500 på venteliste for å bo i fellesskap med naboene 

I Danmark er bofellesskap blitt hverdagskost. Nå vil Tunr ta lærdom av denne internasjonale trenden og mener bofellesskapene i stor grad mangler i Norge. Tunr reiste derfor til København for å forstå hvorfor og kom hjem med et tydelig svar, det handler ikke om størrelsen på fellesarealet.

Ensomhet midt i storbyen

Ensomheten øker i Norge, selv om vi bor tettere enn noen gang. Samtidig har prisen på en førstegangsleilighet i Oslo passert fem millioner kroner. Jonas Norlin, Jarl Fronth og Christian Frederik Morgenstierne i Tunr mener bofellesskap er en del av løsningen – ikke som et idealistisk nisjeprodukt, men som en reell boform i det norske markedet.

Studietur til København

I mars reiste de tre partnerne til København. Første stopp var Almenr, et boligbyggelag med 30.000 medlemmer som alle ønsker å bo i bofellesskap. Almenr har utviklet en rekke prosjekter i Danmark og melder om sterkt økende interesse.

Neste stopp var Grønne Eng i Ørestad: 75 boenheter, 150 beboere i alle aldre, og 500 mennesker på venteliste. Prosjektet er utviklet av Eco Village og tegnet av Vandkunsten. Her er fellesarealene gjennomtenkt ned til minste detalj. Prosjektet har blant annet to felles kjøkken med spisesaler, snekkerverksted, øvingslokale, gjesteværelser, ungdomsrom, orangeri, delebilordning og to store takterrasser. Fire dager i uken spiser beboerne middag sammen.

– Det avgjørende er ikke hvor mye fellesareal man bygger, men hvordan det tilrettelegges, brukes og hvem som har ansvar for det, sier Norlin.

Men det er ikke rommene i seg selv som skaper fellesskapet. Ganglinjene leder forbi fellesfunksjonene, dørene åpner seg mot hverandre, og kjøkken, verksteder og oppholdsrom er synlige fra gårdsrommet.

– I Grønne Eng fungerer ikke fellesskapet fordi det finnes et stort kjøkken. Det fungerer fordi noen lager mat, fordi noen møter opp, og fordi det er skapt en forventning om deltakelse, sier Fronth.

Fra økolandsby til kommersiell utleie

Tunr besøkte også økolandsbyen Hyllegaard Høje, der fellesskapet er vevd sammen med felleshus, dyrking og langsiktig stedsutvikling. Her har Rebecca Rishøj Sørensen og mannen Sylvester Rishøj vært drivkraften fra idé til gjennomføring. Prosjektet kombinerer energiløsninger, sosiale strukturer og naturbruk i en helhetlig modell, der fellesskapet ikke bare er organisert gjennom byggene, men gjennom en felles måte å leve på.

På den andre enden av skalaen ligger Plushusene Tømmerup Haveby, utviklet av Plushusene og eid av blant andre Urban Partners. Her er boligene organisert som utleie, og fellestjenester som kjøkken, treningsfasiliteter og uteområder er en del av det samlede tilbudet. Fellesskapet driftes profesjonelt som en del av leveransen. Det gjør fellesskapet til en del av forretningsmodellen, ikke bare et tillegg.

– Bransjen har i dag kompetansen til å planlegge og tegne gode fellesarealer. Det vi i mindre grad har, er modeller for hvordan disse skal organiseres, finansieres og driftes over tid, sier Norlin.

Dugnaden som norsk svar

Felles for alle de danske prosjektene er at de er kommersielle, ikke avhengige av en allmennyttig boligsektor. Og felles er at fellesskapet ikke er overlatt til tilfeldighetene. Tilbake i Norge peker Tunr på dugnaden som et mulig utgangspunkt. Frivillig, men forpliktende, og allerede dypt forankret i norsk kultur.

– Boligdebatten i Norge kan ikke bare handle om hvor mye vi bygger. Den må også handle om hvordan vi gjør det enklere å leve bedre sammen, sier Morgenstierne.