Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.
Bodø, en kald novemberdag i 1998. 50 mennesker, fordelt på snekkere, kontorpersonale og administrasjon, får beskjed av ledelsen i Jørgensen Byggsenter AS at de kan avslutte arbeidet og pakke sammen. Byggsenteret er konkurs, det samme gjelder morselskapet Alfred Jørgensen AS. Det er daglig leder Einar Gulbrandsen som får den triste oppgaven med å overbringe beskjeden. Selv hadde han bare arbeidet i Alfred Jørgensen AS siden mai, og han kom fra en trygg tilværelse på Nordland Rør. Tillitsvalgt Svein Olav Aspås uttaler til lokalpressen at de ansatte er skuffet og nedbrutt. Det var ikke akkurat dette vi ventet oss en måned før jul, sier Aspås.At bedrifter går konkurs, enten det er i Bodø eller andre steder i Norge, er ikke så uvanlig. Men Alfred Jørgensen AS hadde aner helt tilbake til 1960-tallet og snekkervirksomheten kastet bra med penger av seg. Butikken var kort og godt solid. Årsaken til konkursen kan tilskrives en ellevill satsing på et spekulativt eiendomsprosjekt i utlandet, nærmere bestemt i Afrika.
Nelson Mandela
I 1994 gikk Nelson Mandela og ANC til valg med løfte om å bygge èn million nye boliger til fattige i den sørafrikanske slummen. Disse valgløftene gikk ikke Jan Jensen i Bodø hus forbi. Jensen var direktør i International Wood Products (IWP), et Bodø-selskap som hadde utviklet en spesiell teknologi innen prefabrikerte boligelementer. Det spesielle med husene er at de skal ha en meget god isoleringsevne, både mot varme og kulde, i tillegg til at de skal være rimelige å produsere. Metoden som brukes går under navnet «sandwich-metoden». Kort fortalt går metoden ut på at et lag med isopor blir presset mellom et lag yttervegg og et lag innervegg.International Wood Products ble stiftet 3. mars 1992, med advokat Gunnar Kufaas’ kontor i Bodø som adresse. Styret bestod av Gunnar Kufaas som styreformann og Alfred Jørgensen, Adolf Aas og Jan Jensen som styremedlemmer. Varamedlemmer var Frode Jørgensen og Magne Aas.
Fra Bodø til Afrika
IWP hadde ved flere anledninger forsøkt å komme i kontakt med potensielle interessenter og investorer. Nå bød sjansen seg. I Afrika skulle IWP bygge hus, subsidiert av de afrikanske myndighetene.Planen var slik: i egenbygde fabrikker skulle IWP produsere 30 kvadratmeter store hus i prefabrikerte elementer. Et skift på fire mann skulle kunne sette opp ti hus hver dag. Bedriften skulle ansette lokal, sort arbeidskraft, som skulle lønnes etter bygningsindustriens tariff, i tillegg til en bonus på 10-15 prosent. I forbindelse med ekspansjonen økte IWP aksjekapialen fra 250.000 kroner til en million kroner. Kontor ble opprettet i Johannesburg og IWP ble flyttet fra Bodø til Oslo. Styreformann og advokat Gunnar Kufaas ble intervjuet i lokalpressen da det ble kjent at han skulle flytte. I Nordlands Framtid stod det å lese at Kufaas hadde solgt privatboligen sin i Sneveien i Bodø, og kjøpt seg bolig i Holmenkollåsen i Oslo. Samtidig leide han seg kontor «prime location» i Oslo.Nå står IWP foran det virkelige gjennombruddet i Afrika, stod det å lese i lokalavisene.Og situasjonen virket unektelig lystig. Tidligere dette året var Gunnar Kufaas og IWP med Kong Haralds delegasjon på Kongens første offisielle besøk til Sør-Afrika. Norges ambassadør i Sør-Afrika, Øyvind Grimstad, uttalte at IWPs prosjekt kunne bli et eventyr. «Jeg har stor tro på prosjektet», sa ambassadøren til pressen. IWP annonserte at man foreløpig hadde inngått rammeavtaler som omfattet 2000 boliger til en verdi av 180 millioner kroner.
