Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.
Vi møter ham en varm septemberdag i Skur 39 på Vippetangen. Her har han nesten alt han trenger: Sitt eget arkitektkontor, 70 dedikerte medarbeidere i en diger arbeidssal, Oslos beste uterom, Havnebassenget, rett utenfor, og et voksende operabygg rett rundt hjørnet. Det er bare kona og de to sønnene som mangler før settingen er perfekt.Han smiler tilfreds, nettopp hjemkommet fra Italia og snart på vei til andre himmelstrøk. Nå skal han få snakke fritt om arkitektur, arkitektarbeid og Snøhetta. Bare 29 år startet han selskapet sammen med landskapsarkitekt Alf Haukeland og fire andre arkitekter i 1987, i et lite lokale i en gammel bygård i Storgata, rett over den brune puben Dovrehallen, som før i tiden hadde vært revyteater og senere slagmark for blå og røde studentforeninger, også kalt Det Norske Studentersamfund. Kontorene hadde en liten baktrapp ned til selve baren, gjennom toalettet. – Vi satt og drakk øl i Dovrehallen, og så dalte navnet ned i Alf Haukelands hode. Dovre under, Snøhetta over. – Og nå har dere havna her i et skur på Oslo havn?– Ja, det var Havnevesenets lager, her sto alle maskinene og bilene på rekke og rad, peker han, – så skulle de tømme lageret, og vi tenkte at dette måtte passe for oss. Her lukter det fisk, og vinden blåser.– Lå det en spesiell idé bak Snøhetta?– Ja, det var fra første stund et tverrfaglig kontor med både arkitektur og landskapsarkitektur, som lenge hadde vært et undergravd fag, noe som man dytta på huset når alt annet var ferdig og man hadde litt penger igjen og ville forskjønne litt ute. Vi ville kombinere dette, slik at de ble mer likeverdige, både i måten å håndtere arkitekturen på og landskapet på. Hadde vi ikke jobbet tverrfaglig, ville ikke mange av våre prosjekter vært så landskapsrelatert som de er nå. Og som en tidligere ung idealist ligger det alltid et ønske om å endre samfunnet gjennom måten å angripe ting på, se ting på nytt, vurdere ting fra en ny vinkel, prøve å skape noe som bringer det kultiverte mennesket framover, øker sensibiliteten og kulturforståelsen, øke og forfine sivilisasjonsgraden. Snøhetta kombinerer landskapsarkitektur og arkitektur, basert på et humanistisk konsept om å forene landskap og natur med arkitektur.
Knuste drømmer– Var det knuste kunstnerdrømmer som førte deg til arkitektyrket?– Ja, på en måte. I veldig ung alder ville jeg bli kunstner. Drømmen ble knust ganske tidlig, så den ble ikke hengende ved særlig lenge. Som 16-åring fikk jeg høre av min kunstlærer i England at arkitektur var bedre for meg. Det hadde han sikkert rett i.– Det er mye kunst i god arkitektur?– Ja, men kunst og arkitektur er ikke samme sak. Kunst er noe selvstendig. Men det er mange kunstneriske elementer i arkitekturen. Grensesnittet for meg ligger i at arkitekuren er basert på et humanistisk konsept.– Forbilder?– Jeg henter litt fra flere, det er lærere jeg hadde på arkitekthøyskolen i Graz i Østerrike, det er Ralph Erskine i Sverige. Han står i en nordisk, demokratisk tradisjon. Jeg er påvirket av Rudolf Steiner og antroposofiske retninger, en tett-lav-arkitektur av nordisk merke. Men når vi utvikler vår egen arkitektur i Snøhetta, så oppstår det andre referanser som er mer nærliggende for oss, som landskap og omgivelsene rundt oss. Vi ser på sammenkoblingen mellom de forskjellige elementene som utgjør omgivelsen og bevisstheten om denne omgivelsen. Noen ganger er arkitekturen med på å synliggjøre den, andre ganger redusere den.
