Ny lov om kommunens ansvar på det boligsosiale feltet

I Norge må mange med lave inntekter leie bolig. En leietaker får ikke samme mulighet til formuesoppbygging gjennom egen bolig som de som eier bolig. Skattesystemet vårt favoriserer dessuten eie av bolig.

Denne våren har det vært fokus på den tredje boligsektoren og såkalte boligmodeller (deleie, leie til eie mv) hvor terskelen for å komme inn på boligmarkedet senkes ved at andre enn forbrukeren er medeier i boligen. Medeieren er en privat aktør, så som OBOS, Fredensborg og Oslobolig. Det blir neppe mindre behov for slike modeller fremover, med stigende renter og økte byggekostnader, så dette er velkomne og viktige initiativ.

Stor pågang på «Leie til eie»

Fredensborg Bolig har de siste to årene tildelt ti prosent av sitt totale boligsalg til Leie til eie-kunder.

Men hva er kommunens ansvar på det boligsosiale området? Kommunene har etter sosialtjenesteloven § 15 og helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7 et ansvar for å medvirke til å skaffe boliger til vanskeligstilte på boligmarkedet. Bostøtteloven, folkehelseloven og plan- og bygningsloven har også bestemmelser som omfatter kommunens ansvar på det boligsosiale feltet. Reglene om kommunens ansvar og oppgaver er med andre ord spredt.

Det finnes per i dag ingen egen lov som regulerer kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet. Men nå får vi antakelig en slik lov: 17. juni 2022 ble Prop. 132 L (2021-22) fremlagt. Etter forslaget skal kommunens ansvar på det boligsosiale området tydeliggjøres og til dels også skjerpes.

Proposisjonen inneholder en gjennomgang av den boligsosiale politikken og virkemidlene som har vært benyttet gjennom årene. Dette er interessante tilbakeblikk. I etterkrigstiden var boligpolitikkens hovedoppgave å bygge flere boliger. Husbanken ble etablert i 1946 og gav boliglån med lav rente. Kommunene bidro med rimelige tomter. I årene mellom 1950 og 1995 finansierte Husbanken 2/3 av boligene som ble oppført. Men etter år med høy boligbygging, endret boligpolitikken karakter. Tiltakene ble gradvis rettet mot vanskeligstilte grupper som ikke fikk dekket sitt boligbehov på egen hånd og Husbankens betingelser ble markedsbaserte.

Departementet mener at det å skaffe seg en bolig er – og fortsatt bør være – et ansvar som først og fremst ligger på den enkelte. Lovforslaget inneholder derfor ikke bestemmelser som gir enkeltpersoner rettskrav på bolig. Men det klargjør og utdyper den enkeltes rett til å få bistand fra kommunen. Bistanden skal være individuelt tilpasset og kan omfatte råd og veiledning om økonomi, bomestring, statlige og kommunale tjenestetilbud eller andre forhold av betydning for bosituasjonen.

Kommunen kan også gi praktisk bistand, slik som hjelp til å søke støtte-, låne- og tilskuddsordninger eller kommunalt disponert bolig, bistand i en konkret kjøps- eller leieprosess eller bistand til å forebygge utkastelse. Departementet mener slik tydelig eksemplifisering av bistand kan føre til mer oppmerksomhet på det boligsosiale arbeidet i den enkelte kommune.

I tillegg foreslås det en utvidelse av plikten til å ta boligsosiale hensyn i planstrategien og i kommuneplanen. Samfunnstrender som urbanisering, større ulikheter i befolkningen og flere eldre gjør det viktigere for kommunene å planlegge for boliger til alle i årene fremover. Dette arbeidet krever god koordinering og oversikt. Lovforslaget innebærer at boligsosiale hensyn får mer plass i kommunale planer. Behovet for både ordinære og tilpassede boliger for vanskeligstilte skal inngå som grunnlag for arbeidet med kommunens planstrategi etter plan- og bygningsloven § 10-1. Kommunen skal i sitt arbeid med kommuneplanen etter plan- og bygningsloven kapittel 11 fastsette overordnede mål og strategier for det boligsosiale arbeidet.

Målene og strategiene skal være egnet til å møte de utfordringene kommunen står overfor. Kommunene får litt tid på seg til dette arbeidet. Kravene til planstrategi og kommuneplan skal først være oppfylt senest fire år etter at loven trer i kraft.

At kommunen planlegger for å dekke det boligsosiale behovet betyr ikke at det nødvendigvis skal være kommunen som gjennomfører. Innholdet i fremtidige planstrategier og kommuneplaner er interessant også for private utbyggere. Disse kan tilpasse sine utbyggingsområder for eksempel ved bruk av boligmodeller eller ved samarbeid med aktører som tilbyr tilpassede boliger for særlige grupper.

En tydeliggjøring av det overordnede boligsosiale behovet i en kommune vil nok i neste omgang medføre spørsmål om det skal stilles krav til boligmiksen som skal oppfylles gjennom rekkefølgekrav i reguleringsplaner. I så fall bør det også klargjøres når arealformål bolig omfatter boliger med særlig tilpasninger, hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder, funksjonsnedsettelser eller av andre årsaker. Her er det en del å ta tak i, og et godt samarbeid mellom privat og offentlig sektor blir viktig.

Artikkelforfatteren er advokat i BAHR.