Sverre landmark i Debatten om hovinbyen
Landmark om Hovinbyen:
– Trenger politisk lederskap
Erling Fossen fortjener honnør for å ta vekk filteret og snakke fra levra om Hovinbyen. Han løfter en diskusjon Oslo trenger: Hvordan skal kommunen ta ansvar for sin egen byutvidelsesstrategi?
MÅ STÅ FREM: Kronikkforfatter er rådgiver Sverre Landmark i Landmarks AS. Han mener kommunen må ta ledelsen i utviklingen av Hovinbyen.
Foto: Glen Widing
Bokstavene til Fossen blir riktignok litt store. Og som fersk Ap-kandidat bør han huske at Arbeiderpartiet ledet byrådet i åtte år sammen med SV og MDG. Ap overlot både byutvikling og miljø og samferdsel til MDG, men beholdt ansvaret for helheten. Mangelfull oppfølging av Hovinbyen har en politisk historie som også hans eget parti må svare for.
Likevel treffer Fossen hovedsaken: Hovinbyen krever samfunnsbygging og et politisk lederskap som tar ansvar for at den skjer.
Merete Agerbak-Jensens svar gjør meg usikker på om Høyre har forstått hva dette innebærer. Hun forklarer hvorfor Hovinbyen er mer komplisert enn Fjordbyen: større arealer, flere grunneiere, ulikheter mellom delområdene og svakere investeringsvilje. Nettopp derfor trengs en sterkere offentlig innsats.
At oppgaven er vanskelig, er et argument for å organisere seg for å løse den. Og Høyre har faktisk hatt tre år på å plukke opp femtilappene som har ligget strødd på fortauene etter forrige byråd.
Hvem tar ledelsen?
Hovinbyen skal bli en utvidelse av den tette byen gjennom å transformere tidligere industri-, lager- og trafikkområder. Grå områder skal bli gode byområder. Vi skal hegne om de grønne og gi flere mulighet til å bo og arbeide med kortere avstander i hverdagen. Da må boliger, arbeidsplasser, skoler, parker, kultur og idrett utvikles i sammenheng. Campusstrategien skal bidra til at også forskning, utvikling og høyere utdanning får plass i denne nye delen av byen.
Agerbak-Jensen viser til flere gode og nødvendige tiltak. Skoler, park, bibliotek og fritidsklubb er viktig! Men hvem tar ledelsen i den samlede utviklingen og sørger for at etatene følger opp? Hvilke investeringer skal komme først, og hvordan skal kommunen få staten og grunneierne til å trekke i samme retning?
Et Hovinbykontor kan bli et viktig verktøy. Men erfaringene fra ByLab viser at det ikke er nok å skape engasjement dersom dette ikke følges opp politisk. Det nye kontoret må få et tydelig oppdrag, nødvendig myndighet og en direkte vei til beslutningene som avgjør fremdriften. Vi er lei av å høre om «koordinering» som ikke fører til prioriteringer og gjennomføring. Hvem har egentlig eierskap til byutvidelsesstrategien?
Fjordbyen fremstår som et kjærlighetsbarn i sammenligningen! Der store satsinger, kontroversielle, ja, ble motorer i utviklingen, som Deichmann og Munch. Hvor er ambisjonene, hvorfor går ikke byrådet i krigen for Nationaltheatret eller noe annet viktig, til Økern?
Flere må få plass
Det er også et tankekors at et Høyre/Venstre-byråd kan se ut til først og fremst å lytte til kommunens egne stemmer og erfaringer. Næringsliv, beboere, frivillighet og kunnskapsmiljøer sitter på kunnskap og ressurser kommunen trenger. De må få en tydelig plass i samarbeidet om Hovinbyen.
Høyre trenger ikke slutte seg til alle Fossens organisatoriske forslag for å ta utfordringen. Byrådet kan begynne med å legge frem en samlet gjennomføringsstrategi: Hva skal kommunen oppnå, hvem har ansvaret, hvordan skal nødvendige investeringer finansieres, og hva skal innbyggerne merke de neste årene?
Selvsagt må Hovinbyen utvikles etappevis og med ulike løsninger i ulike delområder. Men etappene må inngå i en helhet som kommunen tar ansvar for.
Lærdommen fra Fjordbyen er at politisk eierskap, langsiktige avtaler og målrettede offentlige investeringer kan utløse en utvikling som ingen av aktørene klarer alene.
Høyre har muligheten til å ta eierskap til en av Oslos viktigste fremtidsoppgaver. Da må partiet vise hvordan ambisjonene skal bli til en god by.