Norge mest frittstående– Finnes det en spesifikk nordisk arkitektur?– Det er vanskelig å sette fingeren på det, fordi sammenblandingen av internasjonal influert design og arkitektur er kontinuerlig til stede i et samfunn som preges 100 prosent av mediainformasjon på alle nivå. Jeg er i tvil om det finnes en egen skandinavisk eller nordisk retning. Men det som finnes, er spesielle typer lærekrefter i de nordiske landene, og det er stor forskjell på den norske og den danske utdanningsstrukturen, og på norsk og dansk arkitektur. Det har også sammenheng med hva byggeindustrien kan levere, av håndverkernes nivå også videre. Og hva er tidstypisk og stedstypisk? Men tre er et naturlig materiale for norsk og svensk arkitektur. Det ser ut til at Norge avtegner seg som det mest frittstående landet når det gjelder arkitektur. Jeg tror vi er litt mindre opphengt i en historisk fortid, av hva som er en historisk viktig arkitektur. Vi er rett og slett litt mer historieløse, det kan være en fordel. I den tradisjonen jobber vi.– Er du en slags kreativ askeladd?– Viktigst for meg er ideer. Det trigges jeg av. Jeg liker veldig godt å se fragmenter av det ene og det andre og så sette dem sammen til nye ideer, til et nytt innhold og en ny forståelse. Jeg er ingen stor oppfinnner og vil aldri bli det. Arkitekter er sjelden det. – Du er også en systematiker?– Det må man være, arkitektur er vel i utgangspunktet ti prosent kreativ innsats, veldig mye er styring og håndtering og hverdagslighet.– Har du lykkes med å kombinere ideer til noe nytt?– Jeg kan jo begynne med snitt-ideen til Alexandria-biblioteket. Snittet relaterer seg til en horisont, som er en vannflate. Det viktigste i forståelsen av biblioteket var fortid, nåtid og fremtid. Du kan tenke deg at biblioteket er som en slags solbane hvor sola kommer opp over horisonten, går ned og kommer opp og møter horisonten igjen. Da fortolker man assosiativt tidsaspektet inn i et bygg uten at det blir helt konkret. Noen kan oppfatte det, eller andre ting. Turner-museet er et annet eksempel. Vi ville plassere det i vannet for å reflektere at maleren Turner ville føle naturkreftene på kroppen.
Skjerping av sansene– Hvor kommer de estetiske elementene inn?– Estetikk betyr jo i utgangspunktet skjerping av sansene, ikke bare øyet. Det handler om bevegelse gjennom arkitektur, romforståelse, lys, alt det som skjerper sansene, og ikke minst erindringen om opplevelsen i en slags nyfortolkning av monumentalisme. Det viktigste er en monumental opplevelse og ikke et monumentalt objekt. Da er det gjenfortellings-egenskapene som er viktigere enn objektet, relatert til egen opplevelse. Hvis jeg nå går tilbake og sier at forholdet mellom form og funksjon og emosjonelt innhold er en pakke som alltid vil gå hånd i hånd i arkitekturen, er estetikk en kombinasjon av alle sansene som legges inn. Vi kan ikke la oss styre av at noen oppfatter estetikk som bare det du ser.– Er det derfor det virker så enkelt å kåre Oslos peneste og styggeste bygg, der Akershus Festning ble vinneren og Indeks-huset ble taperen?– Vi forveksler veldig ofte pent med historisk. Og nytt med stygt. Denne koblingen er på en måte en historisk konsekvens. Som barn er vi alle konservative, også blir vi radikale når vi blir femten, også kan vi jo bare håpe på at vi blir enda mer radikale når vi blir gamle! Men i realiteten blir vi jo mer konservative.
Humoren i arkitekturen– Indeks-huset er jo ikke veldig nytt?– Nei, det er fra en periode i arkitekturen der en testet ut mer sosiale strukturer, en periode med kanskje mindre formgivingsglede enn det vi ser i dag. Det er ingen tvil om at friheten i arkitekturen nå er inne i et totalt pluralistisk formspråk gjennom dataverktøy og inneholder ganske mye glede i tillegg. Men hvem er det som snakker om humor i arkitekturen? Nesten ingen. Hverken Indeks-huset eller Festningen er humoristiske. – Men Hundertwassers hus i Wien derimot?– Ja, det er humoristisk! Men det ble så jævlig stygt!En lattersalve klinger gjennom møterommet og kastes tilbake til opphavsmannen. Vi ser begge for oss de litt bulkete og flerfargede fasadene. Han tar seg inn og fortsetter– Men noen av delene er bare helt herlige. Du beveger deg hele tida i hva som er definisjonen på en absolutt egen-projeksjon inn i et samfunn, som Hundertwasser var glitrende til, det gjorde han også gjennom malerkunsten sin.
