Når hjørnesteinen går konkurs

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

Tilbake lå Odda, skadeskutt og med et blødende banesår. Men at Odda smelteverk gikk konkurs var i grunnen bare den siste spikeren i kisten. Fraflyttingen var allerede stor. På 20 år hadde tettstedet mistet 800 industriarbeidsplasser. Folketallet hadde gått jevnt og trutt nedover fra begynnelsen av 1970-årene. Fra å være godt over 10.000 innbyggere i 1968 var det i fjor helt nede i vel 7400. På 35 år var altså godt over en fjerdedel av Oddas innbyggere borte. De som var igjen var godt over middagshøyden. Konkursen på Odda smelteverk var med andre ord det siste industristedet innerst i Hardangerfjorden trengte. – Det var ikke lett å se noen fremtid i en slik situasjon. Odda er et lite sted med få arbeidsplasser. Mange var usikre på hva som nå kom til å skje, sier Trygve Bolstad. Selv hadde han jobbet på Smelteverket siden 1978 og hadde så og si hele sin yrkesaktive karriere på verket. Da konkursen var et faktum, og lysene var slukket for siste gang, stod han for første gang uten jobb.

Tilbake i tidSammen med Bolstad, som noen uker senere fikk jobben med å være bostyrets koordinator, og daglig leder i Hardanger Vekst, Geir J. Westerlund, spaserer vi rundt på den 160 mål store tomten. Der hvor det før var et sydende liv er det nå påfallende stille. Elva og veien som avgrenser tomten er det eneste som bryter stillheten. I strålende solskinn rusler vi mellom flotte gamle fabrikkbygg fra begynnelsen av 1900-tallet. Det er som vi tar et sprang 70-80 år tilbake i tid. – Selv om mange av bygningene var gamle var teknikken av ypperste kvalitet. Noen sier at det å produsere mobiltelefoner er high-tech. Det er barnemat i forhold til det som foregikk her. Dette var virkelig high-tech, sier Bolstad om dicyandiamide-produksjonen som fant sted. Et produkt som blant annet ble brukt i medisin og kosmetikk. Tapte mot lavkostlandEtter flere år med vanskeligheter, bestemte de amerikanske eierne av smelteverket seg i mars 2003 for at nok var nok. Det var ikke lenger lønnsomt å være plassert i Norge. – Konkurransen fra lavkostland ble for stor. Det ble gjort mange forsøk på å få det til å gå rundt, men det viste seg å være umulig. Det var også lite interesse fra myndighetenes side for å få det til, sier Bolstad.Han synes det er spesielt trist at nedleggingen rammer en del ansatte som nærmest er sjanseløse på dagens jobbmarked. – Det er nok rundt 100 stykker som ikke har fått seg jobb ennå. Spesielt vanskelig er de for de som er i aldersgruppen 50 pluss. Men bedriftene i området har vært flinke. De har tatt inn folk på kontrakter og prosjekter, skryter Bolstad. Han tror at det er flere ensidige industritettsteder som de kommende årene kommer til å møte samme skjebne som Odda. – Både i Årdal og Høyanger ser man trusselen. De har fått ganske klare signaler om at de ikke er en del av Hydros fremtidsplaner, sier Bolstad.

Tegn på nytt livVi blir stående og beundre den høstrøde eføyen som har klatret helt til topps på de nesten 100 år gamle fabrikkbygningene av teglstein. – Jeg har tatt en avlegger. Den har vokst noe enormt, smiler Bolstad. Kanskje er det et tegn på at det om ikke så alt for lenge skal vokse frem nytt liv på tomten som siden 1908 har gitt liv og næring til hele Odda-samfunnet. – La oss håpe det, sier Trygve Bolstad.