Verdens vakreste bygg: Sette nye spor i det gamle

– Å spørre en arkitekt om hva som er verdens vakreste bygg starter en omfattende tankeprosess, ler Alexandria Algard.

Hun driver Alexandria Algard architects i Stavanger, er leder av juryen for Attraktiv by-prisen, og ble nylig oppnevnt som leder for Kommunal og moderniseringsdepartementet sitt Innspillsforum for arkitektur, kvalitet og nabolag. De skal komme med råd til hvordan vi kan sikre bedre kvalitet i våre bygde omgivelser.

– Hvordan vakrest? Hva har gjort mest inntrykk? Jeg har vært vidt omkring, tenkt på Moskva, Tokyo, Beirut og New York, tenkt på steder jeg har bodd og besøkt. Jeg har reist jordkloden rundt i tankene, samtidig som det nesten er to år siden sist jeg var i utlandet. Jeg har, som de fleste andre, vært lokal som aldri før i denne tiden, vært hjemme i hverdager og helger. Jaktet lokale eventyr og gjenoppdaget hjemlige steder som kunne berike en til tider ensformig koronahverdag. Og mitt verdens vakreste bygg ligger på et slikt, ganske spesielt sted, sier hun.

Kanten mot havet

Algard er oppvokst på en bondegård på Ålgård på Jæren. Derfra reiste hun ut i verden i tidlig 20-årene.

– Navnet Jæren betyr «kanten mot havet». Bygget jeg synes er vakrest i verden, ligger på den kanten, foran horisonten. Det ligger på et høydedrag over Solastranden, en 2,5 kilometer lang sandstrand mot Nordsjøen, og et steinkast fra rullebanene på Sola flyplass, sier hun og legger til: – Herfra flyr helikoptre med oljearbeidere i skytteltrafikk til plattformene i Nordsjøen, herfra har vi nytt en overraskende stor mengde direkteruter til utlandet, byens størrelse tatt i betraktning, takket være oljebransjens hovedkontorer på Forus.

Om det er luftveien eller sjøveien, så er Jæren ifølge arkitekten et sted hvor verden er ved fingertuppene. For en global og urban nomade som henne, er det å stå på kanten av landet og vite at der ute er hele verden, en god følelse.

– Det har reddet meg på dager hvor det lokale har føltes lite og klaustrofobisk. Vi er mer enn bare oss lokalt, vi er en del av verden der ute, fremhever hun.

– Sjelden har det vært mer sant. Vi lever i en global pandemi som krever samarbeid for å overvinne. Og vår tids største kamp, klimakampen, må løses globalt. Selv om mange av løsningene må være lokale, som mitt yndlingsbygg, så er det en forutsetning at vi er klar over at vi står sammen med resten av verdensbefolkningen – både i utfordringene og i løsningene, fortsetter hun.

Et magisk sted

– Som et koblingspunkt mellom hjemme og ute, historie og fremtid, er Sola Ruinkirke et magisk sted for meg. Et sted hvor jeg har sittet med tårer i øynene på julekonsert med a capella-kor og stirret ut på stjernehimmelen over horisonten, hvor jeg har vært forlover i min søsters sommerbryllup og kirken var fylt av familie og tilreisende, hvor jeg har sittet på muren med kirken i ryggen og sett solnedgangen i Atlanteren i sommernatten, og hvor jeg en gang så nordlys danse over himmelen, beskriver hun.

Det sies at dette stedet har vært spesielt helt siden før vikingtiden. Algard forteller at det er sagt at kirken opprinnelig stod på Erling Skjalgsons storgård, og at det kan ha stått en stavkirke her.

– Steinkirken ble bygget på 1100-tallet og var i bruk frem til 1842. Så ble den forlatt, fremhever hun.

Kirken var et viktig seilmerke for Jærkysten gjennom mange hundre år. På slutten av 1800-tallet ble ruinen bygget om til bolig og atelier for en kunstner som bodde der med familien. Så stod kirken igjen som en ruin. Og andre verdenskrig kom. Den lille kirken på høyden ved flyplassen var et peilemerke for de som ville angripe tyskernes grep.

– Historien jeg har hørt er at tyske ingeniører fikk ordre om å rive middelalderkirken, den utgjorde en risiko. De nummererte hjørne- og buesteiner og markerte hvor de hadde stått. Slik lå kirken frem til 80-tallet. I ruiner igjen. Da tok Riksantikvaren og Sola kommune initiativ til en gjenreisning. En arkitektkonkurranse ble gjennomført, og arkitekten Louis Kloster/Hoem Kloster Schjelderup Tonning Sivilarkitekter gjennomførte gjenoppbygging og rehabilitering, forteller hun.

Kirken stod ferdig i 1995, og er et vakkert eksempel på moderne arkitektur i møte med det middelalderske.

Eldes vakkert

Arkitekten beskriver kirkerommet som lite, men høyreist med kun 68 stoler. Et stort vindu åpner opp mot vest og havet og horisonten.

– Kirken er i stor grad gjenoppbygget som den var, men der hvor steiner manglet er det lagt inn glassbyggestein. Taket er av massiv eik, kledd med hele bronseplater på utsiden. Små og store åpninger i veggene er laget med hele flater av herdet glass. Både inne og ute ses numrene på steinene. Alteret er en stor steinblokk som ble gravd frem på tomten. Materialene som er lagt til av arkitektene har optimal varighet som ufravikelig krav. Det er solide naturmaterialer som eldes vakkert, fremhever hun. Kirkens form er enkel og vakker ifølge Algard. Med to høyreiste volum i forlengelse av hverandre.

– Jeg hadde en samtale med en kollega i Sveits da jeg arbeidet hos Herzog & de Meuron. Vi snakket om hva som er våre yndlingsbygg. Tankene mine vandret til Sola og ruinkirken. Til min neste bursdag hadde kollegaen min laget en modell av kirken, støpt i betong, i omtrent 1:10. Han hadde brukt Google Maps for å estimere målene og lage tegningene. Jeg er veldig glad i den lille betongskulpturen som står i stua mi i Stavanger, sier hun fornøyd.

En del av en historiefortelling

For Algard er arkitektur en historiefortelling.

– Det er her vi står som arkitekter i dag, det aller meste av arkitekturen vi skal bruke i 2050 finnes allerede. En av de største arkitektoppgavene i vår tid er å gjenbruke, bruke på nytt det som allerede finnes. Det er det som er bærekraft – å få byggene til å vare. Transformere til dagens behov, til ny bruk, ta vare på, sette nye spor i det gamle, sier hun og fremhever at det nettopp er sporene fra alle disse tidene, som gjør den lille kirken så mektig.

– Her stod vikinger, her er utallige graver fra den tiden, sikkert pensler fra kunstneren som bodde her en gang, her er tyskernes presist nummererte steiner og arkitektenes moderne tilskudd. Til sammen en historie så lang og omfattende at jeg selv blir en prikk i de 50-100 årene jeg er her. Det er vissheten om at jeg er en del av en lang historie, plassert med et utsyn som minner meg om at jeg er del av noe større. Det er til å bli rørt av – å stå på historien og ta inn verden og fremtiden. Verdens vakreste bygg gjør det med meg.