Akutt pengemangel
I virkeligheten var ikke situasjonen så rosenrød som Kufaas og hans kompanjonger ville ha det til. Satsingen hadde krevd betydelig tilførsel av kapital, og så langt hadde ikke selskapet hatt inntekter overhodet. Pengene kom fra forskjellige instanser. Kreditkassen i Bodø syntes prospektene var fine, og støttet prosjektet med betydelige beløp. Sparebanken Nord-Norge gikk også tungt inn i selskapet. Men IWP trengte mer penger. Styremedlem Alfred Jørgensen måtte tre støttende til med cash for å opprettholde driften i selskapet. Fem millioner kroner ble på midten av 1990-tallet overført fra byggmesterselskapet Alfred Jørgensen til IWP. Pengene ble imidlertid aldri betalt tilbake. Byggmesterfirmaet skyldte igjen Jørgensen Byggsenter fem millioner kroner. På høstparten 1998 satte bankforbindelsen til Alfred Jørgensen AS, Sparebanken Nord, foten ned. Banken krevde fem millioner i ny kapital. Etter at et forsøk på å reise ny kapital strandet, gikk Byggmester Alfred Jørgensen til skifteretten. Siden Sparebanken Nord Norge hadde gjennomgående pant i både Byggmester Alfred Jørgensen og Jørgensen Byggsenter, gikk også byggsenteret over ende. Slik endte den mangeårige driften til de tradisjonsrike byggselskapene. Og historien kunne sluttet der. Men International Wood Products, med styreformann Gunnar Kufaas i spissen, må nå antagelig svare for seg overfor påtalemyndighetene. For noen uker siden gikk også IWP dundrende konkurs. Bostyrer har avdekket så mange graverende brudd at bostyrerapporten prompte ble oversendt Oslo politikammer.
Dundrende konkurs
I likhet med Gunnar Kufaas, dro også Alfred Jørgensen fra Bodø. I mai i år ble han intervjuet av Nordlands Framtid. Da var Jørgensen på vei til Afrika, og han ga uttrykk for at konkursene i Bodø plaget ham. Han ville ikke uttale seg om IWP ville greie å innfri forpliktelsene til bostyret, men han var optimist i forhold til fremtiden. I løpet av de neste åtte-ti månedene skulle man være ferdig med 1050 hus, som man angivelig hadde kontrakt på.Dette må kunne kalles tidenes understatement. Selskapet hadde vært insolvent i lengre tid. For det andre satte Sparebanken Nord-Norge alt inn på å få igjen sitt tilgodehavende etter konkursene i Alfred Jørgensen AS og Jørgensen Byggsenter. Sparebanken Nord-Norge begjærte IWP konkurs på bakgrunn av et misligholdt lån på fem millioner kroner. Flere kastet seg på kreditorkarusellen, og det skulle til slutt bli Tønsberg-firmaet Norwegian Partners Marine som slo IWP konkurs. Grunnlaget for konkursbegjæringen var et et krav fra NPM på 1,3 millioner kroner.Skifteretten brukte ikke lang tid på å fastslå at utsiktene for fremtidig inntjening i IWP var heller magre. Like før dette bladet gikk i trykken, ble bostyre-rapporten ferdig. Den 70 sider lange rapporten er trist lesning for kreditorene.
Skulle bygge i Saudi-Arabia
I bostyrerapporten fremgår det at selskapet allerede i 1992 skal ha hatt samtaler med interessenter i Saudi-Arabia om bygging av en flyktningelandsby. Prosjektet strandet imidlertid på grunn av manglende finansiering.I 1993 inngikk selskapet en samarbeidsavtale med det interkommunale selskapet KN-Union/Vekst i Grenland, hvis formål var å stimulere til økte investeringer/arbeidsplasser i Grenlandsområdet. På grunn av uoverenstemmelser mellom partene ble samarbeidet brutt rundt årsskiftet 1994/1994.Kontakt med myndighetene i Ermelo i Sør-Afrika ble opprettet i første halvdel av 1995. Dette dannet også grunnlaget for beslutningen om å bygge den første produksjonslinjen for boligmodulene ved Teli AS i Porsgrunn.Den første kontakten med de lokale myndighetene i Ermelo skal ikke ha ledet til noen konkrete byggeprosjekter, da finansieringen ? eller subsidiene om man vil, uteble.