Glad for virvaret av stilarter– Er Oslo et virvar av stilarter?– Ja, i likhet med hele verden. – Også byer som er skapt fra scratch gjennom helhetlig planleggingsgrep?– Ja. Og det er helt greit. Tanken omkring det opplyste eneveldet eller andre hierarkiske styresett, er på et vis en latterliggjøring av menneskets egentlige tilstand. Det er jo nettopp motstanden i omgivelsene og prosjektene som gir det et kvalitativt innhold, ikke fordi de er påtrengende monumentale. Jeg kan like alle typer stilarter, til og med noen av disse småvulgære hyttene, hvis de er gjort på riktig måte.– Finnes det ingen arkitektoniske tidsaldre som peker seg ut som spesielt bra eller spesielt dårlige?– Nei. Med ett unntak: Renessansen. Der lå frigjøringen fra det guddommelige til det menneskelige. Der ligger nok den vestlige verdens viktigste historiske forståelse og viktigste brudd i forståelsen av arkitekturfenomener. Renessansen som epoke ga mennesket en ny posisjon i verdensbildet. – Funkis kontra postmodernisme er for deg likeverdige trender?– Funkis var ingen trend. Men modernismen var viktig ved at den var et forsøk på å endre den mørke europeiske tidsalderen. Sånn sett var utviklingen av funkisstilen i Norge et hederlig forsøk på å løfte mennesket opp i en litt bedre tilværelse. Men så ble jo stilen veldig forflatet.
Glassarkitektur og energi– Hva synes du om dagens glassarkitektur?– Jeg er utrolig glad i glass. Det er det nærmeste du kommer en noenlunde brukbar klimabarriere mellom ute og inne. Samtidig gir den muligheten til å være begge steder. Det gjelder også i skiftet fra dag til natt, ved at det kommer lys inn om dagen og kaster lys ut om kvelden. Hvis man tenker seg et materiale uten de kvalitetene, og det skal veies opp mot energi og resirkuleringsmulighetene for selve materialet, så skulle jeg ønske og håpe at vi fant et tilsvarende materiale som ikke var så energisløsende — Han stopper opp midt i setningen og fester blikket på et av panoramavinduene som vender ut mot havnebassenget, munnen åpnes i et tilfreds glis, for der ute skimter vi et stort skip som ser ut som den er på vei inn i bygget. Når kommer drønnet og lyden av splintret glass?– Ah, så nær! Men i alle fall — glass er fortsatt resirkulerbart, det krever like mye energi hver gang å resirkulere det, men det er i alle fall mekanisk delbart uten altfor store problemer. I dag vasser vi jo i komposittmaterialer, som er umulig å dele og ikke lar seg resirkulere. Men vi bruker kanskje glass feil. Jeg er enig i at glass ikke er verdens mest energibesparende materiale. Det kan godt være at vi med en høyere grad av teknologisk utvikling med tilpassing av doble glassfasadesystemer kunne fått en større utbredelse. Denne utviklingen går litt for sakte. Byggeindustrien er veldig treig og middelaldersk i systemtenkningen sin. – Barnesykdommer? – Ja, og jeg opplever byggeindustrien her som ganske sidrumpa. Vi prøver hele tida å gjøre noe med det, men dette har med intern kultur hos entreprenørene å gjøre. – Hva med utbyggerne, som ofte er oppdragsgiverne deres?– De som kommer til oss er allerede i utgangspunktet innstilt på å ta en sjanse. De vet ikke helt hva de får. Derfor har vi kanskje ikke det klassiske problemet mange andre har. Men vi er i ferd med å gli inn i den verdenen også, for jo større vi blir, jo kraftigere vil vi oppleve at oppdragsgiverne er litt mer tradisjonelle. Men vi liker godt å sjekke oppdragsgivere og deres ambisjoner. Og ambisjonen ligger jo i bunnen for vårt ønske om samarbeid, selv om nesten alle store byggeprosjekter er en forhandling. Vi snakker om en forhandlingsariktektur. Det er ikke bare design, men en serie av samfunnsmessige og teknologiske faktorer som skal kobles inn i en helhet.
