Lover skjerping

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

Til nå har ulovlig riving av hus vært ett av de områdene hvor man har sluppet lettest fra det i forhold til forbrytelsen. Så lenge en eiendom eller et hus bare er regulert i forhold til plan- og bygningsloven, kan det kun gis bøter ved ulovligheter. Bare i de tilfeller hvor kulturminneloven er blitt brutt, kan fengselsstraff anvendes. Høyeste straffeutmåling her er to års ubetinget fengsel. Fra førstestatsadvokaten i Økokrim kommer det en etterlysning etter samfunnsbevissthet og etikk.– Man må kunne kreve at voksne folk viser ansvar for samfunnet og vern av kulturminner, sier Rune Bård Hansen. Han sier at han tror vedkommende forretningsmann fra Mo også hadde spekulert i at han bare ville få noen tusen kroner i bot. Saken fra Mo stammer tilbake fra 1998 der avholdslosjen på stedet ville bli kvitt sitt 102 år gamle lokale som var blitt for upraktisk til deres bruk. De kom i kontakt med forretningsmannen Annsten Haug som gjerne ville kjøpe huset, med dertil hørende bygning. Der kunne han godt tenke seg å reise et næringsbygg. Problemet var at losjebygget var foreslått fredet. Midt på natten 11. mars 1998 kom gravemaskinen og rev hele huset.

Profitt

I diverse aviser er det spekulert i at forretningsmannen vil tjene bråtevis med penger når han slipper ut etter seks måneders fengsel. – Oppslagene er veldig misvisende. Avisene spekulerer i at profitten blir realitet. Det kan jo hende at han ikke får bygge eller at markedet faller, sier førstestatsadvokat Hansen. Avholdslosjen er i tillegg dømt til en inndragning på en million kroner. Maskinføreren sto utførte rivingen fikk bot, mens kassereren i losjen fikk betinget dom.Det som er positivt er at omtalen av denne saken setter søkelyset mot ulovlig rivning, mener førstestatsadvokaten. Hansen forteller at Økokrim begynner å få et brukbart grep på tilfeller av brudd på kulturminneloven. Fra 1998 og til og med 2000 sank antall tilfeller fra 14, til fire – for så å ende på to tilfeller i fjor. Dessuten ber politiet Økokrim å priori-tere saker der ulovlig riving er inne i bildet. Hansen nevner et tilfelle i Tromsø der Roald Olsen, lokalt under navnet Rive-Olsen, rev et foreslått vernet hus i Strandgaten. De to første forsøkene ble stoppet av politiet – den tredje gangen klarte han gjennomføre. Han slapp fengselsstraff men ble idømt en bot på flere hundre tusen kroner.

For lav straff?

– I USA blir økonomisk forbrytelse straffet like hardt som om annen kriminalitet, om ikke hardere. Mens i Norge slipper nesten alle fri. Hvorfor?– Når det gjelder økonomisk kriminalitet har vi vært beklagelig dårlig på det feltet, innrømmer Rune Bård Hansen, men legger til at det var derfor Økokrim ble opprettet for 12 år siden. – Vi har en naiv lovgiving i Norge når det gjelder økonomi og miljøkriminalitet. Alle brudd på miljøvernlover ble inntil 1990 bare ilagt bøter. Nå har det blitt vesentlig bedre. Han mener at man må passe på at ikke utviklingen går alt for raskt fram. Det går ikke an å gi en person fengsel i flere måneder når en annen person kun fikk en liten bot for samme forseelse året før. Da vil det bare bli en evig diskusjon om forskjellsbehandling. Utviklingen på dette feltet må gå gradvis frem. Førstestatsadvokaten sier at po-enget ikke er å straffe flest mulige, men at lovverket skal bli kjent slik at det har en preventiv virkning.– Det viktigste med kulturminneloven er at ingen skal ha vinning på noe som er rettmessig galt – og tillegg høyner den bevisstheten om miljøet rundt oss.

Sanksjonere

– Vi kan ikke sanksjonere mot en byg-ning når den bare er rammet av plan og bygningsloven, kun når den er gjelder kulturminneloven, sier informasjons-ansvarlig antikvar Nils Anker hos Byantikvaren i Oslo. Han forteller at når de har myndighet så kan de kreve at prosjektet stoppes. Finner de ut at det er brudd på kulturminneloven, så går de til politiet med saken. Men det er plan- og bygningsetaten som ivaretar myndighet overfor plan -og bygningsloven. For å få en bygning fredet er det flere punkter som er med på å avgjøre dette. Eksempel på kriterier:

