Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.
– Dette er det gamle gateskiltet som kommunen fikk laget og satt opp.Jeg er i lokalene til Byfolk Oslo sentrum og Hovedstadsaksjonen, i en sliten bygård i Møllergata. Det er ikke hvilke som helst gateskilt som henger på veggen her inne. Det står Karl Johans gate på dem alle. Jæger tar sats og forklarer:– Bystyret vedtok i 1992 at det skulle bli nye gateskilt. Ved byjubileet i 2000 brukte kommunen 60 000 kroner på nye gateskilt i sentrum. Altså måtte det skje raskest mulig og bli billigst mulig. Leverandøren garanterte at overflaten skulle stå i åtte år. Store stygge bokstaver.
Bokstavtyper fra smiaPer Jæger fikk med seg Byfolk Oslo sentrum, som han er daglig leder for, og laget et skiltprogram. Han fikk med seg arkitektprofessor Thomas Thiis-Evensen.– Vi gikk og så på gamle gateskilt fra 1920-tallet og fant at vi ville gjenskape dem. De hadde en egen font som kom rett fra smia, og den ville vi ha. Vi kalte den «Oslo-fonten» og laget en førsteutgave av et skilt for Karl Johans gate. Vi utviklet det videre til det skiltet du ser øverst. Det ble til etter noen runder med Thomas Thiis-Evensen, Morten Krogstad og Per Jæger. De hadde friske diskusjoner. Skulle det for eksempel være synlige eller usynlige skruehull?– Hvordan var det for deg å diskutere med to så bevisste estetikere?– Det gikk fint. Det er et privilegium å få diskutere slike ting med Thiis-Evensen, som er noe så sjeldent som doktor i estetikk og professor i arkitekturhistorie. Han sitter ikke og sier at «jeg synes at …». Han begrunner og forklarer hele tiden.– Men du må jo synes noe du óg?– Min jobb er ikke å synse om estetikk eller andre ting jeg kan lite om. Det jeg er opptatt av er å få opp disse skiltene og få dem til å se bra ut, og få til byrommet. Grepet mitt er å ha funnet en person som er flink til å argumentere for dette. Hans smak gjelder, så lenge han kan argumentere best for den.Jæger fikk mange tips fra arkitekter om at det ville være klokt å få Thiis-Evensen med på laget. – Men ikke si at jeg har sagt det, sa de. I arkitektmiljøet er det trangt, og de mener mye om hverandre. Jeg er sjeleglad for at det ble Thomas. Han har løftet debatten om hva som er pent og stygt på et helt annet nivå. Styret i hovedstadsaksjonen, der blant annet statssekretær Osmund Kaldheim, byrådsleder Erling Lae og samferdselsbyråd Hilde Barstad er med, har fått et kurs i estetikk og bypleie som virkelig har satt spor etter seg. Dette er et dannelsesprosjekt, og utfordringen nå er å spre det gode budskapet til flere.
Prosjektleder med naturtalentVi har sittet i et slags gnistregn og lurt på hva slags lunger Per Jæger er utstyrt med, for det har ikke vært mange pustepauser. – Hva er grunnen til at du brenner sånn for denne byen?– Fordi dette er moro. Når du får det til, da er det meningsfylt og ordentlig arbeid. På den annen side veldig frustrerende når kommunale etater og andre offentlige maktapparater lukker seg inne og skal kjøre eget løp. Som 15-åring mer eller mindre rømte han fra hjemstedet Tynset til Oslo, hvor han fikk seg jobb. Så dro han til sjøs før han dro på jordomseiling med enveisbillett. Men han kom likevel tilbake, fire-fem år senere. Han bare måtte vise fram den nyinnkjøpte gamle Harley?en sin.– På jordomseilingen var jeg sammen med en gal amerikaner i to år. Vi hadde en klubb vi kalte «No way Norway-club». Det som slo meg da jeg kom tilbake var at Norge må være det tryggeste land i verden. Jeg hadde bodd på gata, vært fattig, jeg hadde blitt rana, alt mulig. Og her har jo alle penger! Så jeg tenkte at her tror jeg jaggu at jeg ikke skal bekymre meg noe særlig om det. Jeg fikk meg jobb og skulle ha nytt pass. Yrkestittel, spurte de. Kontorist, sa jeg. Da hadde jeg bestemt meg for å jobbe med ting jeg syntes var morsomt, også får penga komme når de kommer. Jeg gikk på tre forskjellige gymnas, forlot det første, ble kasta ut av det andre og fikk artium på det siste. Så drev jeg et lite håndverksfirma som bygget om butikker. På Stovnersenteret og Veitvedtsenteret. Vi var tre mann. Etter to år var vi tjue mann. Men jeg ville begynne å studere medisin. Det ble ikke noe av, for da kom Eilif Holte og ville ha meg i firmaet sitt. Han tilbød så høy lønn at jeg ga meg. Så fikk jeg beskjed om å skrive min egen arbeidsinstruks. Og jeg fikk lov til å gå på masse kurs og seminarer. Der har jeg min utdanning, innenfor prosjektadministrasjon og prosjektledelse.