4,5 mill. up-front
I februar 1996 skal IWP ha inngått en samarbeidsavtale med Koks Gas Factory i enklaven Kaliningrad i Russland. Kontrakten omfattet levering av en produksjonslinje til Kaliningrad. Som et ledd i denne avtalen skal selskapet i 1996 ha mottatt en up-front betaling på om lag 4,5 millioner kroner fra Koks Gas Factory. IWP skal imidlertid ha nektet å transportere den ferdigstilte produksjonslinjen til Kaliningrad som følge av manglende oppfyllelse av økonomiske garantier fra sentralmyndighetene i Russland på total kjøpesum. Da nødvendige garantier ikke ble stilt, ble det bestemt at produksjonslinjen i stedet skulle transporteres til Sør-Afrika.Ifølge bostyrerapporten skal Kufaas ha opplyst at IWP betraktet uteblitte russiske garantier som et kontraksbrudd, og skal på dette grunnlaget ha krevet å få beholde up-front betalingen. Fortsatt ifølge rapporten skal Koks Gas Factory ikke ha kommet med innsigelser til dette.Episoden er ikke omtalt ytterligere i bostyrerapporten. Hvorfor et russisk selskap så tilsynelatende enkelt gir fra seg formidable 4,5 millioner, må være å konstatere som en gåte.
«Letter of credit»
Kontakten med de lokale myndighetene i Ermelo i Sør-Afrika skal ha blitt gjenopprettet høsten 1996. Selskapet skal da ha fått beskjed om at subsidiene som skulle finansiere husbyggingen først var budsjettert utbetalt i 1999. Byggingen måtte således vente til disse pengene var klar for utbetaling. Videre skal finansieringsinstitusjonene ha betinget godkjennelse av bygningene av et sør-afrikansk sertifiseringsselskap. Slik godkjennelse skal nordmennene først ha mottatt sommeren 1999.Desember 1996 skal det ha vært inngått samarbeidsavtale med et spansk selskap med navn «Arcon» om bygging av 2000 hus i Benin. Som ledd i denne avtalen skal det ha blitt oppført seks visningshus i området. Husene skal ha blitt produsert ved produksjonslinjen i Ermelo. Årsaken til at man aldri kom i gang med byggingen av de 2000 husene i Benin, skal ifølge Kufaas være at man lenge har ventet på «letter of credit» fra Arcon som skulle sikre finansieringen av prosjektet.Sommeren 1997 skal selskapet ha bestilt bygging av produksjonslinje 2 ved Teli AS i Porsgrunn. Det er opplyst at produksjonslinjen er nesten ferdigstillet hos Teli. Grunnet manglende betaling fra IWP skal imidlertid dette arbeidet ha blitt innstilt.
Husene var for lave
I løpet av 1998 skal selskapet ha blitt involvert i to påtenkte prosjekter i Mosambique og et ytterligere prosjekt på Elfenbenskysten. I forbindelse med sistnevnte prosjekt skal det ha blitt inngått en kontakt mellom partene tilsvarende 20 millioner kroner. Heller ikke her skal finansieringskontakten ha holdt forpliktelsene sine, med den følge av prosjektet stoppet opp.Men motgangen stoppet ikke der. Det ble også avdekket problemer med høyden på husene, som lokalbefolkningen syntes var for lav. Produksjonslinjen i Ermelo kunne ikke produsere den høyden lokalbefolkningen ønsket, med mindre linjen ble bygget om. Til tross for dette fremgår det i borapporten at IWP anser Arcon-avtalen for å være «den mest inntektsbringende av alle foreliggende avtalene» selskapet har inngått.
Mylder av IWP-selskaper
Et sentralt spørsmål under bobehandlingen har vært å finne ut hvordan selve selskapsstrukturen i Sør-Afrika er bygget opp, og hvordan denne forholder seg til det norske konkursrammede selskapet. Sagt med andre ord: For kreditorene vil det være av stor interesse om de andre selskapene besitter aktiva eller eiendeler som kan være av interesse når verdiene skal fordeles. PwC har hatt en tung jobb med å finne ut av selskapsstrukturen til International Wood Products. Etter nitidig etterforskningsarbeid, har det lykkes bostyrer å finne hele seks selskaper som International Wood Products Norway (heretter kalt IWPN) antas å ha nære relasjoner til. Disse selskapene er International Wood Products Close Corporation (IWPcc), International Wood Products Africa Holdings (Proprietary) Limited (IWPA Holdings), International Wood Products Norway (South Africa) (Proprietary) Limited (IWPA South Africa), International Wood Products Afrika Productions (Proprietary) Limited (IWPA Productions), International Wood Products Afrika Properties (Proprietary) Limited (IWPA Properties) og International Wood Products Afrika Constuctions (Proprietary) Limited (IWPA Constructions).Bostyrers arbeid har avdekket at IWPcc er under avvikling, mens IWPA Holdings og IWPN South Africa er aktive.
