Da representanter for den norske elite var innkalt til stormannsmøte på Eidsvoll den 16. februar 1814, var Christiania en liten by med i underkant av 14.000 innbyggere. Bebyggelsen, som for det meste bestod av 1 og 2 etasjers hus, lå i området som i dag er kjent som Kvadraturen. Der vandret husdyrene rundt i gatene og gresset mellom brosteinene.
Les også: Slik blir nye Østbanehallen
Les også: – Skal løftes tilbake til fordums storhet
17. mai
Tema for stormannsmøtet på Eidsvoll var Kieltraktaten – en fredsavtale hvor den danske kongen etter nederlag i Napoleonskrigene måtte avstå Norge til Sverige. Men ingen hadde spurt hva nordmennene ønsket. På stormannsmøtet var det enighet om å avvise fredsavtalen og innkalle til en grunnlovgivende forsamling.
Allerede den 17. mai kunne grunnloven undertegnes og Christian Frederik velges til Norges konge. I noen måneder deretter var Norge en selvstendig stat.
Selv om Norge kort tid etter ble tvunget inn i en union med Sverige og kong Christian Frederik måtte forlate landet, regnes 1814 som året hvor den norske stats fødsel fant sted.
Les også: Slik kan Royal Christiania bli
Les også: Munch-museet til Bjørvika
Paleet mest staselig
I 1814 var Paleet den mest staselige eiendommen i Christiania. Dette var en stor enetasjers murgård oppført i 1744-45 med senere tilbygg og ombygninger. Første trinn ble oppført av den rike kjøpmannen og skipsrederen Christian Ancher.
Det var her Karl Johan, Norges regent og fremtidige konge, bodde da han ankom Christiania i et ufyselig vær med sludd og regn den 9. november 1814. Bare noen dager tidligere hadde det norske Stortinget valgt ham til Norges konge.
Et fattig land
Den nyfødte nasjonen Norge var et fattig land med begrensede midler til å finansiere bygg som var påkrevet for å huse hovedstadens institusjoner.
– Løsningen var å kjøpe eldre gårder eller leie lokaler i de bygningene som allerede stod i Kvadraturen. I 1820-årene kunne en christianiaborger fra hjørnet av Dronningens gate og Tollbugata se tilholdsstedene til de viktigste statsinstitusjonene. Her leide Stortinget møtelokaler i Katedralskolens aula, skriver historikerne Synnøve Veinan Hellerud og Jan Messel i boka ”Oslo: tusen års historie”.
Les også: Oslo S – en evig byggeplass
Les også: Norges eldste kontorlokaler til salgs
Behov for nye bygg
Etter hvert ble behovet for nye bygninger påtrengende. De gamle tilholdsstedene var blitt for gamle. I tillegg kom symbolverdien:
– Byen skulle markeres som en verdig hovedstad, samtidig som staten skulle markere sin makt og nasjonen sin selvstendighet, skriver Hellerud og Messel.
Dette ble toppet av at Kong Karl Johan i 1822 skrev brev til Stortinget og gjorde oppmerksom på ”nødvendigheten av en passende bolig for statens overhoved, værdig hans ophøiede rang og den nation, hvis skjæbne han styrer”. Dermed var byutviklingen for alvor i gang.
Les også: – Groruddalen har det største utviklingspotensialet
Les også: – Det er ikke plass til alle i selve Oslo
Børsen først
Det var bygningene til de økonomiske institusjonene som først ble oppført. Børsen var ferdig i 1828, Norges Banks bygning – en filial av hovedsetet i Trondheim- var klar to år etter.
– Byen innenfor de tidligere vollene var for trange til å huse de monumentale byggene. Området sør for Kvadraturen var allerede båndlagt av militære hensyn. Derfor måtte hovedstaden ut av byen, skriver Synnøve Veinan Hellerud og Jan Messel i ”Oslo: tusen års historie”.
Les også: Vil begrense fortetting
Les også: Vil ha mer fortetting
Slottets betydning
Planene for et kongelig slott ble retningsgivende for hvordan byen skulle utvikle seg. Etter at Stortinget i 1822 hadde bevilget penger, kom diskusjonen om hvor slottet skulle ligge. Både Tøyen, Hammersborg og Hovedtangen ved Akershus ble foreslått, men kong Karl Johan var fast bestemt på at det skulle bygges der det står i dag.
Arkitekten Hans Ditlev Frantz Linstow ble hyret inn. For mange var dette uforståelig, siden han ikke var fullt utdannet arkitekt og trolig var helt uten arkitektpraksis. Men Linstow beviste at han hadde større kunnskaper enn mange antok.
Les også: Vil bygge en by i Oslo
Kostnadssprekk
Kong Karl Johan fikk aldri flyttet inn i slottet. Han døde fire år før slottet stod ferdig i 1848. Slottet ble også langt mindre enn planlagt på grunn av pengemangel. Den opprinnelige bevilgningen fra Stortinget på 150.000 specidaler, som var den beregnede kostnadsrammen for et ferdig slott, var nesten brukt opp allerede da Slottsplassen var planert og fundamentene bygget. Resultatet ble at byggearbeidene opphørte i perioden 1827-1833.
Da Linstow i 1833 la frem nye planer om et sterkt redusert prosjekt, bevilget Stortinget de nødvendige midler til å gjenoppta arbeidet.
Les også: – Dette bør jevnes med jorda
Les også: Gamle bygg blir som nye
En ny hovedstad
Med slottet som utgangspunkt ville Linstow skape en helt ny hovedstad. Langs Slottsveien, som i dag heter Karl Johans gate, skulle de sentrale statsinstitusjonene ligge.
Igjen var det pengemangel som hindret Linstow i å gjennomføre de storslåtte planene. Universitetet ble riktignok oppført, men verken Storting eller Høyesterett fikk den plasseringen som han ønsket. I stedet ble disse områdene tatt i bruk som rekreasjonsområder av studentene, og universitetet motsatte seg lenge enhver bebyggelse i det som ble hetende Studenterlunden.
Investorer på hugget
I tillegg kjøpte rike christianiaborgere opp tomtene på nordsiden av Slottsveien. En av dem var Thorvald Meyer, som gjennom arv og trelasthandel bygde seg opp til å bli en av byens rikeste menn. Familien bodde i en gård i Karl Johans gate 37 fra 1857, men etter en brann 10 år senere gjenreiste han det som et fornemt bypalé. For det nye bygget måtte Meyer bla opp 24.700 specidaler.
Eiendomsinvestorene som hadde kjøpt opp tomtene på nordsiden av Slottsveien, ønsket heller ikke at det skulle bygges på den andre siden av byens hovedgate. De ville beholde utsikten og var slett ikke interessert i å ha gjenboere.
Les også: Vil ha Vaterland slik
Stigende tomtepriser
I forbindelse den sterke ekspansjonen i Kristiania på 1800-tallet ble bebyggelsen i Kvadraturen for en stor del fornyet. Sterk befolkningsvekst og god beliggenhet mellom jernbanestasjoner, havn og industri bidro til stigende tomtepriser. Dermed var det dårlig lønnsomhet i å bevare bygårder med en eller to etasjer.
Les også: – Bygges ikke nok boliger
Hus av murverk kunne riktignok påbygges, men hus av bindeverk og lafteverk måtte rives for å øke avkastningen på eiendommene.
Spesielt mot slutten av 1800-tallet ble bybildet sterkt forandret. Eldre bygårder ble erstattet av fire- og femetasjers bygg med rikere fasadeutforming. Byggevirksomheten under den første jobbetiden i 1890-årene sluttet imidlertid brått med Kristianiakrakket i 1899.