Bjørvika blir spennende– Når Bjørvika kommer i all sin velde, hvordan tror du det blir?– Jeg tror mye av det kan bli veldig spennende.– Der blir det glassarkitektur?– Ja, men jeg håper også at noe ikke blir det. Mye av det vi jobber med er å ta arkaiske ting, som stein, og sette det sammen med en større teknologisk virkelighet for å se kontrastene mellom en arkaisk og en high-tech-situasjon når de spiller mot hverandre.– Vil vi se det i Bjørvika?– Jeg tror nok det. Vi opplever Bjørvika fra forskjellige avstander. Hvis vi greier 1:1-situasjonen, altså når vi er helt innpå objektene og håndterer materialiteten i det som skal presenteres, så tror jeg gjerne at bebyggelsen etter hvert kan abstraheres når vi kommer opp i høyden.– Men når vi står nær operaen og opplever mange store bygg rundt, kan ikke det bli for overveldende?– Det skal mye til å bygge oppå operaen. Men, jo, det kommer nok noen saftige bygg rundt. Mye av det som foregår nå på NSB-tomta, der Oslo S Utvikling bygger, er jo et resultat av en kommersialisering av området.– Med politsk vilje til å styre en arealutvikling, hadde det vært mulig å dempe kommersialiseringen? Det var mulig tidligere?– Ja, men vi er ferdige med gjenreisingen etter krigen. Vi må ta den virkeligheten innover oss at vi lever i en annen tid. Men samtidig må vi kjøre kulturbygg og museer. Dette handler om Norges langsiktige framtid. Hvis man ensidig fokuserer på byutvikling der de rikeste selskapene får lov å flytte inn, så blir det feil. Vi må ha en pluralistisk situasjon.Han vrir seg litt, vil helst ikke være for konkret, vil helst slippe å spekulere, vil helst ikke felle noen dom over Bjørvika.– Operaen er tenkt å være i en bysituasjon fra der forbindelsesgata går fra operaen og bakover, altså østover mot Gamlebyen. Jeg er mer skeptisk til for høy dominans i de områdene hvor flatene og de skulpturelle kvalitetene på bygget er synlige, og en overlessing av byarkitektur der når det gjelder siktlinjer og måten å forstå kvartaler på, for vi har valgt å videreføre kvartalsstrukturen. – Var ideen til operabygningen din?– Det er veldig vanskelig her på kontoret å peke ut hvem som hadde ideen. Det er som ludo. Du flytter noen brikker, så kommer det tre brikker oppå hverandre, hvem hadde ansvaret for at de kom dit? Veldig ofte er ideer et resultat av veldig mye snakk og relativt lite skissing, men at vi prøver å bygge noen mentale bilder av hva vi ønsker. Sånn sett er terskeltankegangen på operaen viktig, fra noe smalt til noe bredt, fra noe lavt til noe høyt, at alle tersklene, konsekvensene og historiefortellingene ligger innbakt i det. Dette at bygget skjærer seg ned i vannet er ikke noen ny idé, men måten å håndtere den på, er ny, ideen om at man kan bevege seg opp på hele taket og gi det tilbake til byen, er ny.