Av nasjonal interesse

– Er av sjelden godt håndverk, samt mye påkostet – Tegnet av en bestemt arkitekt – Er et av de få bygninger som er bevart innen denne typen – En bestemt handling (historisk verdi som f. eks Eidsvoldsbygningen) – Hva slags forhold har dere til næringslivet?– I det store og hele er det veldig bra, sier Anker. Han uttaler at Byantikvaren hele tiden prøver å holde seg orientert om hva som skjer på det private markedet. Og det er et ønske fra deres hold å ha et godt forhold til alle utøverne innen bygg og eiendom. Ingenting vil være bedre enn at man hadde gjensidig forståelse og respekt, mener han. I større prosjekter er det ønske fra Byantikvaren om dialog med tiltakshaver/byggherren for å avklarere bevaringsverdier, samt unngå konflikter. Dette for å fremme gode resultater. Anker ser heller ikke slik på det at det er mange som spekulerer i ulovligheter.– Personlig tror jeg det er få som gjør dette. Stadig flere får forståelsen for bevaring. Han nevner at på 1960-tallet ville man sanere hele Grünerløkka og bygge blokker der i stedet. Bydelen ble sett på som forfallen, umoderne – og som en bydel som trengte en oppdatering til datidens forhold. Dette ble ikke gjennomført og i dag ser man jo hvor sterk interessen er for å investere og bo i det særegne miljøet som har oppstått der. Anker påpeker at vi lever i en tid hvor interessen for å bevare blir sterkere blant mennesker som føler de har mistet noe. Folk ønsker å tilbakeføre til opprinnelige uttrykk – og sette bygninger i stand til slik de en gang var.

Konflikt med næringsfolk

Anker viser til at det ofte er næringseiendomsfolk som presser på. I mange tilfeller er det motstridende tilfeller hvor lavere utnyttelsesgrad og andre løsninger er sentralt. – Det er alltid de som vil hevde at bevaring står i veien for byutvikling. Mens det på den andre siden er det de som mener at bevaring er forenlig med byutvikling. At det vil skape nye attraktive områder som gjør det hyggelig for publikum å ferdes der. Anker mener at Christiania Torv er et ypperlig eksempel på dette. Her står gammel og ny bebyggelse side om side i en veldig bra utførelse. Han legger til at Aker Brygge også har bevart noe og bygd nytt på en flott måte. Det er tre kategorier innen bevaring:– Bevaringsverdig (ikke formelt vern) – Regulert til bevaring (litt tyngre, ligger betingelser i reguleringsbestemmelsene) – Fredet (Strengeste vern) Hvis Plan- og bygningsetaten får henvendelse på kjøp eller riving av en byg-ning sjekker de om denne står på den såkalte ?gule listen? til Byantikvaren i Oslo. På denne listen står alle bygninger og eiendommer som er innen de tre nevnte kategorier. Når eiendommen er listeført går den automatisk til rådgivende behandling hos byantikvaren. Plan- og bygningsetaten fatter det endelige vedtaket.– Hvem er det som sjekker at alt er i orden når en bygning skal pusses opp eller rives?– De store profesjonelle aktørene sitter inne med ekspertise og vet hvordan de skal gå fram. Ofte er det de mindre aktørene i næringsmarkedet som er dårlig kjent med hvordan forvaltningen fungerer – eller rett og slett ikke har nok kunnskaper om å forberede byggmelding. Et viktig poeng til slutt her er at kulturminnelovgivningen i Norge er ikke spesielt streng sammenlignet med andre land. Riving av fredete hus i for eksempel Italia eller England kan føre til krav om full rekonstruksjon. Det fører så klart til at man er forsiktig med å spekulere i ulovligheter!

Sikre egne verdier

Per Bomann-Larsen, adminstrerende direktør for Selvaag Eiendom, er langt fra forbløffet over at fengselsstraff kan bli utfallet ved å bryte kulturminneloven. – Vi har jo lover og regler til slike ting, er hans kommentar. Spesielt hvis man bare tar seg til rette når motivet i bunn og grunn bare er å tjene penger på det. Likevel – han legger ikke skjul på at fredning av private eiendommer er et sterkt grep av det offentlige. Det betyr jo en økonomisk byrde for eieren og denne blir jo også pålagt restriksjoner som gjør at den økonomiske verdien kan gå begge veier. Bomann-Larsen kan i så måte forstå at folk av og til tar ting i sine egne hender med overlegg, for å sikre sine presumptivt egne verdier: – En eier kan jo ha eiet gjennom mange år – planene ligger klar for nye muligheter. Plutselig dukker det opp et vedtak om fredning. Da blir man jo fratatt alle muligheter til å tjene noe på det i fremtiden. Han mener at det offentlige lettere kan pålegge staten å frede bygninger som de selv eier.De økonomiske konsekvensene blir langt fra så avgjørende som for de private. For når det gjelder konflikten mellom verning og byutvikling er det to motstridende parter som står mot hverandre. Den ene parten har interesser på vegne av staten, mens de private har andre motiver og interesser i forhold til næringen de driver. Han poengterer også med at verning og fredning er to ulike begreper. Fredning er langt sterkere virkemiddel der det offentlige og staten pålegger eieren til å holde vedlikehold og sette i stand en bygning. Men staten gir ikke støtte. Og som privatperson å bli utsatt for dette, er rett og slett tøft, fastslår han.