Time to Dream
Hva IWPcc angår, så opplyses dette selskapet å være ukjent for ledelsen i det norske konkursrammede selskapet. I lokalene til IWPA Holdings i Pretoria fant PwC en person som bekjentgjorde at han tidligere hadde hatt «sekretærfunksjon» til selskapet. Selskapet ble registrert i 1995, og det opprinnelige selskapsnavnet levner ingen tvil om at forventningene var de aller beste for fremtiden: Navnet var Time to Dream Investments (Pty) Ltd. Bortsett fra at IWPN oppgis å eie 60 prosent av selskapet, er det blitt opplyst at den resterende andelen tilhører en person med det karakteristiske navnet Lucky Lethlongo Khutledi og hans selskap Renaissance. Det har ikke lykkes bostyrer å oppnå kontakt med herr Lucky, og Gunnar Kufaas har heller ikke kunnet opplyse på hvilken adresse eller hvilke telefonnumre Lucky har tilhold. For selskapet IWPN South Africa viser det seg at regnskapsførerere i flere ledd har trukket seg, på grunn av «the liabilities exceeded the assets of the company».
«Milliard-omsetning»
PwC skriver sin rapport at det er klare holdepunkter for at Afrika-selskapene er datterselskaper av det konkursrammede norske selskapet. Gunnar Kufaas på sin side hevder aksjene besittes av ham av «praktiske årsaker», men at de de relle eierforhold er at disse aksjene er fordelt med 1/3 på hver av Adolf Aas, Alfred Jørgensen og ham.Hva angår de siste selskapene ? IWP Productions, IWP Productions og IWP Constructions, finnes det ikke offentlig tilgjengelige opplysninger. Det kan tyde på at disse selskapene aldri har vært gjenstand for registrering, skriver PwC. Planen var imidlertid at selskapene skulle stå for henholdsvis husproduksjon, eiendomsdriften og det kontraktsmessige på arbeidssiden.Som nevnt var det Norwegian Partners Marine (NPM) som tok ut konkursbegjæring i august i år, med bakgrunn i et krav på 1,3 millioner kroner kroner. IWP bestridte ikke kravet, men mente insolvensen var av midlertidig karakter. Ifølge selskapet ble det vist til at IWP hadde foreliggende kontrakter som tilsa en omsetning på vel 1,2 milliarder kroner og en brutto fortjeneste på 246 millioner kroner. Skifteretten var ikke helt enig i disse ultrapositive estimatene, og selskapet ble derfor slått konkurs.
Uoverenstemmelser
I tiden rundt konkursen skjedde det en del som bør nevnes i sakens anledning. Med all tydelighet har det brutt ut en viss uoverenstemmelse mellom de tidligere partnerne i selskapet: konkursbegjæringen fra NPM ble av IWP påstått å være fremsatt i «sjikaneøyemed», da det ble hevdet at motivet for begjæringen var å få tilgang til selskapets kontrakter og anleggsmidler via fratrådt styremedlem Jan Jensen.Like etter at konkursåpningen var et faktum, og før denne tilsynelatende var kjent for partene, ble det oversendt et prosesskrift til skifteretten fra konkursrekvirentens side, hvor konkurssaken ble bedt stillet i bero i 14 dager. Bakgrunnen for anmodningen var at konkursrekvirenten ? NPM – hadde mottatt kopi av en telefaks fra selskapet Arcon International Holding Company (London/Texas/Madrid), hvor det fremgikk at IWPN ville bli tilført 2,7 millioner USD (tilsvarende 21,6 millioner kroner) fra Arcon. Beløpet referte seg til «Letter of credit for first call order». Forutsetningen som gis i telefaksen for utbetalingen, er at «the Government» gir sin endelige samtykke. Det fremgår ikke av telefaksen hvilken regjering det er snakk om eller hva samtykket innebærer. Brevet er underskrevet av Dr. Joseph Salameh, som oppgir å være styreleder og administrerende direktør i selskapet. Det fremgår ikke av brevpapiret hvor selskapet er registrert eller andre identifiserende opplysninger. Bostyrer har uten hell forsøkt å lete opp det angivelige selskapet. På utenlandsopplysningen ble det ikke funnet noen telefon i hele verden på nevnte selskapsnavn. Telefonnumrene som fremgår i telefaksen er delvis utydelige, og telefonsøk over mulige varianter av disse numrene har ikke ført til kontakt med representanter for selskapet Arcon eller dr. Salameh.