Har holdt på som en galPer Jæger er et levende eksempel på hvor langt man kan komme uten formell utdanning, men med stå-på-evne, intelligens og utadvendthet.Uten høyere utdanning har han fått jobber som normalt krever enten ingeniør- eller økonomiutdanning. I HolteProsjekt ble han etter hvert ekspert på risikoanalyser, var med på å utarbeide kritikken mot Norges Banks byggeprosjekt og forlot Holteprosjekt i 1987 for å drive i egen regi. Men han fant etter hvert ut at denne virksomheten ble for spesialisert og for tung å drive innsalg på. Han ville likevel bruke verktøyet til å gjennomføre noen konkrete prosjekter, og dermed kastet han seg over prosjektet Sentrum Scene i 1992.– Jeg har holdt på som en gal hele tiden. Jeg overtok et underskudd på flere hundre tusen da jeg kom inn på Sentrum Scene, men jeg var gæern nok til å ta det. Jeg snudde det rundt, fikk inn alle pengene og leverte fra meg prosjektet etter ett års etableringsfase og en måneds drift med flere hundre tusen i banken, samlet inn fra sponsorer, plateselskaper, Gramart og flere andre kilder. Jeg holdt åpningstalen etter å ha kommet kjørende inn på scenen i en Harley mens Ståle Dokken spilte «Born to be Wild» på gitar.
Ble kasta ut av styretHan fikk styreplass i Sentrum Scene, men kom raskt på kant med styret og ble kastet ut etter det første styremøtet. – De ville ha en statsfinansiert rockekjerke. Alle systemene mine for billettsalg og ølsalg var borte. De ga f… og slapp inn alle vennene sine gratis. Det gikk jo til helvete til slutt.Så stormet han inn på en ny scene, denne gang Youngstorget, som han ville revitalisere, men påstår han ble stoppet av daværende byråd Terje Kalheim. – Han hadde hoppet av fra SV til Ap og skulle redde Ap ved valget i 1995. Han ville ha raske resultater slik at han kunne klippe snorer på 1. mai, før valget. De rompekjørte hele prosjektet og brukte alle pengene på stein og på å pusse opp. En av grunnene til at det er så lite liv på Youngstorget i dag er at kommunen har stått for driften og ført en veldig uheldig avgiftspolitikk. I tillegg ble det ikke lagt til rette rent fysisk for å drive torghandel i vinterhalvåret. Jeg har forbannet meg på at jeg skal fullføre vitaliseringen av Youngstorget. Jeg har en løsning som snart kan fremmes, men jeg kan ikke snakke høyt om den ennå.
Telefon fra ThonHan vil heller fortelle om da Halgrim Thon ringte og ville ha ham til å være med og ruste opp hele Karl Johan, sentralnerven i bykjernen. – Kommunen skal klatte litt der frem til frigjøringsjubileet i 1995. Kan du finne på noe som gjør at kommunen ikke bare klatter noen millioner på øvre Karl Johan, men tar hele gaten, sa Thon. Samtidig med dette jobbet Jæger som byggeleder for Gardemobanen, for å ha noe å leve av. Bak Byfolk Oslo sentrum, som ble etablert i 1999, sto Per Jæger, Halgrim Thon og Ingar Tanum. Intensjonen var å finne en måte å drive bykjernen på i et samarbeid mellom det offentlige og næringslivet. De fant konkrete prosjekter for å synliggjøre at dette kunne gå an. Narvisen i Spikersuppa var et slikt eksempel, etter en idé av IN?BY og initiert og drevet frem av Jæger ved siden av jobben. Det ble et årsverk, sier han. I dag har Byfolk et årlig budsjett på 3 millioner kroner.– Det tok åtte år å bygge seg fram til etableringen av organisasjonen Byfolk Oslo sentrum med å plante prosjekter. Vi startet første driftsår 2000 med å ansette feil folk og ha all fokus på markedsføring. Jeg ble plassert på sidelinjen som innleid konsulent. Sammen med kollega Jon Vinneng laget vi da grunnlaget for Hovedstadsaksjonen med stor innsats av ubetalt arbeid og møtte full motstand fra det daværende styret i Byfolk. På grunnlag av Hovedstadsaksjonen, som i prinsippet er Karl Johan-prosjekter over hele sentrum, er Byfolk Oslo sentrum nå er vi oppe og går på det tredje året. Nå våger de fine fruene fra Frogner seg helt ned til Kirkeristen. Før snudde de på Egertorget.Etter hvert fikk han stifte bekjentskap med de såkalte ?seks prosjektfaser?. – Den første er entusiasme, som går fort over til usikkerhet og fortvilelse, fase tre er panikk, fase fire er jakten på de skyldige, fase fem er avstraffelsen av de uskyldige og fase seks er heder og ære til de som ikke var med.
