I denne artikkelen sees
det nærmere på hvordan en aksjonær kan gå frem for å sikre oppfyllelse av stemmeforpliktelser
fastsatt i en aksjonæravtale.
Innledning
Begrepet «aksjonæravtale» har ingen legaldefinisjon, og det har heller ingen
rettslig betydning om avtalen er betegnet som en aksjonæravtale eller ikke. Noe
upresist kan man likevel si at begrepet er en fellesbetegnelse på avtaler hvor
én eller flere aksjonærer forplikter seg til å utøve sine aksjonærrettigheter
på en bestemt måte. Det nærmere innholdet i aksjonæravtalen vil avhenge av
bl.a. virksomheten og eierstrukturen, og partene har stor grad av avtalefrihet mht.
skreddersydde løsninger for felles eierskap i det aktuelle selskapet.
Hverken
aksje- eller allmennaksjeloven oppstiller uttrykkelige begrensinger for hva en
aksjonæravtale kan regulere, men på enkelte punkter vil lovgivningen legge
begrensinger på partenes avtalefrihet.
Et fellestrekk ved de
fleste aksjonæravtaler er at de inneholder bestemmelser som, direkte eller
indirekte, pålegger partene å stemme på selskapets generalforsamling på en bestemt
måte, f. eks. knyttet til styreendringer, utbytte og kapitalforhøyelser. Aksjonæravtalene
inneholder også gjerne bestemmelser som pålegger partene å instruere
styremedlemmene utpekt av den aktuelle part å stemme iht. aksjonæravtalen.
Instruksjonsplikten er ofte kombinert med en plikt om å erstatte styremedlemmer
som stemmer i strid med aksjonæravtalen.
Sistnevnte kan være en nødvendig
forutsetning for effektiv oppfyllelse av aksjonæravtalen, særlig hvor
generalforsamlingen som utgangspunkt kun kan fatte vedtak etter forslag fra
styret – f. eks. ved utdeling av utbytte.
Mislighold av
aksjonæravtaler
Når det er inngått en gyldig aksjonæravtale, får aksjonæravtalen alminnelig
avtalerettslig virkning mellom partene. Dette innebærer at partene på
avtalerettslig grunnlag plikter å oppfylle sine respektive plikter, herunder benytte
sine stemmerettigheter på en måte som er i samsvar med aksjonæravtalen.
Inngåelsen av en aksjonæravtale får imidlertid, som den klare hovedregel, ingen
selskapsrettslig virkning, og binder heller ikke aksjonærer som ikke er part i
aksjonæravtalen.
I dette ligger det at et selskapsvedtak som er fattet iht.
reglene i aksje- eller allmennaksjeloven vil stå seg – selv om vedtaket er
fattet i strid med bestemmelsene i en aksjonæravtale.
Ettersom en
aksjonæravtale ikke har selskapsrettslig virkning, må et eventuelt mislighold
forfølges med bakgrunn i alminnelige avtalerettslige misligholdsbeføyelser. For
brudd på en aksjonæravtale vil de mest praktiske misligholdsbeføyelsene være
krav om oppfyllelse, erstatning og heving. Det kan også være avtalt andre
former for misligholdsbeføyelser, f. eks. en konvensjonalbot, rett til å bli kjøpt
ut (put‑opsjon) eller rett til å kjøpe ut den misligholdene part til en
rabattert pris (call-opsjon).
For enkelte typer
mislighold, f.eks. stemming i strid med en avtalt utbyttepolitikk, vil
erstatning være en praktisk misligholdsbeføyelse. Men erstatning vil ikke
nødvendigvis være en fullgod løsning for alle brudd på stemmeforpliktelser.
Dette da aksjonærene ofte har en sterk interesse i at et bestemt vedtak fattes,
samtidig som det kan være vanskelig å bevise at man er påført et økonomisk tap
som følge av at den misligholdene part stemte i strid med aksjonæravtalen.
Eksempelvis vil manglende utnevnelse av et bestemt styremedlem sjeldent medføre
et økonomisk tap som kan kreves erstattet.
Tvangsfullbyrdelse
Det er ikke tvilsomt at en part i aksjonæravtalen kan anlegge fastsettelsessøksmål
mot en annen part for å få dom for at en gyldig stiftet plikt under
aksjonæravtalen er mislighold, samt få fastsettelsesdom for den misligholdene
parts stemmeplikt i en konkret sak. Dersom den misligholdende part ikke frivillig
oppfyller iht. en rettskraftig fastsettelsesdom, må man gå veien om
tvangsfullbyrdelse.
