Innebærer endring i byggeteknisk forskrift at solforhold ikke lenger må tas hensyn til?

Vedtaket har skapt en rekke reaksjoner i media, og opprop i form av en underskriftskampanje som per dags dato har fått 4593 underskrifter. At beslutningen har vekket engasjement er ikke nødvendigvis så vanskelig å forstå. Sollys spiller en viktig rolle for oss mennesker i vår daglige livsutfoldelse, og representerer i tillegg en stor økonomisk verdi. I lys av dette er det derfor uklart for mange, hvorfor en bestemmelse som nettopp ivaretar slike interesser skal fjernes.

Plan- og bygningsrett er et politisk utpreget rettsområde ved at beslutninger knyttet til planlegging og utnyttelse av areal langt på vei er underlagt forvaltningens kompetanse. Innholdet og formen på forskrifter som utfyller plan- og bygningslovens bestemmelser vil dermed kunne skifte form og innhold etter hvem som sitter i forvaltningen.

Likevel syntes ikke endringen i forskriften, denne omgang, å være en utelukkende politisk beslutning om arealplanlegging og krav til byggverk. Beslutningen bygger på at kravet om ivaretakelse av solforhold, allerede er regulert i plan- og bygningslovens kapittel 29. Man søker derfor å unngå en dobbeltregulering av samme krav.

Selv om kravet til solforhold ikke lenger kan leses svart på hvitt ut av plan- og bygningsloven, vil det likefult kunne utgjøre et krav til arealplanlegging og byggetiltak som det må tas hensyn til. Det vil imidlertid være opp til den enkelte kommune å bestemme i hvor stor grad. Kommunene i Norge er pliktet til å vedta kommuneplaner, og vil i utformingen av disse stå fritt til å stille krav til at sollys skal ivaretas på ute- og oppholdsarealer.

Videre er kommunene i Norge på mange måter unike. Det samme kan sies om de enkelte byggesakene innenfor disse igjen. Ved at paragraf 8-10 oppheves vil det gi den enkelte kommunen og lokaldemokratiet adgang til å vurdere viktigheten av solforhold individuelt. Å overlate vektleggingen og prioriteringen av slike hensyn til lokale myndigheter kan ha gode grunner for seg, ved disse i de fleste henseender vil ha best forutsetninger for å treffe beslutninger i tråd med lokale forhold og behov.

Pluss

Høyt og tett rundt knutepunkter? Mer kommunalt skjønn i ny støyretningslinje (+)

Retningslinjen for behandling av støy i arealplanlegging skal tydeliggjøres, men forslaget gir færre konkrete føringer for bebyggelse i sentrumsområder og gir kommunene mer styring.

Det er snakk om en forskriftsendring som overlater mye av ansvaret til lokale myndigheter. Denne løsningen forutsetter at vi har tillit til lokale myndigheter og fagfolk, og at disse på sin side igjen faktisk vektlegger sollys som et sentralt og viktig hensyn.

Det er likevel verdt å merke seg at plan- og bygningsloven har som overordnet formål å fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner. Det betyr at kommunene ikke kommer utenom at miljøhensyn, da blant annet solforhold, må tas hensyn til i arealplanlegging og beslutninger vedrørende byggetiltak, for å ivareta det overordnede formålet med loven.

Vi rettet en forespørsel til Direktoratet for Byggkvalitet om endringen, da begrunnelsen til vedtaket synes like tilgjengelig. Det understrekes at det ikke er Direktoratet for byggkvalitet som har fattet vedtak om opphevelse av TEK17 § 8-10, dette ble gjort i forskriftsvedtak fra Kommunal- og moderniseringsdepartementets forskriftsvedtak 19.6.2017, altså ved vedtakelsen av TEK17. Bakgrunnen for vår forespørsel er at Direktoratet for byggkvalitet i vårt høringsnotat til TEK17 hadde anbefalt å oppheve den tilsvarende bestemmelsen i TEK10, TEK10 § 8-3. Seniorrådgiver Bjørn Are Wigtil svarer på vegne av ByDir at:

"Grunnene til at vi anbefalte opphevelse av TEK17 § 8-3 er at bestemmelsen i stor grad er en dobbeltregulering av forhold som er regulert i annet regelverk. For de forhold som ikke er dekket av annet regelverk er bestemmelsen ikke egnet til å ivareta formålene i tilstrekkelig grad.

I TEK17 er tilgang til dagslys for rom i varig opphold regulert i TEK17 § 13-7. Tilgang til sollys for uteareal er regulert i TEK17 § 8-3. I tillegg til dette kommer plan- og bygningsloven § 29-4, som gir kommunen plikt til å vurdere plasseringen av byggverk ved godkjennelsen av byggesøknad. Tilgang til sollys for bygningen er noe som kan vurderes ved kommunens vurdering av plassering, se rundskriv H-8/15 fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Solforhold til byggverk og uteoppholdsareal vil også være en vesentlig del av kommunal planlegging etter regler i plandelen av plan- og bygningsloven. Det er kun gjennom planlegging at solforhold til byggverk kan sikres som en varig løsning. TEK17 § 8-10 stiller krav til solforhold til byggverket som bygges, men stiller ikke krav til å ivareta solforhold til andre byggverk. Dette må sikres gjennom planlegging, eller i begrenset grad gjennom kommunens vurdering av plassering av byggverk i byggesak.

I tillegg til at TEK17 § 8-10 i stor grad ivaretas gjennom andre regler, så er regelen i TEK17 § 8-10 i liten grad håndhevbar på egne vegne. Det er ikke gitt konkrete parameter for hvilke solforhold som er akseptable, og hvilke som ikke er det. Krav etter TEK17 er krav som de ansvarlige for byggeprosjektet er ansvarlig for å oppfylle. Kommunen skal som den helt klare hovedregel ikke behandle tekniske krav i byggesak, se pbl § 21-4 første ledd. Ved et kommunalt tilsyn må det konstateres klare brudd på TEK17 for at kommunen skal kunne reagere med pålegg eller andre reaksjoner. TEK17 § 8-10 er derfor ikke systematisk tilpasset reguleringen av tekniske krav, og en lite egnet regulering av solforhold."

Til tross for at myndighetene har vedtatt at paragraf 8-10 skal fjernes fra TEK 17, er altså ikke dette ensbetydende med at solforhold ikke lenger skal tas hensyn til. Plan- og bygningsloven åpner for at solforhold skal vektlegges i byggesaker, og i reguleringsprosessen. Det betyr at det i like stor grad som før er anledning til å ivareta hensynet til solforhold, men at – som allerede påpekt – i større grad enn tidligere vil påhvile den enkelte kommune å bestemme.

Om artikkelforfatterne:

Henrik Taubøll er senioradvokat i Wiersholms eiendoms- og entrepriseavdeling. Ella Øksby er trainee på samme avdeling.