Fossens svar til Geiran og de Vibe: – Siktlinjenes uutholdelige letthet

Jeg må innrømme at jeg sov dårlig i natt. Årsaken? Jeg leste både Hanne Geirans poetiske svarinnlegg til mitt debattinnlegg om siktlinjer og Ellen de Vibes svarinnlegg. Hvordan kan to så faglig sterke damer skrive så mye rart på en gang?

Hanna Geiran tyr til artisten Unni Wilhelmsen som en gang snakket om «siktlinjer som omtankens arkitektur». Riksantikvaren er altså en sykepleier som kurerer kapitalismens brutale herjinger. Så rørende.

Les også:

I ringen med Fossen: Vi må snakke om siktlinjer

Ellen de Vibe sier belærende at «selv om du vet godt at menneskers bevegelse i byen skjer gjennom parallakser, dvs at den romlige opplevelsen endrer seg gjennom menneskets bevegelse i byrommet eller bygningen». (jeg har retta opp i skrivefeilene dine i originalteksten, Ellen). Javel, og hva vil du med denne selvfølgeligheten?

Misforståelse

La meg rydde av veien en fundamental misforståelse. Ellen de Vibes innlegg - som i 2/3-deler uttrykker rørende enighet med mine synspunkter - baserer seg på at jeg skal være mot siktlinjer per se. Det er feil. Å ha en romlig organisering der alle byggene f.eks. står mot et gateløp, og ikke som loppete punkthus som hopper og spretter i bylandskapet - slik mange utviklere dessverre bygger - er common sense. Gateløpet er hellig. Jeg er derimot sterkt imot Riksantikvarens bruk av søkte historiske siktlinjer for å fryse utviklingen av Oslo. Jeg anfører to helt spesifikke eksempler. Den første er Riksantikvarens innsigelse mot høyhuset Horisont fordi det forstyrrer kulissen til Akershus festning for dem som sitter i båt ved innseilingen til Oslo. Det andre eksempelet er kritikken mot det planlagte høyhuset ved Oslo S fordi siktaksen til Ekebergåsen fra Slottsbalkongen via Egertorget blir forstyrret. Her slår PBE seg sammen med Riksantikvaren. Her er det ikke utsikten til et kulturminne som står i sentrum, men en naturskapt hellig ås.

Aktuelt:

Riksantikvarens tilsvar til Fossen: Verdt å se

Oslofjorden

Ad siktlinjer fra innseilingen til Oslofjorden. Geirans forsvar for innsigelsen er at det «er en fellesskapsverdi at Akershus festning får skinne med sin middelalderprofil når man kommer inn Oslofjorden.» Nå er det jo slik som jeg skriver i mitt opprinnelige innlegg ingen planer om å bygge foran Akershus festning, det ville vært galskap, men det er altså et høyhus som ligger ca 600 meter bak som gjør at festningen ikke får skinne med sin middelalderprofil. Jeg anbefaler alle som ikke har råd til båt å ta Norges korteste fergestrekning over til Lille Herbern og skue innover. Da vil dere tenke som meg. Hva er det Geiran snakker om?

Ekebergåsen

Ad siktlinjer fra Slottsbalkongen til Ekebergåsen. Grunnen til at jeg trekker fram denne er enkel. Det er denne siktlinjen som anføres som hovedargument mot det planlagte høyhuset ved Oslo S. Og for å komme kritikerne i forkant: Jeg taler ikke Bane NORs sak. De har hatt nesten 20 år på å gi høyhuset sitt på Oslo S en god begrunnelse. Det er en skandale at de ennå ikke har kommet med det. Og jeg snakker heller ikke eiendomsutviklernes sak. Første gang jeg kritiserte Riksantikvaren, var tilbake i 2010.

Les også:

Har du fått solstikk, Erling?

