TING TAR TID: Det tok over ti år med krangling med byråkrater og politikere å få bygd Kaffebygget på Filipstad. Foto: Oslo Havn.
TING TAR TID: Det tok over ti år med krangling med byråkrater og politikere å få bygd Kaffebygget på Filipstad. Foto: Oslo Havn.

Historien om ti års krangling om Kaffebygget på Filipstad

Da nybygget endelig stod klart, var det allerede gått ut på dato.

Publisert

«Vi næringsdrivende har nå ti år levet under forhold hvor produksjon og handel har vært underkastet regulerende bestemmelser mer rigorøse enn i noe annet fritt demokratisk samfunn (…) Skal det være fri næringsvirksomhet her i landet, Statsråd Bråthen, må vi også kunne forlange at samfunnet ledes av menn som ikke gjør denne næringsvirksomhet illusorisk ved å underminere bedriftenes eksistensgrunnlag»

Disse harde ord er hentet fra et åpent brev til 1950-årenes lønns- og prisminister Gunnar Bråthen, ført i pennen av den mektige Johan Johansson i kolonialgrossistfirmaet Joh. Johansson. Kraftsalven kom som et resultat av en stadig stigende irritasjon over reguleringer og rasjoneringer som hindret næringslivet i å ekspandere. Til slutt rant det over for Johansson. Brevet vakte stor oppstandelse på den tiden.

Kanskje forfattet Johansson brevet under prosessen med å prosjektere nybygget for selskapet. Prosessen ble alt annen enn enkel.

Det store spillet

Estate Media har utgitt boken Det store spillet, som tar for seg utviklingen innen eiendom i Norge de siste 200 årene. Forfatter er Thor Arne Brun. Estate Nyheter publiserer utdrag fra boken.

Fikk inspirasjon fra USA

Etter en USA-reise i 1948 så kolonialgrossist Johan Johansson at det var mye å hente på rasjonalisering av lager og transport, og igangsette dermed arbeidet med prosjektering.

Lite visste Johansson da at dette innebar ti års krangling med byråkratiet for å komme rundt en hinderløype med byggekvoter, rasjoneringer og reguleringer.

I 1949 var prosessen kommet så langt at Norges Grossistforbund ved sitt rasjonaliseringskontor kunne sammenkalle til et større møte i Oslo Handelsstands Forening, hvor en raus bukett representanter for de forskjellige etater var til stede. Representert i møtet var:

· Handelsdepartementet

· Forsynings- og gjenreisningsdepartementet

· Reguleringsvesenet

· Rasjonaliseringskomitéen

· Byggenemnda i Oslo

· Varehandelskomitéen

· Norges Handels- og Kontorfunksjonærers Forbund.

Samt Johan Johansson «med følgestab».

I møtet skisserte Joh. Johansson sitt nybyggbehov til 14.000 kvadratmeter gulvareal i form av lager. Sannsynligvis kunne grossistsjefen like gjerne ha foreslått å etablere seg på månen. Den store ansamlingen av rasjoneringsbyråkrater ristet samstemt på hodet, og slo følgende fakta i palisanderbordet:

Forretningssektoren var tilgodesett med 20.000 kvadratmeter gulvareal i nasjonalbudsjettet for 1950 i hele landet. Og da var bank- og forsikringslokaler inkludert.

I tillegg skulle kvoten først og fremst gå til gjenreisningsdistriktene nordpå, samt til byggetillatelser etter branner.

Johansson kunne bare legge de monstrøse planene i skuffen, erklærte byråkratene.

Joh. Johansson var imidlertid ikke den som ga seg så lett. Han begynte å tegne på nytt, og barberte så planene ned til 6000 kvadratmeter. Det var under halvparten av behovet, men håpet var at reduksjonen kunne blidgjøre rasjoneringsregimet.

Selv om Johansson var raskt til å endre planene, betød ikke det at myndighetene var like kvikke til å ekspedere saken. De påfølgende fem år var Johansson i konstant møteaktivitet med de forskjellige instanser for om mulig å oppnå byggeløyve.

«Fire forskjellige statsråder måtte han oppsøke i den anledning. Overalt ble han møtt med elskverdighet – ikke minst av handelsministeren selv. Men de årlige byggekvoter var så små at det var meget vanskelig å komme videre»

Prosjektsøknaden gikk på rundgang til alle som skulle ha et ord med i saken. Når én etatsjef hadde gjennomgått saken, gikk den videre til en ny. Og slik fortsatte det. År etter år.

Saken måtte også til behandling i regjeringens økonomiske utvalg. Deretter måtte Kommunal- og arbeidsdepartementet se på saken.

Først i 1956 forelå de nødvendige tillatelser fra øverste hold. Deretter forløp to år med bygging, inntil Joh. Johanssons nye lager- og forretningsbygg i Filipstadveien 13 endelig stod klart til innflytting i 1958.

Da var det gått ti år siden man startet med planene. Det var bare ett problem. På alle disse årene hadde virksomheten vokst så mye, at man allerede hadde vokst ut fra prosjektrammen fra 1948. Det splitter nye lagerbygget var ikke tilpasset 1958-realitetene.

Johansson var neppe lysten på å ta en runde med rasjoneringsbyråkratiet. Det må derfor ha kommet som en gave fra himmelen da en fusjon med et par andre grossister var ledsaget av et nybygg under oppføring på Bredtvedt. Dette bygget var under oppføring, og det var betydelig større enn Filipstad-lokasjonen.

Etter at fusjonen var gått i orden, flyttet Joh. Johansson prompte hele engroslageret fra nybygget på Filipstad, til det enda større nybygget på Bredtvedt.

Anlegget på Filipstad ble konsentrert om kaffevirksomheten. I løpet av årene ble det nødvendig å få byggetillatelse til å oppføre det 40 meter høye kaffetårnet, som preger Filipstad-profilen den dag i dag.

Denne øvelsen kostet også noen runder hos myndighetene. Tre ganger ble kaffetårnet nedstemt i Byplanrådet. I den fjerde runden gikk søknaden gjennom.

Powered by Labrador CMS