Pascals kaker og byen

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

Hvor mye penger går det an å tjene på å lage god mat, og hvor mange gode ringvirkninger skaper kulinariske opplevelser? Sannsynligvis vet ingen det eksakte svaret, men god byutvikling er avhengig av at folk får tilfredstilt noe annet enn den rene sulten. Kaker er et eksempel.En mann med navet Pascal Dupuy, kom på grunn av kjærlighetens mange veier til å havne i Oslo. Etter å ha arbeidet hist og her, startet han opp for seg selv i 1995. Da overtok han et meget slitent lokale i en gate i Oslo de færreste oppfatter som et interessant kommersielt område. City Conditori i Tollbugata 11 var på alle måter en bedrift av i går. Omsetningen var lav. At takene representerte interiørkunst av usedvanlig format og var like intakte som da konditoriet åpnet i 1895, så ikke ut til å trekke folk.

Etter at Pascal Depuy rehabiliterte lokalene er de blitt enda vakrere og burde vært anerkjent som en stor turistattraksjon i Oslo by. Men selv om kommunen ikke har sett hvilke verdier som ligger gjemt bak vinduene i Tollbugata er det nok av andre som gjør det. Pascal trekker folk og fe ned i en av Oslos mer dystre gate og gir dem kulinariske opplevelser av rang. Hvis du tar Pascal ut av Tollbugata er bare tristessen tilbake.

Pascal er ikke alene, han og andre gourmeter har feid inn over norske byer og tettsteder siden begynnelsen av 1990-tallet. Det tiåret har endret store deler av det norske kommersielle kjøkkenet fra noe ganske middelmådig til noe veldig bra. Det at norske pakistanere og indere har brakt et av verdens beste kjøkken til Norge er det bare å applaudere. Curry er på vei inn i den norske ganen og er et fantastisk alternativ til det meste.Men det betyr ikke at den dårlige maten er borte, den er der fortsatt, og den finnes både i tette og skrint befolkede strøk av landet. Kanskje vil den dårlige maten sakte, men sikkert bli fortrengt, men det betyr ikke at alt derved blir bra? Burde ikke også mat og matkultur bli en del av det bildet omgivelsen har av en by, et distrikt, et sted, et land? En ting er at det franske kjøkkenet tilfører Frankrike et fantastisk stempel, noe annet er at også enkeltbyer i andre land finner sitt kulinariske preg.

Vi trenger ikke gå lengre enn til Göteborg. Byen har siden årtusenskiftet blir den ledene matbyen i Norden, og det ikke tilfeldig. Mat er et viktig ledd i en langsiktig strategi for Gøteborgs utvikling. Resultatene har vært gode, og i det siste har Göteborg og omland hatt den sterkeste turismeveksten av de nordiske storbyene. Og enda mer markant: Byen var blant de ti europeiske byene med sterkest turismevekst i perioden 1997-2004 sammen med byer som Bilbao, Berlin og Lisboa.

Göteborg profilerere seg som en by som egner seg spesielt for helgebesøk der maten står i sentrum. I og med at veksten i heleturismen er en av de sterkeste endringene i turismeindustrien har dette vist seg å være en god strategi. Skal man reise bort en helg, bør det være til et sted der man virkelig får nytelse og opplevelser.

Det at Göteborg gjør mat til en strategi for å fakke flere turister, bør ikke bety at Oslo eller Bergen må gjøre det samme. Men det kan være en indikasjon på at mat av høy kvalitet i seg selv begynner å bli en faktor som er like viktig som gode kommunikasjoner, lav kriminalitet og mange severdigheter. For et land som Norge er sannsynligvis mat sterkt undervurdert som virkemiddel i byutvikling, og samtidig er det få land der mat kan gi større økonomisk uttelling. Årsaken er det høye norske prisnivået. For utlendinger som opplever at en tørr flis av en baguett koster 60 kroner (ja, det gjør den i enkelte av utsalgene du finner på Oslo Sentralbanestasjon) er møtet med Norge brutalt. En ting er at det er dyrt, noe annet er at det også er dårlig. Sagt på en annen måte: Hvis norsk mat virkelig hever seg kvalitetsmessig kan det høye prisnivået forsvares, da blir det mer legitimt å ta seg grådig betalt.

En annen årsak til at byer og tettsteder burde satse mer på matkultur ligger i de åpenbare kvalitetene som finnes i de norske råvarene. Bedre lam får man ikke så mange steder i verden og fisken er stort sett prima vare. Det finnes virkelig ingen gode grunner til å servere dårlig frossen ørret fra Chile på norske restauranter og kafeer. Det at Pascal har tilført Oslo er gedigent, det gjelder også hva alle kokkene fra India og Pakistan har gitt oss. Det viser hva som kan skje når det kommer fremmedfolk farende hit. Det blir stort sett bedre.