Forvalter bygningene for dårlig

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

Dermed tilføyes et nytt kapittel i krangelen mellom Marte Boro og Olav Thon. Denne krangelen begynte med at Olav Thon i NæringsEiendoms jubileumsutgave i november gikk hardt ut mot Boro. Thon beskyldte henne blant annet for ”fullstendig å ha mistet gangsynet”, og at hun lager ”et helvete” for dem som skal drive med næringsvirksomhet i Oslo.

Boro ble forvannet over beskyldningene og hevdet at Thon både kom med urimelige og løgnaktige påstander.

Dette falt eiendomskongen tungt for hjertet. I et svarbrev skrev Olav Thon at hans kritikk ikke var rettet mot spesifikke personer, og at han oppfattet det som han hadde et godt forhold til Marte Boro personlig. Thon eksemplifiserte likevel forhold han mener var kritikkverdig behandling fra byantikvarens side.

Marte Boro kommenterer nedenfor noen av de konkrete sakene Thon tok opp. Hun skriver innledningsvis at Thon flytter fokus ved å ta hennes reaksjon som et personlig angrep, og Boro mener eiendomskongen ikke forvalter bygningene han eier godt nok.

Boros svarbrev til Thon

Olav Thon langet ut mot Byantikvaren i Næringseiendom 10. november 2009 og mente at vi skaper et ”helvete” og ”fullstendig har mistet gangsynet”. Dette reagerte vi selvfølgelig på. At Thon tar dette som et personlig angrep, er et forsøk på å flytte fokus. Det er et faktum at hans selskaper til sammen er en meget stor eiendomsaktør med en stor portefølje av bevaringsverdige bygninger, som bør tas langt bedre vare på enn hva som gjøres i dag. La det være klart at vårt tilsvar dreier seg om eiendomsforvaltning og –utvikling, ikke om en enkeltperson, selv om Olav Thon er en meget tydelig frontperson i Olav Thon Gruppen.

Når jeg nevnte Thons ønske om kjøpesenter i Kvadraturen, tenkte jeg på forslaget om å erstatte dagens bevaringsverdige bebyggelse på sørsiden av Karl Johans gate mellom Skippergata og Dronningens gate med nybygg for forretninger i 3 etasjer og kontorer i 3 etasjer over dette. Muligens kalles ikke dette kjøpesenter, men mitt poeng er at Kvadraturen med sine over hundre år gamle og forholdsvis små forretningsgårder er lite egnet til så store enheter.

Det har da også Thon tatt konsekvensen av når det fremmes forslag om å rive alt bak fasadene og bygge over og bak disse, eventuelt også rive fasadene. Dette gjelder viktige elementer inn mot byens mest betydningsfulle historiske gate, Karl Johans gate. Saken viser tydelig Thons manglende forståelse for verdien av å ta vare på byens kulturhistoriske innhold og særpreg. Det er paradoksalt, fordi dette særpreget til syvende og siste nesten er den eneste konkurransefordelen sentrum har fremfor bilbaserte kjøpesentra i forstedene.

Jeg håper Thon er enig i at vi skal ha en forvaltning som bygger sine beslutninger på fakta. Det er da også grunnen til at vi ved søknader om riving av bevaringsverdige bygninger fraråder dette dersom det ikke foreligger særskilte og veldokumenterte grunner. Gårdeiere må, når de mener at bygninger har for dårlig teknisk tilstand, dokumentere dette. Det gjorde da også Thon Gruppen for eiendommene i Rosenkrantz´ gate og beklaget samtidig at de ikke hadde gjort det ved første gangs henvendelse, slik de var blitt oppfordret til.

At vår saksbehandling enkelte ganger tar lang tid, har Thon helt rett i, men hans eksempel Teatergata 3 er en meget spesiell og kompleks sak, der det triste resultatet er at en av våre tidligste og mest verdifulle leiegårder fra 1842 nå i realiteten er tapt. Det hele begynte med en tragisk brann, men dersom ikke nødvendig sikring hadde blitt utsatt og utsatt av eier og senere av Thon Gruppen som kjøpte gården, kunne den vært satt i stand.

Når forfallet etter år med fri utvikling av sopp og råte var kommet så langt at bare et fragment nå står igjen, så er det et monument over forfall. Å skylde på sendrektig kommunal saksbehandling er bare et freidig forsøk på å rette baker for smed. Teatergata 3 kan imidlertid være en god mulighet til å ta et tak for å reparere bybildet. Forutsetningen for rivetillatelsen var bevaring av så mye som mulig og en nøyaktig dokumentasjon av fasaden og bevaring av originale fasadeelementer som porter, vinduer og trekninger. La oss se fasaden rekonstruert som forutsatt i stedet for hullet i tanngarden fylt av parkerte biler.

I Osterhausgata 9 søkte Thons arkitekt om riving av bebyggelsen, inkludert frontgården fra 1873 som er regulert til spesialområde bevaring. Grunnen til at denne saken fortjener offentlighetens interesse, er imidlertid ikke sen saksbehandling fra Byantikvarens side, men ønsket om å rive nok en verdifull murgård. Thon viser til Plan- og bygningsetatens brev til Byrådsavdeling for byutvikling i Rådhuset som vi ikke svarte på, det var da heller ikke til oss og inneholdt heller intet spørsmål til oss. Vi fikk seinere to forespørsler i sakens anledning, begge besvart innen om lag en måned. Enden på visa blir forhåpentlig at Thon ikke får revet enda en av byens bevaringsverdige murgårder, heller ikke bakgårdsbebyggelsen.

Avslutningsvis håper jeg at denne diskusjonen kan få Olav Thon til å reflektere over den muligheten han har som den største eiendomsbesitteren i det historiske Oslo. Det er her Thon Gruppen har lagt grunnlaget for en stor formue, og det er her gruppen vil være tjent med en langsiktig, positiv utvikling. Da er det ikke annet en god forretningssans å ta vare på den verdifulle bebyggelsen på en langsiktig måte. Det kan i noen tilfeller bety å ta et tap på kort sikt eller endog gå inn i enkeltprosjekter uten positiv avkastning, fordi de vil bidra til kvaliteten i et større område. Slikt er vanskelig for en liten aktør, men ville vært rasjonelt for Thon Gruppen. Det vil også gi et stort bidrag til et bedret omdømme. Det er ikke alltid det lønner seg å insistere på å tjene den siste krona!

Marte BoroByantikvar