Juss:

REDUSERER RISIKO: Den beste forsvarsmekanismen er en gjennomarbeidet aksjonæravtale som presist angir hvilke rettigheter og plikter partene har, skriver advokat Nikolai K. Lyngnes.

Tvangsfullbyrdelse av aksjonæravtaler

En aksjonærs rettigheter knyttet til aksjene i et selskap reguleres av aksje- eller allmennaksjeloven. Det er imidlertid vanlig at aksjonærer forplikter seg til å utøve aksjonærrettighetene på en bestemt måte, og aksjonæravtaler er en sentral del av flere eierstrukturer som benyttes ved kjøp, salg og utvikling av eiendom.

I denne artikkelen sees det nærmere på hvordan en aksjonær kan gå frem for å sikre oppfyllelse av stemmeforpliktelser fastsatt i en aksjonæravtale.

Innledning

Begrepet «aksjonæravtale» har ingen legaldefinisjon, og det har heller ingen rettslig betydning om avtalen er betegnet som en aksjonæravtale eller ikke. Noe upresist kan man likevel si at begrepet er en fellesbetegnelse på avtaler hvor én eller flere aksjonærer forplikter seg til å utøve sine aksjonærrettigheter på en bestemt måte. Det nærmere innholdet i aksjonæravtalen vil avhenge av bl.a. virksomheten og eierstrukturen, og partene har stor grad av avtalefrihet mht. skreddersydde løsninger for felles eierskap i det aktuelle selskapet.

Hverken aksje- eller allmennaksjeloven oppstiller uttrykkelige begrensinger for hva en aksjonæravtale kan regulere, men på enkelte punkter vil lovgivningen legge begrensinger på partenes avtalefrihet.

Et fellestrekk ved de fleste aksjonæravtaler er at de inneholder bestemmelser som, direkte eller indirekte, pålegger partene å stemme på selskapets generalforsamling på en bestemt måte, f. eks. knyttet til styreendringer, utbytte og kapitalforhøyelser. Aksjonæravtalene inneholder også gjerne bestemmelser som pålegger partene å instruere styremedlemmene utpekt av den aktuelle part å stemme iht. aksjonæravtalen. Instruksjonsplikten er ofte kombinert med en plikt om å erstatte styremedlemmer som stemmer i strid med aksjonæravtalen.

Sistnevnte kan være en nødvendig forutsetning for effektiv oppfyllelse av aksjonæravtalen, særlig hvor generalforsamlingen som utgangspunkt kun kan fatte vedtak etter forslag fra styret – f. eks. ved utdeling av utbytte.

Mislighold av aksjonæravtaler

Når det er inngått en gyldig aksjonæravtale, får aksjonæravtalen alminnelig avtalerettslig virkning mellom partene. Dette innebærer at partene på avtalerettslig grunnlag plikter å oppfylle sine respektive plikter, herunder benytte sine stemmerettigheter på en måte som er i samsvar med aksjonæravtalen. Inngåelsen av en aksjonæravtale får imidlertid, som den klare hovedregel, ingen selskapsrettslig virkning, og binder heller ikke aksjonærer som ikke er part i aksjonæravtalen.

I dette ligger det at et selskapsvedtak som er fattet iht. reglene i aksje- eller allmennaksjeloven vil stå seg – selv om vedtaket er fattet i strid med bestemmelsene i en aksjonæravtale.

Ettersom en aksjonæravtale ikke har selskapsrettslig virkning, må et eventuelt mislighold forfølges med bakgrunn i alminnelige avtalerettslige misligholdsbeføyelser. For brudd på en aksjonæravtale vil de mest praktiske misligholdsbeføyelsene være krav om oppfyllelse, erstatning og heving. Det kan også være avtalt andre former for misligholdsbeføyelser, f. eks. en konvensjonalbot, rett til å bli kjøpt ut (put‑opsjon) eller rett til å kjøpe ut den misligholdene part til en rabattert pris (call-opsjon).

For enkelte typer mislighold, f.eks. stemming i strid med en avtalt utbyttepolitikk, vil erstatning være en praktisk misligholdsbeføyelse. Men erstatning vil ikke nødvendigvis være en fullgod løsning for alle brudd på stemmeforpliktelser. Dette da aksjonærene ofte har en sterk interesse i at et bestemt vedtak fattes, samtidig som det kan være vanskelig å bevise at man er påført et økonomisk tap som følge av at den misligholdene part stemte i strid med aksjonæravtalen. Eksempelvis vil manglende utnevnelse av et bestemt styremedlem sjeldent medføre et økonomisk tap som kan kreves erstattet.

Tvangsfullbyrdelse

Det er ikke tvilsomt at en part i aksjonæravtalen kan anlegge fastsettelsessøksmål mot en annen part for å få dom for at en gyldig stiftet plikt under aksjonæravtalen er mislighold, samt få fastsettelsesdom for den misligholdene parts stemmeplikt i en konkret sak. Dersom den misligholdende part ikke frivillig oppfyller iht. en rettskraftig fastsettelsesdom, må man gå veien om tvangsfullbyrdelse.