Den gjeldende høyhusstrategien åpner for at det nettopp her kan bygges høyt. Spektrumkvarteret vil snart supplere Oslo Plaza og Postbygget, mens Horisont er vedtatt. Enda rarere er det at de politikerne jeg snakket med på et tidlig stadium mente at et høyhus på Oslo S var en no brainer siden det kun kastet skygge over sporområdene. Plutselig fikk pipen en annen lyd. PBE og Riksantikvaren hadde snakket sammen, og da snudde politikerne på hælen. Hva skjedde der? Kritikerne mener at et høyhus her vil bli like malplassert som Tour Montparnasse – skyskraperen på 210 meter som skapte folkeopprør i Paris, og som umuliggjør skyskrapere alle andre steder enn i La Defence. Heldigvis kan alle gjøre seg opp sin egen mening. Jeg anbefaler å gå strekket fra Slottsplassen ned til den gamle Østbanehallen. På hvor mange meter av dette strekket ser du Ekebergåsen? Og enda viktigere. Hva gjør det med deg om du ikke ser Ekebergåsen, men et menneskeskapt høyhus?

Geiran vil gjerne være en slags byens overarkitekt og tar til orde for at eiendomsutviklerne må lære «seg å elske kommuneplaner». La meg minne henne om at da den forrige riksantikvaren Jørn Holme ravet rundt i Bjørvika med sine siktlinjer, og ville levere innsigelser i hytt og pine, måtte daværende byplansjef Ellen de Vibe gå ut i avisene (Dagbladet 2.2.2010 «Riksantikvaren skal ikke være arkitekt») og minne riksantikvaren om at Bjørvikaplanen var hennes ansvar. Det er ingen som tar til orde for å overprøve kommuneplanen, Geiran. Den er byens styringsdokument og den må alle forholde seg til. Men hvor i kommuneplanen står det at siktaksen til Akershus Festning fra innseilingen til Oslofjorden forbyr å bygge høyhus bak festningen? Hvor i kommuneplanen står det at siktaksen fra Slottsbalkongen til Ekebergåsen er hellig?

Hvor hører siktlinjene hjemme?

Siktlinjer må plasseres der de hører hjemme. På gateplan. Enhver bygning over 2 meter vil ødelegge siktlinjene for det menneskelige øyet. Da kan vi begynne å snakke om siktlinjer vs byliv. Ellen de Vibe sier at byen trenger både siktlinjer og overraskende byrom. La oss være enig i hennes påstand om at «de smale gatene og smugene i boligprosjektet Vannkunsten trenger rausheten av Stasjonsallmenningens siktakse inntil seg». Nå er det vel den romslige og godt programmerte allmenningen som er gullet her, og ikke utsikten til og fra den, men pytt, la gå. La meg heller svare med et motspørsmål, Ellen: Trenger Vannkunsten den 43 meter brede boulevarden Dronning Eufemias gate? Ditt hjertebarn. På samme måte som Champs-Élysées er den kanskje mest uinteressante bylivsgata i Paris, så er Dronning Eufemias gate det minst vellykkede byplangrepet i Bjørvika. Her er det siktlinjer i massevis, men betingelsene for byliv er skrale. Hvorfor i all verden benyttet man ikke sjansen til i det minste å lage en la rambla der fotgjengerne fikk boltre seg i midten, og ikke bli klemt inn mot fasadene? Og Dronning Eufemias gate er blitt en vindtunnell. Har noen f.eks. prøvd å sitte på uteserveringen til Stock uten å blåse bort?

Avslutningsvis. Hanna Geiran påstår at siktakser har fulgt med oss siden antikken, selv om hun gir meg rett i at den ble satt i sentrum i barokken. La meg så tvil om dette utsagnet. Alle som har vært i Roma vil vel intuitivt ikke påstå at byen er veldig preget av brede boulevarder som stråler ut fra keiserens palasser. Hovedgata Via Corso er også en helt vanlig bygate med hovedsakelig kun én fil i hver retning. Her går riktignok turistene som sild i tønne på vei til nok en severdighet, men hvis du går inn den smale og kronglete sidegata Via Dei Coronari, så eksploderer bylivet.

Foreløpig konklusjon: Siktlinjene må, som alle andre kriterier i byutviklingen, begrunnes godt for å være gyldige. Og la oss i hvert fall være enige om at siktlinjenes betydning for bylivet er mildt sagt overdrevet.

.