– Klagene har vært mange. Det tar for lang tid å regulere og
bygge nytt. Nå jobbes det iherdig med å finne årsakene. Ting tar for mye tid. Å
bygge boliger, næringsbygg, parker og sykkelveier, alt som en moderne storby
trenger – det går for trått.
Dette innrømmer nå PBE i en uttalelse, og følger opp:
– Optimismen råder, men også forbedringer tar tid. Skyteskiven
har vært Plan- og bygningsetaten. I snitt fem og et halvt år fra et forslag
fremsettes til planen er vedtatt. «Alle» er enige: det er for mye. Vi er rett og slett selvransakende. Vi har en sterk vilje
til å se hvor skoen trykker. Og så utfordrer vi jo de andre aktørene: hva kan
de gjøre?
Nytt prosjekt
Derfor har Monica Lilloe-Salvesen fått ny jobb. Enhetslederen
i PBE har siden august 2022 leder prosjektet «Forbedringsprosjekt for innsendt
plan», FIP i kortversjon. Der i gården er spørsmålet: Hva er galt – og hva kan
gjøres?
– Vi har undersøkt en rekke konkrete saker i alle faser, og brukt
mye tid på kartlegging. Og ikke minst: når skjer det IKKE noe? Intervjuene har
vært mange, jeg er trygg på at alle sider og parter er hørt, sier
Lilloe-Salvesen blant annet i uttalelsen.
Hun har fått mange forslag fra kolleger i PBE, utbyggere,
arkitekter og planleggere. Med seg i arbeidet har prosjektlederen også en
ekstern referansegruppe med byggherrer, arkitekter, planleggere, konsulenter,
representanter for Norsk Eiendom og det kommunale foretaket Oslobygg.
– Det har vært en tendens til å skylde på hverandre. Isteden
må vi sammen finne gode løsninger. Vi må få økt respekt for det andre gjør, vi
må forstå at bransje og planmyndighet har ulike roller, sier Monica
Lilloe-Salvesen.
Og presiserer:
– Dette
handler om større planer og utbyggingsprosjekter. Akkurat hvor grensen
stort/lite går, er uklart. En plan kan være liten i antall kvadratmeter, men
komplisert med diverse interessemotsetninger, for eksempel i Kvadraturen.
Prosjektet kan også være stort, men ukomplisert, opplyser hun.
Uansett er konklusjonen at om noe skal gjøres bedre, bør man
vite hva som er galt. Hvor skoen trykker.
Utydelige
Kommunens kartlegging har vist et kraftig innslag av
utydelighet.
– Ja, vi er utydelige. Alle parter er utydelige. PBE
kontrollerer nok mer enn vi skal. Vi kan være redde for at materialet som
legges frem for politikerne til vedtak kan være feil, og da gjør vi kanskje mer
enn vi skal. Svaret er å bli tydelig, hva gjør en planmyndighet? Spørsmål må
rettes også til bransjen, hva er en fagkyndigs ansvar? Planarbeidet er
komplekst, det er krav til utredninger med mer. Da risikerer vi at det fremlagte
materialet ikke er godt nok. Noen ganger lurer vi på om de som påtar seg ansvar
for et fagområde, har gjort seg kjent med hva det innebærer, sier Lilloe-Salvesen.
– PBE har fått kritikk for hele tiden be om nye
opplysninger?
– Vi har møtt mye kritikk for dette. Vi ser at både kravet
til utredninger og økt detaljnivå i planene volder både oss og bransjen en del
bry. Hva er det riktige nivået for når en sak er tilstrekkelig opplyst og
forsvarlig utredet? Vi har sett økning i antall innsigelser fra statlige
myndigheter, for eksempel om kvikkleire, støyutfordringer og ras. Det må vi ta
alvorlig, påpeker hun.
Vil være en pådriver
– Vi prøver å finne ut hva som er grundig nok og
tilstrekkelig. Tingene må være godt belyste. Og vi trenger ikke hundre sider
tekst fra utbyggeren, det holder med en godt fundert konklusjon. Vi må få økt
respekt for det andre gjør, vi må forstå at bransje og planmyndighet har ulike
roller, sier prosjektlederen i skrivet.
Store planprosesser er kompliserte materier. Ikke minst kan
det komme nye føringer som klimahensyn, høyhusstrategi og tekniske forskrifter.
Med flere års saksbehandlingstid kan både PBE og utbygger derfor oppleve nye
bestemmelser underveis – og at mye må revideres eller gjøres på nytt.
Innledningen er uansett oppstartsmøtet der teamet er rammer
og mulig fremdriftsplan. Og det er denne fremdriftsplanen som nå – gjennom
kommunens nyvinning FIP – visstnok har fått ny oppmerksomhet.
– Den skal få mye mer vekt enn før, være realistisk, omforent
og forpliktende, den skal klargjøre premissene for arbeidet videre. Vi ønsker å
være en pådriver for å få sakene frem til politisk
behandling. Vi møter ikke utbyggerne for å forhandle om utnyttelse og etasjer,
vi veileder dem om hva politikerne har vedtatt. Vi synes det er viktig å
orientere utbyggerne om hvilken risiko de eventuelt løper når de foreslår
utbygging som ikke samsvarer med føringene. Og vi kan bli enige om å være uenige.
Et visst rom for skjønn finnes, men vår oppgave er å bidra til å realisere
prosjekter innenfor rammene som er lagt. Utfordres disse for mye, kan det bidra
til økte krav for å belyse konsekvensene av utbyggingen. Dette kan medføre økt
tidsbruk, forklarer prosjektlederen.
Dette vil ta tid, lang tid
Hun presiserer at det
å redusere tidsbruken i en omfattende planprosess, dessverre ikke er bare å
skru på en bryter eller to. Effekten av endringer og forbedringer vil ikke vise
seg før om relativt lang tid.
– Men opplevelsen av større forutsigbarhet håper og tror jeg
at bransjen allerede opplever. Vi har også sett det som viktig å begynne med
oss selv. Vi har igangsatt 50 små og store tiltak internt. En del av disse
ligger i samhandlingen med bransjen og andre etater. Noe av det mest
utfordrende er å skape en felles forståelse av hvorfor dette tar tid, sier hun
og fortsetter:
– Både politikere, administrasjonen, byggebransjen og jeg vil
at dette skal bli mer effektivt. Men vårt endringsarbeid krever tid. Vi har
kartlagt prosessene, nå handler det om implementering, forklarer hun.
Mangler tillit
Kartleggingen har også vist at prosessen lider av manglende
tillit mellom partene.
– Jeg tror dette kan handle om manglende kunnskap om ulike
roller, men hvis vi ikke har respekt for at vi har ulike roller i byutviklingen
- og mistror hverandres hensikter - så bidrar også dette til økt tidsbruk. Vi
har derfor invitert representanter fra referansegruppen til å fortelle oss hvordan
verden ser ut fra deres kant, også på områder utenfor samhandlingen med oss. I
tillegg bruker jeg mye tid med både utbyggere og deres fagkyndige for å
forklare hva PBE gjør og hva vi ikke skal gjøre, sier Monica Lilloe-Salvesen.