Tvangsfullbyrdelse av stemmeforpliktelser under en aksjonæravtale faller utenfor tvangsfullbyrdelsesloven §§ 13-8, 13-11 og 13-13, og er således regulert av den generelle bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 første ledd. Nevnte bestemmelse slår fast at:

"Tvangsfullbyrdelse av andre handleplikter enn de som er nevnt i §§ 13-8, 13-11 og 13-13, skjer ved at tingretten ved kjennelse enten gir saksøkeren rett til å utføre handlingen, eller bestemmer at namsmyndigheten selv skal utføre den, eller pålegger saksøkte en løpende mulkt for hver dag eller uke som går uten at handleplikten blir oppfylt."

Bestemmelsen oppstiller tre alternative fullbyrdelsesmåter; (i) aksjonæren som har anlagt søksmål (saksøker) gis rett til å utføre handlingen, (ii) namsmyndigheten utfører handlingen selv og (iii) tingretten pålegger den misligholdene part (saksøkte) løpende tvangsmulkt. Det har vært delte meninger om alle de tre fullbyrdelsesmåtene er anvendbare for en aksjonærs stemmeforpliktelser.

Enkelte har tatt til orde for at en stemmeforpliktelse kun kan tvangsfullbyrdes ved at den misligholdene part ilegges tvangsmulkt. Ettersom tvangsmulkt tilfaller staten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 tredje ledd, jf. § 13-8 tredje ledd, vil tvangsmulkt være en mager trøst for en aksjonær som har fått fastsettelsesdom for en konkret stemmeplikt – særlig om mislighold av stemmeplikten ikke har resultert i et økonomisk tap som kan kreves erstattet på selvstendig grunnlag.

Gjennom Høyesteretts kjennelse av 25. april 2023 (HR-2023-782-U), er det slått fast at alle de tre fullbyrdelsesmåtene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 første ledd er anvendelige for en aksjonærs stemmeforpliktelse i en konkret sak. I korthet begrunnet Høyesterett resultatet med at den misligholdene part etter aksjeloven § 5-2 har rett til å delta på generalforsamlingen ved fullmektig. Høyesterett uttalt at "[d]ersom [den misligholdene part] frivillig kan overlate handlingen til en annen, er det mulig å gjøre det samme ved tvang". Høyesterett presisert at en forutsetning er at "det fremgår av tvangsgrunnlaget hva stemmegivningen skal gå ut på".

I sistnevnte ligger det at slutningen i fullbyrdelsesdommen må være tilstrekkelig klar, slik at det ikke foreligger tvil om hva aksjonæren som har anlagt søksmål (saksøker) eller namsmyndighetene kan stemme for på vegne av den misligholdene part (saksøkte).

Høyesterett uttalte også at tvangsmulkt er det eneste alternativet "i de tilfellene [den misligholdende parts] medvirkning er nødvendig for å fullbyrde handleplikten", men vurderte ikke at aksjeloven § 5-2 annet ledd oppstiller krav om skriftlig fullmakt som er signert og datert. Dette indikerer at eventuelle formkrav som måtte gjelde for den aktuelle fullmakten, herunder signatur, ikke er til hinder for at tvangsfullbyrdelse skjer på andre måter enn ved tvangsmulkt.

System- og effektivitetshensyn taler for at resultatet må bli det samme for andre typer rettighet som frivillig kan overlates til andre ved bruk av fullmakt, f. eks. utstedelse av et skjøte, som iht. tinglysingsforskriften § 7 annet ledd kan skje ved bruk av fullmakt.

Avslutning

Selv om Høyesterett nå har avklart at stemmeforpliktelser under aksjonæravtaler kan tvangsfullbyrdes ved at aksjonæren som har anlagt søksmål (saksøker) eller namsmyndighetene gis rett til å stemme på vegne av den misligholdene part (saksøkte), er det en nødvendig forutsetting for tvangsfullbyrdelse at saksøker på forhånd har fått en fullbyrdelsesdom som konkret angir hva stemmegivningen skal gå ut på. For å få en slik dom, er det avgjørende at aksjonæravtalen oppstiller en konkret stemmeplikt.

Hvorvidt en konkret stemmeforpliktelse er avtalt, vil bero på en tolkning og utfylling av aksjonæravtalen. Ettersom aksjonæravtaler stort sett inngås mellom profesjonelle parter, vil aksjonæravtalens objektive ordlyd stå sentralt. Men i mangel på konkret regulering, vil aksjonæravtalen måtte tolkes i lys av reglene i aksje- eller allmennaksjeloven, hvilket kan gi utilsiktede konsekvenser.

For å unngå tolkningstvil og redusere risikoen for tvist og i tur behovet for tvangsfullbyrdelse, er den beste forsvarsmekanismen en gjennomarbeidet aksjonæravtale som presist angir hvilke rettigheter og plikter partene har.

Artikkelforfatteren er advokat i Advokatfirmaet Schjødt.

Powered by Labrador CMS