Tverrfaglighet– Arkitektur er et uhyre komplekst spill av faktorer?– Vi prøver å formidle kompleksiteten gjennom tverrfaglighet. Derfor har vi også interiørarkitekter, og vi jobber med kunstere på nesten alle prosjekter fra første dag. Mange sier at tverrfaglighet var et typisk 70-talls-konsept, men det handler om kommunikasjon og kunnskap på forskjellig nivå, basert på en sinnsstemning, umiddelbarhet og formidling. – Vil du si at vi blir bedre mennesker med gode omgivelser?– Ikke nødvendigvis gode, vakre og fine omgivelser, men med mer bevisstgjørende omgivelser tror jeg det finnes muligheter, ikke på noen revolusjonerende måte, men mer sakte, til å utvikle mennesker med visse holdninger til ting som er influert av omgivelsene. La oss si at fredsforhandlingsprosesser ikke foregikk i store internasjonale møterom på hoteller, som alle ser like ut. La oss si at det fantes et ideelt fredsforhandlingsrom. Poenget er at alle influeres av hvordan de sitter og hvem de ser på, av farger, lysrefleksjoner, skygger, mimikk, altså er også arkitekturen med på å influere umiddelbarheten din i stor grad. Så kan man spørre i hvor stor grad umiddelbarheten er med på å forme livet. Jeg tror ikke vi blir kvitt kriminaliteten gjennom god arkitektur. Men generelt tror jeg at arkitektur kan bidra til å utvikle samfunn med en annen type holdninger enn de vi ser i dag. Men det behøver ikke bety at det må være dyrt og stort og flott.
Ingen ørken av noen sandkorn– Du har etterlyst mer radikal tenkning og vågemot. Mener du Snøhetta står som eksponent for det?– Jeg håper det. En del av de tingene vi har gjort har etter min mening beveget verden sånn rundt halvannen til to millimeter innafor vårt begrensede område.Han lager et ørlite mellomrom mellom tommelen og pekefingeren. Så legger han til, nøkternt:– Men det blir ikke ørken av noen sandkorn. Norge må likevel etablere et miljø og involvere seg i utviklingen av arkitektur, gjerne i en mer radikal forståelse av arkitektur som mulighet for videreutvikling, ikke bare som et populært virkemiddel i retning av Frank Gehry og Guggenheim-museum, som kan ha sin økonomiske effekt, men noe virkelig langt inn i den menneskelige sfære. Overalt må vi teste ut ting for å ha det gøy! En av de viktigste opplevelsene jeg har, er når jeg overrasker meg sjøl. Det er en veldig drivkraft, gleden av å oppdage noe som ikke er altfor tydelig.
Mye adrenalin– Er det vanskelig å rive seg løs fra jobben?– Ja, ja, den er avhengighetsskapende. Du bygger opp et ekstremt adrenalininnhold i kroppen som gjør at alle sansene er skjerpa. Du legger deg med det, du drømmer om det, våkner med det, bruker hele dagen på det, i ethvert selskap diskuterer du det. Det er jævlig å være sammen med en arkitekt!Han slynger ut sin advarsel så håret hans rister, det er litt småanarkistisk og kanskje et eksempel på at naturen ikke lar seg temme. Og nå er han kommet dit at han kan la andre styre butikken. Ole Gustavsen er daglig leder, og han har med seg en assisterende daglig leder. – Jeg er litt mer fristilt i forhold til masse tungt administrativt arbeid, men det betyr ikke at jeg har mindre å gjøre, jeg har et annet fokus. Hovedproblemet mitt er at jeg har for mange ting å holde styr på, jeg greier ikke alltid å skille mellom den utrolig raske rekkefølgen som kommer på løpende bånd.– Du har hele kloden som arbeidsfelt?– Jeg har vel ikke helt vent meg til det, men jeg får energi av det. Jeg er i utgangspunktet en rastløs person.
Medier og makt– Du får jo også en del medieoppmerksomhet og må håndtere mediene?– Ja, det har jeg aldri lært. Jeg bare snakker sånn som jeg snakker. – Du sier ja til å stille opp?– Ja, det blir en del, men det er fordi veldig mange nede i salen her fortjener oppmerksomhet, og jeg tror at oppmerksomhet på sett og vis er viktig for avgjørende ting. Det er ingen tvil om at man i den norske byggebransjen driver med maktposisjonering.– Også blant arkitekter?– Ja, men langt mindre i Norge enn i de store byene i Europa. Vi er veldig mye snillere, og det er jeg veldig glad for.
