Ny vernestrategi utløser krangel og heftig tango i Oslo bystyre

Kronikkforfatter er Rasmus Reinvang, seniorrådgiver byutvikling og bærekraft i Sopra Steria Footprint, og påtroppende administrerende direktør i OMA. Reinvang er også tidligere byråd for byutvikling for MDG.

Ny kulturmiljøstrategi

Oslo bystyre vedtok 31. januar i år enstemmig en ny "Kulturmiljøstrategi 2023-2034 for Oslo", med undertittelen "Kulturmiljø i den grønne byen". Strategien erstatter kulturminnemeldingen fra 2003.

Strategien består av en visjon, med fem hovedmål og underliggende delmål, samt et vedlegg med i form av et "Kulturmiljøgrunnlag". Kulturmiljøgrunnlaget gir en oversikt over Oslos historiske utvikling og setter søkelys på hva som er særlig viktig å ta vare på i Oslo.

De fem hovedmålene i strategien er:

1. Vern av kulturmiljøverdier skal sikre Oslos egenart, videreføre og skape attraktive bymiljøer med særpreg.

2. Kulturmiljøer og kulturminner skal gjennom vern og utvikling bidra til at Oslo når viktige klima- og bærekraftsmål.

3. Kulturmiljøer og kulturminner i Oslo skal tas vare på og utvikles gjennom en kunnskapsrik og målrettet forvaltning.

4. Kulturmiljøverdier skal synliggjøres og formidles som ressurser i byutviklingen i Oslo.

5. Gjennom medvirkning og samarbeid skal kulturmiljø i Oslo synliggjøres og sikres.

Ved første øyekast synes sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft å gå opp i en høyere enhet i den nye kulturmiljømeldingen, som fikk enstemmig tilslutning. Et sterkt engasjement i saken ble vist i innlegg fra Venstres Haakon Riekeles (leder av byutviklingsutvalget), Høyres Grethe Horntvedt og MDGs Rauand Ismail.

Men allerede på neste bystyremøte 28. februar begynte krangelen om hva strategien betyr i praksis.

Krangel og heftig tango

"Når jeg hørte kombinasjon av ordene gamlebyen, verneverdig hus og riving, da ringte alle alarmbjeller. Allikevel har vi altså valgt å følge Plan- og bygningsetaten og gå inn for å bygge ca. 80 nye boliger i Konowsgate 5-7", åpnet Høyres Arve Juritzen (fraksjonsleder byutvikling) sitt innlegg til Konowsgate-saken. "Jeg håper dette er siste gang", avsluttet han.

Saken handler om riving at et mindre industribygg fra 1906, som i dag brukes som lager, for å oppføre boligblokker og lage et offentlig tilgjengelig grøntareal inn mot et alunskiferbrudd i Ekebergskråningen fra 1700-tallet. Byantikvaren ønsket bevaring, bydelsutvalget i Gamle Oslo ønsket bevaring og et lokalt kulturhus, mens Plan- og bygningsetaten (PBE) anbefalte prosjektet ut fra en helhetsvurdering hvor bidrag til nærmiljø og behovet for nye boliger i Oslo også spilte inn.

Saken ble vedtatt mot stemmene til MDG, SV og Rødt, som mente byrådet og et bystyreflertall her brøt klart med målene om bevaring, stedsidentitet og klimahensyn i kulturmiljøstrategien. Byrådspartiene, FrP, KrF og Arbeiderpartiet anla på sin side en mer pragmatisk holdning og viste til at det i praksis ikke er realistisk å bevare det gamle industribygget, at man her løfter frem et eldre kulturminne fra 1700-tallet, at nybygget har estetiske kvaliteter og viste til etatens vurdering, samt behovet for flere boliger i Oslo.

I saken Ensjøveien 8 fortsatte krangelen om når det egentlig er riktig å rive et fungerende bygg. Ensjøveien 8 er et kontorbygg fra 1950-tallet, som ligger igjen som en enklave i den nye boligbyen som har vokst frem i tråd med Ensjøplanen. Transformasjon til bolig er i tråd med overordnede planer, og eieren har leid ut lokaler midlertidig til kunstnere i påvente av transformasjon. PBE anbefalte planforslaget, som innebærer riving og oppføring av 45 nye boliger. Byantikvaren hadde ikke innsigelser og heller ikke bydelsutvalget. Allikevel stemte MDG, som eneste parti, mot planen.