«Ukjente» styremedlemmer
Etter stiftelsen av selskapet har det vært hyppige endringer i aksjefordelingen. Ved årsslutt 1996 har det angivelig kommet inn flere aksjeeiere. Flere av aksjonærene er oppført med adresse «ukjent», selv om aksjonærene skal være i nær slekt med de opprinnelige aksjonærene. En tidligere samboer til en av gründerne er også kommet inn på aksjonærsiden; også denne med adresse ukjent. Det samme gjelder også for personene som har hatt styreverv i selskapet. En av styremedlemmene, som hadde verv i tiden 1992 til 1995, står oppført med «ukjent» både hva adresse og fødselsdato angår.Gjennom årenes løp har revisor ved flere anledninger påpekt mangler vedrørende selskapets regnskapsføring. I 1998 og 1999 er det ikke ført regnskap overhodet. Ifølge styreformannen skal årsaken være at selskapet ikke har hatt midler til å betale honorar til regnskapsfører.
– Worst case
Eventyret med International Wood Products har altså endt som opp et mareritt for kreditorer, aksjonærer og samarbeidspartnere. Bobestyrer antyder at det kan finnes betydelig aktiva i Afrika-selskapene, men så langt har man altså ikke lykkes å bringe på det rene hvor mye dette kan dreie seg om. Faktum er i hvert at betydelige beløp er søkk borte, beløp som kreditorene nok gjerne vil ha tak i. Videre granskning beror på om kreditorene er villige til å tre støttende til med midler.Kreditkassen, filial Tromsø, som har meldt inn fordringer på snaut tre millioner kroner, har ennå ikke bestemt seg for om de vil gå inn med midler for ytterligere granskning av boet.– I skrivende stund har vi ikke bestemt oss om vi vil gå inn med slike midler. Men vi har selvfølgelig et ønske om å komme til bunns i denne saken, sier soussjef Finn Nilsen i Kreditkassen, filial Tromsø.Han sier at han deler bobestyrers oppfatning om at det er en del graverende forhold som bør være gjenstand for videre gjennomgang.– Når det ikke er levert regnskap for flere år, er det klart at saken er alvorlig, sier han.– Synes du banken har vært ført bak lyset av IWP i låneforholdet?– Det kan man konkludere med. Inntektspostene har jo ikke hatt rot i virkeligheten.– Hvor stort håp har dere om å få igjen tilgodehavende?– Vi har pant i produksjonslinjen. Lar den seg realisere, kan vi få inn noe. Men det er ikke til å legge skjul på at situasjonen ikke ser spesielt lys ut. Vi vil selvfølgelig gjøre vårt for å få inn det vi har til gode, sier Nilsen, før han legger til:– I denne saken forholder vi oss til «worst case»-prinsippet. I utgangspunktet anser vi pengene som tapt, sier soussjef Finn Nilsen i Kreditkassen Tromsø.
Ber om politietterforskning
Bostyrers karakteristikker av forretningsdriften i International Wood Products er rimelig krass. Bostyrer ber om at politiet etterforsker konkursen, med henblikk på å avdekke mulige straffbare forhold.
Bostyrer Siv Sandvik i PriceWater-houseCoopers antyder brudd på både straffeloven, regnskapsloven, aksjeloven, ligningsloven og merverdiavgiftsloven. Bostyrer skriver også at «foreløpige undersøkelser tyder på at det er foretatt disposisjoner av en så graverende karakter at vilkårene for å ilegge konkurskarantene synes å være til stede».Bostyrers gjennomgang av selskapet underbygger skifterettens oppfatning om at selskapet var insolvent på konkurstidspunktet. Bostyrer skriver: «Selskapet synes i realiteten å ha vært insolvent i lang tid, og må sies å ha drevet på kreditorenes regning i en årrekke». Dette står i skarp kontrast til IWPs uttalelser i mediene, hvor det fremgår at selskapet så sent som i år synes ha de beste utsikter.