Plass for alenemødre– Her er det også plass for alenemødre, selv i den amerikanske filialen?– Ja, nettopp! Og det er med på å introdusere en del av holdningene våre, også i USA, det er en slags refleks på hvordan vi mener at den menneskelige tilstanden skal være i en arbeidssituasjon. Det er ingenting som sier oss at det er åttetimers-dagen som er idealdagen. Kanskje er det én time den ene dagen og tolv timer en annen dag. Det handler om fokus og konsentrasjon og å treffe de rette øyeblikkene. Snøhetta ble etablert uten et eneste lån. Det har vært en rolig, fornuftig og håndterbar vekst hele veien. Thorsens partner Craig Dykers, leder av New York-filialen, har stått sentralt i å bygge opp og videreutvikle Snøhetta. – Vi har en felles entusiasme her på kontoret som bringer oss fremover. Det er denne felles plattformen vi lever av.– Hva er det som skiller Snøhetta fra andre arkitektkontorer i Norge?– Jeg tror forskjellen ligger i organisasjonsmodellen og måten det jobbes på. Vi har en åpen struktur. Et visst hierarki må det være, ellers klarer vi ikke å styre, men det er stedsbetinget og tidsbetinget. Samtidig tror jeg vi har greid å skape et miljø der vi får det beste fra individene som jobber her. Det er mange små beslutningsprosesser hele veien, og slik som kompleksititeten i arkitekturen er i dag, er dette den eneste fornuftige organiseringen, fordi arkitektur er en mental tilstand like mye som en fysisk. Det er på mange måter enklere å designe en romferje enn et stykke operahus som skal stå utrolig lenge, folk skal gå forbi den hver dag uten å føle seg frastøtt. Samtidig skal det være noe nytt og ukjent.
Snart pop-stjerne?– Du har fått kulturpriser. Ikke så vanlig for en arkitekt?– Jeg synes det er veldig flott at man velger arkitektur og inkluderer den i ”det gode selskap”. I en lang periode har arkitektur vært sett på som en nødtørftig aktivitet.Men pop-stjerne er han ikke blitt ennå. Kanskje endrer det seg etter at TV2 har vist dokumentaren om ham og Snøhetta og planleggingen av en ørkenby i et arabisk emirat? Selv er han nøktern:– Får håpe det går greit. Det kan fort bli overeksponering og mye annet rart. Det å bli forfulgt av et filmteam kan være litt skjerpende og bevisstgjørende. Men særlig behagelig blir det neppe, og dypt personlig kan det heller ikke bli. Det handler om fag og meg som arkitekt.
Jordnær og stødig– Er du en jordnær fyr med familie stødig på plass?– Jeg tenkte at jeg skulle ha det på plass før jeg ble femti! Jeg holder på å bygge om hjemme, så jeg får vel et hjem etter hvert.48-åringen bor i et solid strøk på Skøyen i Oslo med sin kunstnerkone og to sønner, ti og elleve år. To utrolige flotte gutter, som han sier. Kona sikret han seg for lenge siden, på en skoledans på 70-tallet. Siden var det ingen andre.– Du er en veldig stabil fyr som hverken tuller, tøyser eller flørter?– Jo, det kan jeg gjøre! Det er ikke noe hinder å være gift! Men jeg knyttes veldig sterkt til mennesker og har tro på langsiktige relasjoner. Det har ikke vært noen stor utskifting her på kontoret heller. Men det kommer nye hele tiden. Vi skifter heller ikke rådgivere hele tiden. Vi har hatt samme advokat i alle år.– Er du fortsatt ung og lovende?– I arkitekturen er man det til man er 70, kanskje. De som er unge og lovende i dag ser på oss som gamle og trauste, er jeg redd for. Og mye av det kreative og innovative kommer nå fra de yngre i selskapet. I tillegg har vi ansatte fra tretten nasjoner. Vi dyrker mangfoldet. Vi jobber innenfor det som Rob Greenwood har definert som ”The continuous reinvention of yourself”. Derfor er vi alltid på vei. Som Frank Zappa sa: Home is where the heart is: The bus!
