I ringen med Fossen: Vi må snakke om siktlinjer

Det er alltid lurt å starte ved begynnelsen. Siktlinjer som argument kom for alvor på dagsorden etter 1848-revolusjonen i Paris da Napoleon III satte baron Haussmann til å omforme Paris. Keiserens hovedanliggende var å forebygge folkelige opprør som byen hadde opplevd i 1830 og 1848. Denne grunntanken ble pakket inn i argumenter om bedre luft gjennom økt sirkulasjon og enklere trafikkavvikling. Brede avenyer gjorde at pøbelen – altså folket – ikke kunne barrikadere seg, troppeforflytning ble gjort enklere, og det gjorde det mulig for keiserens tropper å stille opp sine kanoner for å renske gatene for uønskede elementer. Dette regnes gjerne som siktlinjenes gjennombrudd i byplanleggingen. Dermed har et historisk maktverktøy gjennom århundrene blitt omformet til et tilsynelatende universelt kvalitetsbegrep.

Les også:

Riksantikvarens tilsvar til Fossen: Verdt å se

For hvem er siktlinjer viktige i dag?

Vernemyndighetene er siktlinjenes fremste forsvarere. Enhver gammel stein-, mur- eller teglstensbygning skal kunne ses fra nær sagt alle vinkler. Hver gang et bygg truer med å bryte teppebyens idealer, går alarmen hos vernemyndighetene. Deres argumenter blir gjerne brukt av både PBE og politikere som ikke vil ha høyhus. For Riksantikvaren er det i all hovedsak utsikten til:

a.) kulturminnene (Akershus festning er særdeles viktig, faktisk så viktig at de sto i bresjen for å rive funkisperlen Skansen på 60-tallet fordi den skygget for festningen)

og

b.) vår skålformede topologi. Ikke minst Ekebergåsen som ligger nærmest byens sentrum og er mest «sårbar» for høye bygg.

To eksempler på det lett absurde ved rigid bruk av siktlinjer. I det opprinnelige planforslaget til KLPs høyhusprosjekt Horisont leverte Riksantikvaren innsigelse. En av årsakene som ble anført var at de som kommer med båt ved innseilingen mellom Lindøya og Bygdøy da vil se et forstyrrende bakteppe av høyhus som forringer den visuelle framtoningen til Akershus festning. Mon tro hvilken båtpassasjer som tenker på dette når de ankommer Oslo sjøveien? Hadde du reist en høyhusmur foran festningen hadde det vært et argument. Men hvorfor er det slik at et bakgrunnsteppe av menneskeskapte høyhus er et dårligere bakteppe enn Ekebergåsen?

Et annet lett absurd argument ble nylig framført av PBE på et folkemøte om det planlagte høyhuset til Bane NOR ved Oslo S. De var mot planene for høyhuset hovedsakelig fordi høyhuset vil forstyrre utsikten til Ekebergåsen hos de gående i den nederste delen av Karl Johans gate. Hvorfor er dette et problem? Hvem tror de går nedover fra Egertorget til Oslo S for å få best mulig utsikt til Ekebergåsen? Tenker de at familier pleier å legge søndagsturen sin til nedre del av Karl Johans gate for å nyte utsikten til Ekebergåsen? Tenker de at turister bruker Ekebergåsen som sitt orienteringspunkt, og at de da kommer til å miste toget og flyet og gå seg vill i byen uten? Men det er jo stikk motsatt. Siktlinjen til høyhuset vil skape et veldig tydelig orienteringspunkt. Vi skal til høyhuset fordi der går toget til flyplassen. Det er forstemmende at vår fremste faginstans henfaller til slike substansløse argumenter. At siktlinjer og utsikt står så sterkt i Norge er også kulturelt betinget. Siktlinjer er et uttrykk for en bestemt kulturforståelse av hva en “god by” er.