VirkelighetsfjerntGjennomgangen av boet viser at internfakturering og fakturering med lite hold i virkeligheten har vært ganske utbredt. I bostyrerapporten står å lese at styreformann Gunnar Kufaas, overfor Nordland fylkesskattekontor og midlertidig bostyrer, har gitt uttrykk for følgende: «det i alt vesentlige av gjeld påløpt til det angitte konsernet er ikke reell, i det Alfred Jørgensen ble gitt anledning til å utstede fakturaer til IWPN benevnt «konsulenthonorar» og som ikke gjenspeilte reelle forhold». Et krav pålydende 4,7 millioner kroner påstås fra styreformannen ikke å være reellt for mer enn om lag 750.000 kroner.Uten noe mer utenomsnakk kan man konkludere med at inntekts- og formuesposter i regnskapene til IWP er oppblåst. Salgskontrakter er inngått med selskaper som ikke eksisterer. Lån fra IWP er utbetalt til debitor et halvår før låneavtale er formalisert. Om dette skriver bostyrer at «Dette viser dermed en «tilbakebetaling» til (debitors navn, red. anm) før lånet var gitt/utbetalt, noe som neppe kan være korrekt». For ordens skyld er også denne transaksjonen benevnt som «konsulenthonorar». Videre er det er ikke benyttet skattetrekkskonto ved utbetaling av lønn og honorar, og bostyrer mener å kunne påvise at selskapet har inngitt uriktige merverdiavgiftsopplysninger.
– Alvorlige bruddBostyrer konkluderer med at det synes å foreligge alvorlige brudd på flere områder. Sitat: «Det kan imidlertid allerede på nåværende tidspunkt påpekes at selskapet synes å ha utøvet en forretningsførsel som ikke synes å tilfredsstille krav som stilles til en tilstrekkelig skjønnsom forretningsmoral med dertil hørende kostnadskontroll. Selskapet synes å ha disponert over til dels betydelige midler, både selskapets egne og midler stillet til veie fra tredjemenn, uten at disse nødvendigvis synes å ha kommet selskapets reelle kreditorer til gode eller kan anses å være disponert over på en bedriftsøkonomisk forsvarlig måte».Blant kreditorene som kan komme til å blø mest, er Kreditkassen Tromsø og Sparebanken Nord Norge, med krav i boet på henholdsvis 2,9 millioner kroner og 5,9 millioner kroner. Konkursboet til byggmester Alfred Jørgensen har levert inn et krav på 4,7 millioner kroner, mens Norwegian Partner Marine krever boet for 1,3 millioner kroner. En person ved navn Geir-Rune Hansen, som har fungert som konsulent for IWP, har levert inn et krav på vel 870.000 kroner. Blant de andre kreditorene er Inter Revisjon Bodø, SAS, Casco, Gjensidige Skadeforsikring, Electromarine AS, Stang Maskin AS, G. Coward Bygge og Jernvare AS og selskapets tidligere regnskapsfører, Meby Økonomiservice. Total beløper kravene seg til 18 millioner kroner. Bostyrer skriver i sin rapport at betydelige ytterligere fordringer, i alle fall fra syv andre fordringshavere, antas å ville tilkomme innen fordringsfristens utløp. Dekningsutsiktene beskrives som temmelig labre. Per i dag finnes det ikke midler til videre bobehandling. Kostnadene med dette anbefales fordelt på selskapets kreditorer og staten.
Tomt kontor
Som nevnt flyttet både selskap og ledelse i IWP fra Bodø til Oslo i fjor. Selskapet har forretningsadresse på Kronprinsesse Märthas plass 1 i Oslo. Adressen er identisk med adressen til selskapets styreleder, Gunnar Kufaas. Inngangen til de flotte lokalene prydes av et messingskilt med teksten Advokat Gunnar Kufaas / International Wood Products. Kufaas har opplyst at han er personlig leietaker av lokalene, og at IWP har en «uformell» leiekontrakt med ham.NæringsEiendom har vært i kontakt med utleier Wikborg Holding, som også bekrefter at leieforholdet er gjort med Gunnar Kufaas personlig, og ikke med International Wood Products.Ifølge Kufaas’ opplysninger i bostyrerapporten er lokalene benyttet fra og med høsten 1998 og frem til konkursåpningen, og da utelukkende til administrasjon av IWPs aktiviteter i Norge og Afrika. IWP skulle derfor være ansvarlig for betaling av løpende husleie. Med bakgrunn i selskapets vanskelige økonomiske stilling, skal imidlertid Gunnar Kufaas ha dekket husleien av egne private midler. Også i de tidligere brukte lokalene i Bodø var det IWP som skulle betale husleien, til et utleieselskap hvor Gunnar Kufaas, Adolf Aas og Alfred Jørgensen står som styremedlemmer.NæringsEiendom har uten hell forsøkt å komme i telefonisk kontakt med Gunnar Kufaas, så vel på kontoret i Oslo som på privatadressen. NæringsEiendom har også besøkt kontoradressen i Oslo. Der ble det gitt beskjed om at IWPs kontor har stått ubetjent i lengre tid.