Tvangsfullbyrdelse av
stemmeforpliktelser under en aksjonæravtale faller utenfor tvangsfullbyrdelsesloven
§§ 13-8, 13-11 og 13-13, og er således regulert av den generelle bestemmelsen i
tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 første ledd. Nevnte bestemmelse slår fast at:
"Tvangsfullbyrdelse
av andre handleplikter enn de som er nevnt i §§ 13-8, 13-11 og 13-13, skjer ved
at tingretten ved kjennelse enten gir saksøkeren rett til å utføre handlingen,
eller bestemmer at namsmyndigheten selv skal utføre den, eller pålegger
saksøkte en løpende mulkt for hver dag eller uke som går uten at handleplikten
blir oppfylt."
Bestemmelsen oppstiller
tre alternative fullbyrdelsesmåter; (i) aksjonæren som har anlagt søksmål (saksøker)
gis rett til å utføre handlingen, (ii) namsmyndigheten utfører handlingen selv
og (iii) tingretten pålegger den misligholdene part (saksøkte) løpende
tvangsmulkt. Det har vært delte meninger om alle de tre fullbyrdelsesmåtene er
anvendbare for en aksjonærs stemmeforpliktelser.
Enkelte har tatt til orde for
at en stemmeforpliktelse kun kan tvangsfullbyrdes ved at den misligholdene part
ilegges tvangsmulkt. Ettersom tvangsmulkt tilfaller staten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven
§ 13-14 tredje ledd, jf. § 13-8 tredje ledd, vil tvangsmulkt være en mager
trøst for en aksjonær som har fått fastsettelsesdom for en konkret stemmeplikt
– særlig om mislighold av stemmeplikten ikke har resultert i et økonomisk tap
som kan kreves erstattet på selvstendig grunnlag.
Gjennom Høyesteretts
kjennelse av 25. april 2023 (HR-2023-782-U), er det slått fast at alle de tre
fullbyrdelsesmåtene i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 første ledd er anvendelige
for en aksjonærs stemmeforpliktelse i en konkret sak. I korthet begrunnet
Høyesterett resultatet med at den misligholdene part etter aksjeloven § 5-2 har
rett til å delta på generalforsamlingen ved fullmektig. Høyesterett uttalt at
"[d]ersom [den misligholdene part] frivillig kan overlate handlingen til
en annen, er det mulig å gjøre det samme ved tvang". Høyesterett presisert
at en forutsetning er at "det fremgår av tvangsgrunnlaget hva
stemmegivningen skal gå ut på".
I sistnevnte ligger det at slutningen i
fullbyrdelsesdommen må være tilstrekkelig klar, slik at det ikke foreligger
tvil om hva aksjonæren som har anlagt søksmål (saksøker) eller namsmyndighetene
kan stemme for på vegne av den misligholdene part (saksøkte).
Høyesterett uttalte også
at tvangsmulkt er det eneste alternativet "i de tilfellene [den
misligholdende parts] medvirkning er nødvendig for å fullbyrde handleplikten",
men vurderte ikke at aksjeloven § 5-2 annet ledd oppstiller krav om skriftlig
fullmakt som er signert og datert. Dette indikerer at eventuelle formkrav som
måtte gjelde for den aktuelle fullmakten, herunder signatur, ikke er til hinder
for at tvangsfullbyrdelse skjer på andre måter enn ved tvangsmulkt.
System- og
effektivitetshensyn taler for at resultatet må bli det samme for andre typer
rettighet som frivillig kan overlates til andre ved bruk av fullmakt, f. eks.
utstedelse av et skjøte, som iht. tinglysingsforskriften § 7 annet ledd kan
skje ved bruk av fullmakt.
Avslutning
Selv om Høyesterett nå har avklart at stemmeforpliktelser under
aksjonæravtaler kan tvangsfullbyrdes ved at aksjonæren som har anlagt søksmål (saksøker)
eller namsmyndighetene gis rett til å stemme på vegne av den misligholdene part
(saksøkte), er det en nødvendig forutsetting for tvangsfullbyrdelse at saksøker
på forhånd har fått en fullbyrdelsesdom som konkret angir hva stemmegivningen
skal gå ut på. For å få en slik dom, er
det avgjørende at aksjonæravtalen oppstiller en konkret stemmeplikt.
Hvorvidt en konkret
stemmeforpliktelse er avtalt, vil bero på en tolkning og utfylling av
aksjonæravtalen. Ettersom aksjonæravtaler stort sett inngås mellom
profesjonelle parter, vil aksjonæravtalens objektive ordlyd stå sentralt. Men i
mangel på konkret regulering, vil aksjonæravtalen måtte tolkes i lys av reglene
i aksje- eller allmennaksjeloven, hvilket kan gi utilsiktede konsekvenser.
For
å unngå tolkningstvil og redusere risikoen for tvist og i tur behovet for tvangsfullbyrdelse,
er den beste forsvarsmekanismen en gjennomarbeidet aksjonæravtale som presist
angir hvilke rettigheter og plikter partene har.
Artikkelforfatteren er
advokat i Advokatfirmaet Schjødt.