Høyrebyrådets antiurbane slagord om «the blue and the green, and the city in between» fra noen år tilbake signaliserer at Oslos viktigste verdi er tilgangen til sjøen og skogen. Selve byen er et nødvendig onde som ikke må forhindre utsikten til naturen. Men det finnes ingen universell lov om at åpne siktlinjer er bedre enn intime rom. Andre og mer urbane kulturer verdsetter lagdeling og det å gi mer rom for synliggjøring av ulike historiske spor, kompleksitet knyttet til tetthet og romlig mystikk.

Siktlinjer brukes ofte som om det er objektivt og faglig nøytralt: “Denne siktlinjen må sikres”, “Volumet bryter siktaksen”. Men dette er i stor grad estetiske, kulturelt betingede og subjektive vurderinger forkledd som objektive fakta. Det gjør debatten om siktlinjer veldig vanskelig. Arkitektoniske preferanser fremstår som faglige nødvendigheter, og ikke minst politiske valg depolitiseres. Siktlinjer kan fungere som et vern av et historisk bybilde som ikke nødvendigvis svarer på dagens behov. Når bestemte utsyn gis absolutt verdi, kan det gjøre det vanskelig å fortette, bygge boliger eller skape levende byrom.

Hva er viktigere enn siktlinjer? Fortetting.

Opprettholdelse av rigide siktlinjer fører til byspred- ning. Siden årtusenskiftet har Oslo vokst med mer enn 200 000 innbyggere. De nye innbyggerne skal både ha bolig og et sted å arbeide. Kravet om å beholde markagrensa står fjellstøtt, de grønne arealene skal ikke røres, og vi er i ferd med å ha brukt opp alle transformasjonsreservene i tidligere industriområder. Hvis Oslo ikke vokser i høyden, må vi med nødvendighet vokse utover. Rigide siklinjer er klimafiendtlig. Ved å beskytte et visuelt ideal gjør man paradoksalt nok byen mindre bærekraftig.

Hva er viktigst av siktlinjer eller byliv? Urbanitet oppstår ofte i kontrast, tetthet og romlig variasjon – ikke nødvendigvis i åpne akser og store visuelle rom. Mange av Europas mest populære bymiljøer, enten det er Trastevere i Roma eller Montmarte i Paris, kjennetegnes av trange gater, begrensede siktlinjer, overraskelser og sekvenser og rom som åpner seg gradvis. Byliv handler om menneskelig skala, aktivitet, åpne og inviterende førsteetasjer.

Jane Jacobs argumenterte tilsvarende kraftig mot modernismens byplanlegging som på sitt vis var like opptatt som kongemakten av lys, orden og visuell kontroll. Levende byer skapes ikke av monumentale akser, åpne plasser og oversikt, men av korte kvartaler, mangfoldig aktivitet, kompleksitet, muligheten for spontane møter, og trygghet gjennom «eyes on the street».

Høyhus er ikke i seg selv en garanti for byliv. Men framfor å fokusere på hvor mye luft de spiser, bør fokuset til PBE være på hvordan høyhusene «lander». Førsteetasjene må utformes slik at de bidrar både til byreperasjon og økt byliv. Ved å samle mange mennesker på et begrenset areal har høyhusene alle forutsetningene for å lykkes med det. Det er også viktig at høyhusene ikke privatiserer utsikten. De øverste etasjene må derfor gjøres tilgjengelige for byens befolkning, og ikke bli eksklusive kontorlokaler for en privilegert elite.

Vernemyndighetene bør tilsvarende droppe å avgi innsigelser i hytt og pine basert på fjernvirkning og siktlinjer, og heller konsentrere seg om å gjøre våre kulturminner tilgjengelige for byens befolkning. Akershus festning er nettopp det – en festning mot resten av byen – der den ligger som en kvelerslange mellom den historiske Kvadraturen og fjorden. Hvorfor fylles ikke festningen med små og mellomstore håndverksbedrifter, utsalg og serveringsteder som kan få middelalderhistorien til å stå opp og danse for oss? Kulturminner må brukes, ikke bare fungere bra på postkort. Kan vi nå please slutte å snakke om siktlinjer?