Saksbehandlingen begynte med at Venstres Anna Dåsnes (gruppeleder og fungerende leder av byutviklingsutvalget), forklarte hvorfor det (også) her er riktig å rive et bygg. Dåsnes påpekte at boligbygging på gråarealer og ved kollektivknutepunkt, er nødvendig om grønt og marka skal bevares samtidig som Oslo vokser. Hun understreket at hun "er enig i at ombruk skal være hovedregelen", men at i denne saken har byantikvaren uttalt at det ikke foreligger kulturminner av betydning.

MDGs Sigrid Heiberg påpekte i sitt innlegg at klimahensyn gjør at vi ikke lenger kan/bør rive funksjonelle bygg og siterte, fiffig, fra Venstres Haakon Riekeles' innlegg da kulturmiljøstrategien ble vedtatt: "En god forvaltning av kulturminner i byen vår krever imidlertid også at man finner måter å ta vare på de litt mindre spesielle og særegne byggene. Også industribygg og lagerbygg, også mindre forseggjorte bygg fra andre halvdel av forrige århundre kan tilføre noe verdifullt til sitt nærområde. Ikke minst i transformasjonsområder som trenger en stedsidentitet. Det er derfor viktig at dette får en sentral plass i Oslos forvaltning av kulturminner."

Med dette var frontene trukket opp. Arbeiderpartiets Andreas Halse fulgte opp med to innlegg, hvor han understreket at knutepunktutvikling er kjernen i klimavennlig byutviklingspolitikk og kritiserte MDGs Heiberg for å ha et for ensidig fokus på bevaring av enkeltbygg. Høyres Juritzen uttalte på sin side glede over det gode samarbeidet mellom Høyre og Arbeiderpartiet i byutviklingssakene i dagens møte, som han beskrev som en "heftig tango". Byutviklingsbyråd James Stove Lorentzen fra Høyre kastet seg på og understreke at Høyre-Venstre-byrådet faktisk har fremmet mange planer med bevaring, og viste til flere eksempler inkl. Etterstadgata 2-6 ("Sota-hjørnet") på Vålerenga.

Så hvor er vi nå?

Det første som slår en når man ser på sakene i bystyremøtet 28 februar, er at byrådet med støttepartier og Arbeiderpartiet fant sammen i en pragmatisk tilnærming. Dette kan antyde et nytt politisk tyngdepunkt i Oslos byutviklingspolitikk. Men det er ikke så enkelt som at byrådet, støttepartiene og Arbeiderpartiet nå vil gå sammen om en utbyggingsvennlig politikk, hvor hensyn til vern og ombruk ikke veier tungt. Temaet vern og gjenbruk engasjerer på tvers av blokkene.

Venstre fremmet opprinnelig forslaget som førte til at det ble utarbeidet en ny Kulturmiljøstrategi, og har i utgangspunktet en prinsipiell tilnærming til tematikken - noe MDGs Heiberg synliggjorde i møtet på en effektiv måte. Også i Høyre er mange opptatt av kulturminner og stedsidentitet, noe både Juritzens, Horntvedts og Lorentzens innlegg bar preg av.

Selv om begge "rivingssakene" ble vedtatt med klare flertall i bystyremøtet, viser debatten at den nye kulturmiljømelding innvarsler et større fokus på ombruk enn før i byutviklingspolitikken i Oslo. Den politiske agendaen knyttet til stedsidentitet (særlig anført av Høyre) så vel som agendaen knyttet til miljø og klima (særlig anført av MDG i møtet), underbygger dette.

I saker som innebærer riving av funksjonelle bygg vil Oslos politikere sannsynligvis fremover i enda større grad stille spørsmål om stedsidentitet samt etterspørre grundige klima- og miljøregnskap. Å lese Oslos nye Kulturmiljøstrategi er derfor å anbefale for Oslos byutviklere.