Vakre bygg forsvinner. Kunnskapen må ikke gjøre det samme. 

Klima og Bygg AS mener byggebransjen har mye å hente på kunnskapen, materialforståelsen og håndverket som skapte bygg med kvalitet, karakter og sjel. Ved å kombinere dette med dagens teknologi kan kvalitetene tas med videre, både når gamle bygg skal bevares og nye skal reises. 

Når sluttet vi å bygge for generasjoner? 

Går du gjennom Oslo, er det ikke vanskelig å se hvilke bygg folk stopper opp ved. Bygårdene fra slutten av 1800-tallet. Skolene i tegl. De gamle villaene. Oslo Børs. Bygninger med proporsjoner, materialer og håndverksdetaljer som fortsatt står seg etter hundre år eller mer.

Samtidig har det vokst frem en stadig sterkere diskusjon om hva vi bygger i dag. Arkitekturopprøret er en bevegelse som har oppstått som en reaksjon på moderne arkitektur, med et ønske om vakrere, mer stedstilpassede og menneskevennlige bygg. Bevegelsen har satt ord på en misnøye mange allerede kjente på, der detaljrike bygninger erstattes av det kritikerne oppfatter som monotone bokser.

Man trenger ikke være enig i alt Arkitekturopprøret står for for å erkjenne at de har truffet en nerve. For spørsmålet handler ikke bare om hva som er pent eller stygt. Det handler også om hva vi tar vare på, hva vi river, hvordan vi bygger, og hvor lenge det vi bygger skal vare.

Det mest bærekraftige bygget kan være det som allerede står. 

Byggebransjen snakker mye om klimagassutslipp, energibruk og materialvalg. Det er nødvendig. Men før man diskuterer hvordan et nytt bygg skal bygges mest mulig bærekraftig, bør man i mange tilfeller stille et enda enklere spørsmål: Må vi bygge nytt i det hele tatt?

 Å bruke eksisterende bygningsmasse videre kan spare både materialressurser og utslipp knyttet til produksjon og bygging. Samtidig kan rehabilitering kombineres med energieffektivisering, moderne tekniske løsninger og nye funksjonskrav. Gamle bygg skal ikke fryses i tiden, de skal fungere for mennesker i dag og i fremtiden. Utfordringen er å få til dette uten å rive bort kvalitetene som gjorde bygget verdt å bevare i utgangspunktet.

Klima og Bygg møter denne problemstillingen i flere av sine rehabiliteringsprosjekter. Villa Stenersen fra 1937, et av arkitekt Arne Korsmos hovedverk og et viktig eksempel på norsk funksjonalisme, er ett av dem. Her skal materialbruk og arbeidsmetoder ligge tett opp mot de originale løsningene, samtidig som bygget skal møte dagens behov. Et annet eksempel er Oslo Børs fra 1828, der vegger, vinduer, dører og ornamenter ble rehabilitert etter antikvariske prinsipper, samtidig som det historiske bygget fikk moderne tekniske anlegg. Begge prosjektene illustrerer det samme poenget: Det handler om å vite når man skal bygge nytt, og når man skal la være.

Manuell intelligens og tradisjonell intelligens.

Et prosjekt der gammel byggekunnskap ikke bare skulle bevares, men aktivt brukes og formidles, er TradLab TRE på Norsk Folkemuseum. Bygget er utviklet som innovasjonspilot i FutureBuilt og skal være en arena for opplæring, forskning og formidling av tradisjonelt håndverk. Det var her Klima og Bygg ble introdusert for to begreper de siden har tatt med seg videre: M.I. og T.I., altså manuell intelligens og tradisjonell intelligens.

Begrepene beskriver noe byggebransjen må passe på å ikke miste. For det finnes kompetanse som ikke ligger i en BIM-modell, et beregningsprogram eller et produktdatablad. Det handler om håndverkeren som ser hvordan en gammel konstruksjon faktisk er bygget, som kjenner materialene, vet hva som kan demonteres uten å ødelegges, og som kan reparere en detalj fremfor å rive den ut. Teknologi erstatter ikke materialforståelse og håndverk. Vi trenger begge deler.

TradLab TRE demonstrerer nettopp dette møtet, der tradisjonelle byggemetoder, naturbaserte materialer og ombruk kombineres med moderne krav. Det kan høres selvmotsigende ut at tradisjonelt håndverk er innovasjon, men kanskje ligger noe av innovasjonen nettopp i å hente tilbake kunnskap vi har vært i ferd med å glemme. For kunnskapen må også brukes for å bevares. Når tradisjonelle teknikker forsvinner fra byggeplassene, står også kompetansen i fare for å forsvinne.

Reparerer fremfor å erstatte.

Et prosjekt som setter denne tankegangen på spissen, er Villa Sorgenfri fra 1867 ved Carl Berners plass. Den vernede villaen er demontert og skal gjenoppføres med utgangspunkt i den opprinnelige konstruksjonen, materialbruken og håndverket. Materialene som kan brukes på nytt er registrert og lagret, og originale materialer skal så langt som mulig remonteres eller rekonstrueres.

Her møtes kulturminnevern, håndverk og dagens miljøtankegang. Teglstein, trebjelker og andre eksisterende materialer er ressurser som allerede er hentet ut, produsert og transportert. Når de kan brukes videre, reduseres behovet for nye materialer og mengden avfall.

Det samme prinsippet gjelder langt flere bygg enn fredede villaer og ikonbygg. Oslo og resten av Norge har tusenvis av skoler, bygårder og næringsbygg som representerer store økonomiske verdier, men også store mengder allerede investerte materialer, energi og håndverk. Mange av dem trenger oppgradering de kommende årene. Da trengs entreprenører og håndverkere som ikke bare kan bygge nytt, men som forstår det som allerede står der. Rehabilitering krever at man undersøker før man river, reparerer der andre ville erstattet, og noen ganger tilpasser den moderne løsningen til bygget, ikke bygget til løsningen.

Fremtidens byggebransje kan lære av fortiden.

Å lære av fortiden handler ikke bare om å bevare gamle bygg. Det bør også påvirke hvordan vi bygger nytt. Gode proporsjoner, varige materialer, detaljer og fasader som tilfører noe til gaten, er ikke forbeholdt gamle bygninger. Nye bygg trenger ikke se gamle ut, poenget er å ta kvalitetene med videre. Når det først brukes store ressurser på å reise et nytt bygg, bør ambisjonen være større enn at det bare tilfredsstiller dagens tekniske krav. Målet bør være å bygge noe mennesker også ønsker å ta vare på.

Arkitekturopprøret har først og fremst satt søkelyset på hvordan byggene våre ser ut. Diskusjonen bør også handle om hvordan vi tar vare på dem vi allerede har, og hvordan vi bygger de neste. For kanskje er ikke den mest fremtidsrettede byggebransjen den som river mest effektivt og bygger raskest på nytt. Kanskje er det den som kombinerer digital prosjektering med håndverkskunnskap, FutureBuilt med tradisjonelle byggeteknikker, ombruk med innovasjon, og som stiller et spørsmål tidligere generasjoner neppe trengte å formulere:

Bygger vi dette slik at noen fortsatt vil ta vare på det om hundre år?

Det mener Klima og Bygg AS er et spørsmål byggebransjen bør stille oftere.