløse og kontrollere herbergene, også utgjør en kraft som påvirker The High Table og storpolitikken. Hvordan kan det ha seg? Hvordan kan lasaronene – de nederst på rangstigen – oppføre seg som om de har makt?

Det norske ordet lasaron er avledet av lazzarone, og ble historisk brukt om forkomne mennesker som ikke klarte å holde på en jobb, bolig og familie, men som oppholdt seg lett synlig i parker og på plasser. F.eks. er Lasaronparken ved Jacobs Kirke i Oslo oppkalt etter disse. Men den norske konnotasjonen fratar lasaronen dens politiske maktfaktor gjennom de tette bånd til rojale myndigheter som i Napoli.

På begynnelsen av 1800-tallet besto Napolis befolkning i stor grad av de ekstremt rike (kongens hoff), rike landeiere, en liten middelklasse og den store massen av lazzarone som levde i ekstremt fattigslige omgivelser. Dette muliggjorde at kongen gang etter gang kunne slå tilbake republikanske framstøt. F.eks. da franske revolusjonære tropper kom til Napoli i 1799 ble de riktignok støttet av den lille middelklassen, men det store flertallet av lazzarone´s var monarkivennlige, og sørget for at den napoletanske republikken ble kortvarig.

På sin italienske reise omtalte Goethe Napoli noe uærbødig som et «paradis befolket av djevler». Napoli er kanskje den europeiske byen hvor den enorme oppsamling av rikdom bare trumfes av en enda større fattigdom, men der samspillet mellom dem har funnet en finurlig form. De mange lag av historie som ligger åpent i Napoli bærer også i seg denne dualismen mellom fattig og rik. I nesten enhver bakgård til en sliten leiegård, finnes det rester av en fornem struktur, enten det er et palass, kirkebygg eller andre royale strukturer som staller.

Epilog

På en blåtur noen år tilbake vandret vi fulle og fornøyde gjennom gatene i Quarteri Spagnoli på kvelden etter fotballkamp. Vi prøvde å gå med lette skritt. Overalt i de gamle bydelene går du på den svarte lavasteinen som er ett av Napolis unike kjennetegn. Lavasteinen er størknet magma fra Vesuvs mange vulkanutbrudd. Den karakteristiske lavasteinen er veldig nero, glatt, slitesterk og lett å rengjøre. Og livsfarlig å gå på i regn. På veien var en lokal butikk i ferd med å stenge. Vi kom i snakk med innehaverne som viste seg å være en ungdomsgjeng fra Banglasdesh. Han ene hadde sangambisjoner og vi begynte å snakke om Dimash med den guddommelige stemmen fra Kazakstan og K-pop. Vår venn lysnet til. Han tok sats og snart ble alle dratt inn i en magisk vokalprestasjon der alle tilhørerne som hadde stimlet sammen ble hans a capella-kor. Dette skjer kun i Napoli.