Spekulasjon

– Hva med tilfeller der det drives spekulasjon av forfall blant eiendomseiere?– De sakene har alltid to sider. Noen ganger kjøpes eiendommer for sanering – for deretter å bygge nytt. Det vil alltid dukke opp noen som har andre motiver og som ikke alltid bringer med seg saklig argumentasjon. Bomann-Larsen vedkjenner at han ofte ikke kjenner seg igjen i avisenes beskrivelser av fakta i slike saker. Poenget til Selvaag Eiendom er det prinsipielle, sier han og nevner et eksempel fra egne rekker, nærmere bestemt i Madserud Allé i Oslo: – Vi har to boliger der som kanskje ser slitte ut, hvor det ikke er gjort mer enn nødvendig vedlikehold slik at det er beboelig. For dette har selskapet fått kritikk for at de lar hus stå til nedfall. Men Bomann-Larsen svarer tilbake: – I bystyret har vi fått vedtatt en byggesak som innebærer riving av disse boligene, og planen er at det skal oppføres tre små blokker med et trettitals leiligheter på tomtene. Bomann-Larsen sier til NæringsEiendom at beboerne i de aktuelle boligene har hatt korttidskontrakter og hele tiden visst om planene til Selvaag Eiendom. Blok-kene skal imidlertid oppføres av søster-selskapet, Selvaag Bygg. Etter at bystyret har vedtatt byggesaken har man en frist på tre måneder til påklaging til Fylkesmannen – og før man kan sette i gang riving, må eventuell klage forkastes der. Han opplyser at Fortidsminne-foreningen har klaget på bystyrets avgjørelse, men levner dem ikke store sjanser:– For at de skal få medhold må det vært gjort en saksbehandlingsfeil, noe som jeg ikke tror har skjedd. De fleste av husene står tomme og bare venter på at Fylkesmannen skal gi Selvaag Eiendom medhold til å sette i gang med planene sine. Bomann-Larsen poengterer at det er det som er forskjellen på de og saken fra Mo i Rana: – Vi river ikke før vi har fått tillatelse. I saken fra Mo i Rana visste vedkommende at saken var under behandling og rev likevel.– Men vi har tatt til etterretning tidligere at vi ikke har fått lov til å rive, blant annet Madserud gård. I stedet har pusset opp bygningene og nå stilles det ut kunst i lokalene og det er til pryd for hele bydelen.

Siste ord er ikke sagt!

Kristen Grieg Bjerke, generalsekretær i fortidsminneforeningen er ikke i tvil om hva som skal gjøres i slike tilfeller som har skjedd i Mo i Rana. – Rana kommune bør være sitt ansvar bevisst og legge ned bygge – og deleforbud på tomta hvor den foreslåtte vernede losjebygningen stod. Grieg Bjerke sier rett ut at Fortidsminne-foreningen forventer at kommunen ikke lar en spekulant tjene på slik kriminalitet. Det samme håper han skjer i Oslo. Han mener det ikke egentlig er noe forskjell på det som Rana-mannen har gjort og det som Selvaag-gruppen gjør. Grieg Bjerke mener at selskapet driver med undergraving av verneverdien ved at de lar bygningene forfalle, slik at det til slutt blir snakk om at det koster mindre å rive og bygge på ny, enn å restaurere bygningene. Han nevner dessuten at boligene på Madserud Allé har stått på Byantikvarens gule liste som vernede boliger. Men Byantikvaren har, i følge Grieg Bjerke, ikke stått i mot presset og godtatt en bebyggelsesplan. Denne ble vedtatt i bystyret til fordel for Selvaag Eiendom. Slik saken står akkurat nå tror imidlertid ikke generalsekretæren i Fortidsminneforeningen at deres anke hos fylkesmannen blir tatt til følge. Men han er ikke i tvil om at enkelte utbyggere landet over driver med spekulativt forfall av eiendommer for å få et større økonomisk utbytte av det. – Det ligger alltid et ønske om profitt i en eller annen form i slike tilfeller. Derfor mener vi at kommunene bør gå tidlig ut og nedlegge bygge – og delingsforbud. For så eventuelt senere å ekspropriere eiendommen – og slik ta et ansvar som tjener kulturarven til det norske samfunnet.