Internasjonal trend med samarbeid– Det er internasjonal trend nå i storbyene at næringsliv og gårdeierne samarbeider med byens myndigheter om bedre byrom. Det skjer i USA og i Europa. Da jeg jobbet med Youngstorget så jeg at byen kan ikke overlates til politikere som bare har fire års perspektiv på det meste, vanligvis to-tre år, og egosentriske arkitekter som gjerne vil prege byrommene. Solli plass er et slikt eksempel.Telefonen ringer. Det blir en kort pause i intervjuet, for det er selveste Thomas som ringer, og det er ikke for å snakke om været.Mye av aktiviteten til Byfolk har handlet om å ruste opp Karl Johan fra Jernbanetorget til Egertorget, både gatelegemet og fasadene i samarbeid med kommunen. 15 millioner kroner ble brukt på å rigge opp Europas største sammenhengende fasadelysopplegg. Karl Johans gate sto nyfrisert i 2000 med blant annet langt færre skilt på fasadene.
Skjuler seg– Gårdeierne er glad i gården sin og stolt av den. Men de liker ikke å stå frem. De skjuler seg ofte bak selskaper. Da jeg ringte rundt for å spore opp gårdeiere for å få penger av dem, var det mange som sa: Hvordan vet du at jeg eier denne gården? Ikke si det til noen!– Hvorfor er det slik?– Kan du tenke deg en annen yrkesgruppe som har hatt mer å gjøre med det offentlige byråkratiet enn en gårdeier? Nå har vi fått nye brannforskrifter. Hva skjer? Jo, de har akkurat den samme avgiften, men må gjøre alt sjøl, dvs. utføre egenkontroll. De er ikke særlig velvillig til å samarbeide med det offentlige. Men nå går det bedre. Det finnes en stor grad av borgerånd blant gårdeierne! Det er ofte gamle penger, mange har arvet gården, men i sentrum er det nå bare ti prosent av gårdene som eies av en gårdeier med bare én gård, så her er det et stort innslag av profesjonelt eierskap. Jo større selskap jo lettere får jeg dem med, og jo flere arvinger, jo vanskeligere er det.I 2000 hadde ordføreren en mottagelse for gårdeierne, som var stolte over hva de hadde fått til på Karl Johan siden 1995. Jæger hadde jobbet mye med denne sammenkomsten for gårdeierne, men holdt seg i bakgrunnen. Ingar Tanum og Halgrim Thon sto på podiet med ordføreren, som plutselig sier: Ja, også Per Jæger! Da sto han helt uforberedt i andre enden av lokalet. Alle begynte å klappe og klappet helt til han var fremme, for alle visste hvem han var. – Men jeg liker meg best i bakgrunnen, selv om jeg har et engasjement som løper avgårde med meg, og folk får jo fullstendig bakoversveis.
Vil ha en bykjernepolitikkHan har snakket seg glovarm og brenner av et lite foredrag om byutvikling, om den økte innflyttingen til byene, om kommunenes budsjetter som i økende grad går til helse og sosial, der pengene hentes fra byens vedlikehold. – Bykjernen skaper byens omdømme. Det nytter ikke å markedsføre Oslo hvis Oslo ikke har en bykjerne som fungerer. Bykjernen er byens identitet. Vi har fått en formulering inn i Sem-erklæringen om en egen bykjernepolitikk, og det er noe annet enn storbypolitikk. Det er vi ganske stolte av.
Litt irritert– Har vi sett noen resultater av Sem-erklæringens ord om dette?– Jeg vet ikke. Og det irriterer meg litt. Odd Einar Dørum og Victor Norman er ivrige, men hva de konkret har fått til når det gjelder bykjernepolitikk, kan du godt utfordre dem på. Og Miljøverndepartementet driver og tøyser med ?løp-og-kjøp?-folkene i Norsk Sentrumsforum som om handelsstanden vitaliserer bykjerner alene. Du kan også utfordre etatsjefene i kommunen. Oslo er styrt av en rekke sterke etater med en liten konge på toppen. De samarbeider ikke spesielt godt, i hvert fall ikke om bykjernen, som har helt andre utfordringer enn Grorud og Stovner. Det oppholder seg ca. 100 000 mennesker på Karl Johan i løpet av et døgn. Bare tenk på alt søppelet! Det å være urban eller sivilisert, det er å bo tett sammen, og det er fremfor alt å lære seg å gi litt mer enn man tar.
Stramme dager og knapp tidSier mannen som har svensk kone og tre gutter i alderen seks til tolv år. Dermed blir dagene stramme med mye fotball, bandy, korps og kor. Mannen med lungene viser seg nemlig også å være en glad korsanger. Han har sunget sammen med sønnen sin i St.Hallvardguttene i flere år og prøver å organisere et kor for småbarnsforeldre.– Da kan vi synge mens barna leker.– Men dette er jo ikke nok til å fylle fritida?– Nei, og derfor har jeg kastet meg inn i arbeidet med å bygge om Frogner Stadion. Der spiller nemlig gutta mine bandy om vinteren, på et anlegg som er nedslitt og trenger ombygging! Både Frognerparkens venner, bydelsutvalgsledere og OSK har vist interesse. Vi skal få det til, kanskje til og med få bygget et helårs badeanlegg. Det hender også han kjører motorsykkel, men da må han kjøre fort, for tida er knapp. – Lengst mulig på kortest tid. Godt at jeg kan bruke sykkelen på jobb!
