Oslo står i dag overfor en sammensatt boligkrise. Byen mangler ikke bare boliger generelt, men også sykehjemsplasser, omsorgsboliger, boliger for eldre og studentboliger. Samtidig blir store, sentrale bygg stående tomme over lang tid. Det er vanskelig å forsvare sosialt, økonomisk og byutviklingsmessig.
Et bygg uten plan – i over et tiår
Oslo kommune besluttet for over ti år siden å flytte legevakten til nye lokaler. Likevel står den Gamle legevakten i Storgata i dag uten en klar plan for videre bruk. Bygget har nå vært helt eller delvis tomt i nærmere tre år, med unntak av midlertidig utleie av deler av arealet.
At et så sentralt og stort bygg kan bli stående ubrukt så lenge, reiser prinsipielle spørsmål: Hvordan forvalter kommunen egne eiendommer i en tid med press på både boligmarkedet og offentlige ressurser? Ville en privat utvikler hatt økonomisk handlingsrom til å la en tilsvarende eiendom stå i tomgang i årevis? Er dette god forvaltning av fellesskapets ressurser?
Gamle legevakten eies av Oslo kommune og inngår i kommunens eiendomsportefølje. Forvaltning, salg eller ny bruk av bygget krever samspill mellom flere kommunale etater og politiske bestillinger. Spørsmålet er om disse interne prosessene i seg selv har blitt en flaskehals, en floke, som bidrar til at sentrale bygg blir stående i tomgang over lang tid.
Samtidig representerer både bygget og nabolaget et betydelig potensial for eksperimentering og innovasjon. Nye offentlig-private samarbeidsmodeller, der kommunen setter tydelige premisser og private aktører bidrar i utviklingen, kan være en del av løsningen. Interesse fra private aktører finnes allerede. En større åpenhet fra kommunens side for å invitere dem inn kan bidra til å utvikle løsninger i fellesskap. Oslo kommune tester allerede slike modeller ved den tidligere Veterinærhøgskolen, noe som viser at tilsvarende grep også kan være relevante her.
Gamle legevakten – 14.600 kvm som står stille
Hvorfor står så store bygg og arealer tomme når vi befinner oss midt i en boligkrise, med stor mangel på boliger for både studenter og eldre? Samtidig som regjeringen har ambisjoner om å skaffe 130.000 nye boliger frem mot 2030, viser nasjonale analyser at over 200.000 boliger står står tomme. Paradokset er tydelig.
Området rundt Storgata og plassen ved Krohgstøtten har historisk vært et viktig samlingspunkt i byen, og har i lang tid hatt viktige helse- og sykehusfunksjoner av betydning for hele Oslo. Den tidligere legevakten var i drift 24 timer i døgnet, og bidro til liv og aktivitet i nabolaget.
I dag står bygget som et symbol på manglende helhetlig planlegging – men også på et stort uutnyttet potensial. Både bygget og området rundt egner seg særlig godt for transformasjon. Midlertidig aktivisering kan gi rom for uttesting av nye boformer og bidra til byliv i hjertet av Oslo, mens langsiktige løsninger utvikles.
Trygg by starter med liv, ikke bare tiltak
Gjennom arbeidet med Trygge byer et tverrfaglig arbeid med opplevd trygghet, byliv og nabolagsutvikling, har vi fulgt området rundt Storgata over tid. Erfaringene viser tydelig hvordan tomme bygg påvirker nabolag – sosialt, visuelt og økonomisk. Når et sentralt område mellom tre bydeler – St. Hanshaugen, Grünerløkka og Gamle Oslo – er mørkt, uten aktivitet og preget av forfall, svekkes både byliv, verdiskaping og opplevd trygghet.
Gamle legevakten må ses i sammenheng med hele strekningen fra Storgata 30 til 40. Også bygg rundt Prindsen Hage og lokaler ved Storgata 33 står i stor grad tomme. Politiet rapporterer om økende kriminalitet i området, og tomme lokaler gjør det vanskelig å etablere nye virksomheter. Mindre aktivitet gir færre øyne på gaten, noe som kan føre til flere uønskede hendelser – en negativ spiral som er krevende å snu.
Lokaler og bygg som står tomme over tid representerer en alvorlig utfordring for Oslo og andre storbyer. Konsekvensene er ikke bare sosiale, men også økonomiske og miljømessige. Ubrukte bygg svekker bylivet, fjerner viktige møteplasser, reduserer opplevd trygghet og fører til ineffektiv bruk av verdifulle arealer.
Lokale aktører i og rundt området må i større grad mobilisere og stille tydelige krav til politikere og kommune. Tomme bygg påvirker nærmiljøet direkte, eiendommer, næringsliv og hverdagsliv, og er et felles ansvar. Skal byene våre være levende, trygge og bærekraftige, må slike ressurser tas i bruk.
Studentboliger som byutviklingsverktøy
Studentboliger ofte undervurderes som byutviklingsstrategi. Studenter bruker byen på andre tider av døgnet, de beveger seg til fots, de tar i bruk nærområdet. Det gir naturlig sosial kontroll og økt opplevelse av trygghet, både for dem selv og for andre.
Her har Oslo kommune en reell mulighet til å vise hvordan egne bygg kan brukes strategisk for å løse flere utfordringer samtidig: boligbehov, trygghet, byliv og bærekraftig ombruk.
Midlertidig bruk som reelt virkemiddel
Det finnes ingen enkle løsninger, og prosesser for ny bruk tar ofte tid. Nettopp derfor er midlertidig bruk og rask aktivering avgjørende verktøy i byutviklingen. Når kommunen selv peker på transformasjon av egne bygg som et virkemiddel, åpner det for nye måter å aktivere bygg på frem til de får en permanent løsning.
Et konkret eksempel finnes allerede i Oslo: På Romsås senter har kommunen tatt i bruk et tidligere sykehjem til midlertidige formål, med rundt 100 atelier frem til 2030. Erfaringen viser at midlertidig bruk kan gi liv til bygg og nabolag, samtidig som byen vinner tid og kunnskap før endelige beslutninger tas.
Et tydelig råd til kommunen
Oslo kommune bør ikke bare selge tomme bygg, men også utfordre seg selv gjennom samarbeid med andre aktører og med en tydelig ambisjon for byutvikling. Gamle legevakten viser at det er fullt mulig å kombinere studentboliger, bevaring og trygg byutvikling i ett og samme prosjekt. Det er akkurat slike grep byen trenger mer av fremover.
Slike prosjekter kan gi rom for å utfordre dagens regelverk og samarbeidsformer, og for å utvikle metoder som kan overføres til andre tomme bygg i Oslo. Dette forutsetter samarbeid og vilje på tvers av kommunale etater, visjonære politikere og aktiv involvering av private aktører og fagmiljøer.
Utfordringen med tomgang i eiendom er ikke bare et lokalt problem for Storgata. Den berører grunnleggende spørsmål om hvordan vi forvalter felles ressurser, hvordan vi skaper trygge og levende byer, og hvordan offentlig og privat sektor kan samarbeide smartere i møte med boligkrise og pressede byområder.
Spørsmålet er ikke om vi har råd til å ta disse byggene i bruk – men om vi har råd til å la være.
Kronikkforfatter er arkitekt og urbanist Isabel Ruiz Lopez i Grape Architects.