Kreditorer i kø
Det er PriceWaterhouseCoopers (PwC) som har hatt ansvaret med å gjennomgå konkursboet til International Wood Products. Så langt beløper innmeldte krav seg til 18 millioner kroner. Ifølge bostyrer vil dette trolig øke.
Advokat Siv Sandvik har hatt enomfattende jobb med å gå gjennom boet. Ifølge Sandvik er det flere kreditorer som vil komme med ytterligere, betydelige krav.– Det er mange kreditorer. Noen av disse har varslet at de likevel ikke vil melde krav i boet, sier Siv Sandvik.– Hvorfor det?– Det kan det være flere årsaker til. Men enkelte har gitt uttrykk for at de ikke ønsker offentlighet rundt sin delaktighet i prosjektene, sier Sandvik. Det som i hvert fall er klart, er at IWP ikke har vært i nærheten av å bygge det antall hus som var planlagt. I fjor uttalte direktør Jan Jensen til media at man nettopp hadde ferdigstilt en fabrikk, hvor bygging skulle foregå. Kapasiteten ble annonsert til å være rundt 6000 hus i året. I ettertid har man knapt oppfylt en brøkdel av dette budsjettet.Advokatfullmektig Anna Karlsen i PwC, som også har arbeidet med borapporten, sier seg ukjent med IWPs tidligere utsagn, hvor det fremgår at selskapet har sysselsatt et betydelig antall mennesker.– I fjor uttalte ledelsen at fabrikken sysselsatte 150 mennesker i produksjonen?– Det er ukjent for oss.– Hvor mange mennesker har vært sysselsatt i selskapet?– Så vidt vi kan bedømme, har det vært de samme personene som har vært engasjert i styret, sier Karlsen.Dette vil i praksis si tre-fire personer, herunder styreformann Gunnar Kufaas, Alfred Jørgensen og Jan Jensen. Sistnevnte ble løftet ut av selskapet i høst. Bostyret sliter med å finne verdier i selskapet. Men PwC har forhåpninger om å få solgt seks visningshus i Afrika.– Etter det vi kan bedømme, er kvaliteten på disse husene god, sier Anna Karlsen. – Det kan sies å være et stykke fra 6000 prosjekterte hus årlig til seks visningshus? – Ja. Det kan man si, sukker Karlsen.Bostyrers oversikt over verdiet i boet er lite hyggelig lesning for kreditorene. Ved konkursen stod det i underkant av 800 kroner på selskapets konto. Verdien av de seks visningshusene i Benin blir fastsatt til usikker. Det samme gjelder de seks visningshusene i Sør-Afrika. Årsaken skal være delvis ramponering av bygningsmassen. Produksjonslinjen som befinner seg hos tilvirker Teli i Porsgrunn, er også av usikker verdi. I de tidligere lokalene i Bodø er det funnet et knippe stoler og noen arkivskap. Antatt verdi: 800 kroner. Datautstyr, som i sin tid ble innkjøpt for 167.000 kroner, er søkk borte. I 1996 kjøpte selskapet en ny Saab 9000. Denne bilen befinner seg imidlertid i Sør-Afrika. Ifølge ledelsen i IWP skal bilen ha blitt kjøpt ut av selskapet «i det siste». Noe underlag for denne handelen finnes ikke. Bostyrer har derfor fastsatt verdien av bilen til «usikker». Også produksjonslinjen som befinner seg i Afrika får samme betegnelse.Sikre verdier i boet er altså rundt 1600 kroner; under forutsetning at man får avhendet møblementet på selskapets tidligere adresse i Bodø.Etter det NæringsEiendom forstår, har styreformann Gunnar Kufaas vært i flere dialoger med PwC for å rydde opp i konkursen. Kufaas har selv erfaring som bobestyrer fra sin tid som advokat i Bodø. Kufaas skal ha levert inn advokatbevillingen før konkursen, men det er ikke kjent for NæringsEiendom om dette har forbindelse med konkursen i Afrika-selskapet.
