Ukens Tips: Dispensasjon etter plan- og bygningsloven (+)
I dette Ukens tips ser vi nærmere på reglene for dispensasjon etter plan- og bygningsloven.
Reglene om dispensasjon er inntatt i plan- og bygningsloven kapittel 19. Bestemmelsene i kapittelet bygger på en avveining mellom forutberegnelighet og behovet for å kunne treffe vedtak som gir gode og hensiktsmessige løsninger i enkeltsaker. Dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, eller hensynene i lovens formålsbestemmelse, blir vesentlig tilsidesatt.
I tillegg må fordelene ved å gi dispensasjon etter en samlet vurdering være klart større enn ulempene. Det er tiltakshavers oppgave å begrunne hvorfor han/hun bør få dispensasjon, og dette bør begrunnes godt og tydelig i søknaden til kommunen.
Noen tiltak kan være avhengig av både dispensasjon etter plan- og bygningsloven og tillatelse etter andre lover. I slike tilfeller bør målet være å få til en samtidig behandling etter plan- og bygningsloven og annen lovgiving, slik at man får en så effektiv prosess som mulig. Eksempler på andre lover som kan berøres ved et tiltak er naturmangfoldloven, forurensingsloven, vannressursloven og kulturminneloven.
En dispensasjon kan være permanent eller midlertidig, og rekkevidden av en dispensasjon vil bero på en tolkning av dispensasjonsvedtaket. Hvis dispensasjonen kun er gitt for en begrenset periode, må det utførte arbeidet fjernes eller endres når dispensasjonsperioden har gått ut. Det er videre kun mulig å dispensere fra materielle bestemmelser (for eksempel utnyttelsesgrad og byggeforbudet i strandsonen), og det kan ikke dispenseres fra saksbehandlingsregler.
Myndigheten til å gi dispensasjon tilligger kommunen. Bestemmelsen er en såkalt "kan-bestemmelse", og det er i stor grad opp til kommunens skjønn hvorvidt dispensasjon skal gis. Adgangen til å gi dispensasjon begrenses imidlertid av helhetsvurderingen loven legger opp til.
Når det gjelder adgangen til å nekte dispensasjon, er det visse absolutte grenser for kommunens skjønn. Eksempelvis kan ikke dispensasjon nektes dersom det vil innebære en usaklig forskjellsbehandling. Dette kan være tilfelle dersom kommunen har gitt flere dispensasjoner i tilsvarende saker tidligere. Likevel er utgangspunktet at kommunens skjønnsutøvelse ved dispensasjonsvurderingen i liten grad kan overprøves av klageinstansen eller domstolene, så lenge skjønnet bygger på relevante forhold.
Kommunen har etter loven adgang til å gi dispensasjon med vilkår. Dette gir mulighet for å finne en mellomløsning istedenfor at søknaden/tiltaket i sin helhet må avslås. Vilkåret må imidlertid stå i saklig sammenheng med tillatelsen, og ikke være urimelig tyngende. Dette setter visse skranker for de vilkår en kommune kan sette.
