Riksantikvarens tilsvar til Fossen: Verdt å se

Kommentaren er skrevet av riksantkvar Hanna Kosonen Geiran.

Byen er bare der. Vi tar den ofte litt for gitt. Blir begeistret og forarget over det som er nytt, og så går det stort sett over, men det er en type begeistring og forargelse som ikke falmer. Alle setter pris på aksen mellom Egertorget og Slottet i Oslo. Folk flest setter pris på at våre viktigste bygg synes, og forargelsen kommer når kirketårnet ikke lenger er å se. Når fjorden plutselig blir borte bak et nytt bygg, og når stedet ikke helt «henger sammen» lenger.

Noen bygninger er bygd for å sees, både på nært hold og på avstand. Slott, festninger og kirker er typiske eksempler, men det finnes også andre. Ila skole kneiser som et solgult palass over Oslo, og fra den gamle Sjømannsskolen på Ekeberg har du full oversikt over fjordens båttrafikk, synlig langt av lei.

Det gjelder ikke bare bygninger: Fra Markveien på Grünerløkka er det en åpen akse helt ned til Bjørvika og fjorden.

Les også:

I ringen med Fossen: Vi må snakke om siktlinjer

Det er en fellesskapsverdi at Akershus festning får skinne med sin middelalderprofil når man kommer inn Oslofjorden, tar en rusletur på Aker brygge, eller står i Middelalderparken. Det er selvsagt at store bygninger tar plass, både i høyden og bredden. Derfor handler det om hvordan vi planlegger byen: Hvilke bygninger eller landskaper er det vi vil se? Og hvilken betydning gir vi våre kulturmiljøer når vi bygger byer for fremtiden?

Ser vi litt bakover i tid, finnes det mange eksempler landet rundt på forslag som skulle løse ”dagens behov” i byene. For å løse dagens behov lå kulturmiljøene tynt an. Bilen, for eksempel, var et slikt ”dagens behov” på 1960- og 70-tallet, som førte til riving av områder mange ville ønske var bevart. Det er også mange nesten-ulykker som heldigvis ble stanset. Disse eksemplene finner vi i Bergen, Trondheim og Oslo, for å nevne noen. Det som ofte har lønt seg på sikt, er å legge til rette for god utvikling av kulturmiljøene våre, og gi dem den plassen de fortjener som en del av en moderne by. På 1990-tallet dukket det opp et slagord: ”mitt hus er din utsikt”. Dette sprang ut av forståelsen av at et byrom påvirker naboen. Det handler jo ikke bare om det nye er stygt eller pent, men også om hva det tar av sikt og hvordan det omdanner nabolagets karakter.

Bygninger kan vi ikke velge bort. Vi kan la være å høre musikk vi ikke liker, eller velge å ikke se en kunstutstilling, og vi kan takke nei til å støtte organisasjoner vi ikke deler verdigrunnlag med. Bygninger står i hundre år eller mer, og vi må forholde oss til dem, uansett hva vi mener, liker eller foretrekker.

Når vi ser på nyere føringer som regjeringens arkitekturstrategi og nasjonale bevaringsstrategier, er visuelle og historiske sammenhenger, bylandskap og stedets særpreg en viktig del av disse. Innbakt i dette ligger siktlinjer som en målestokk og et arbeidsverktøy.

Er siktlinjer så viktig, da?

Ja, dersom vi skal ta vare på historiske byer, så er siktlinjene viktige den dag i dag. Disse byene ble planlagt og bygget med nettopp siktlinjer. Vi må sikte lenger tilbake enn til Napoleon, Fossen.

Siktlinjer kan knyttes både til antikken og renessansen, men fikk sitt virkelige gjennombrudd i barokkens planlegging. De ble brukt som iscenesettelse av makt og kontroll med lange akser som ledet blikket mot slott og monumenter. I moderne teori handler siktlinjer mer om hvordan folk orienterer seg og opplever byen, og hvordan blikket vårt ledes gjennom rommet, byen og landskapet. Samtidig har siktlinjene gått fra å være en vesentlig del av planleggingen, som et slags adelsmerke på om planleggeren kunne sitt fag, til å bli et etterpå-kriterium. Nå er den et slags utsjekk-kriterium når nye prosjekter er tegnet for å finne ut om de passer inn i byen eller ikke, og ikke minst: Om spørsmål om siktlinjer kan stoppe prosjektutviklingen.

De gode byene bygges ikke etter innfallsmetoden

Vi mener det beste er å ha et solid planfundament, der verdier og sammenhenger er avklart, og med færrest mulig omkamper i etterkant. Norsk planvirkelighet mangler sjelden godt faglig fundament eller gode intensjoner, den mangler trofasthet og langsiktige forpliktelser.

Det handler jo ikke om at noen tilfeldigvis bestemte noe på impuls. Det handler om fagkunnskap, at noen faktisk har sett og forstått hva som henger sammen, og klart å peke på at akkurat dette stedet, dette blikket eller denne koblingen mellom bygg og mellom landskap har en verdi. Og så handler det om stayerevne: at man over tid har hatt vilje til å ta vare på det – igjen og igjen.

Det er stayerevnen som nettopp kjennetegner byrom med kvalitet og byer som er kjent for sin vakre arkitektur.

Enda mer enn siktlinjen, så anbefaler vi at eiendomsutviklerne lærer seg å elske kommuneplaner. Den er ikke ment som et veiledende forslag og et utgangspunkt for forhandling. Vårt råd til arkitekter og utbyggere er: lag god og nyskapende arkitektur innenfor kommuneplanen. Den er slik den er av en grunn, og den er demokratisk vedtatt.

Når det bygges i hopp og sprett og uten trofasthet til planen, da er det heller ikke så rart at sammenhenger og kvalitet taper, inkludert siktlinjen. Det er kommunenes ansvar å passe på at dette ikke skjer, og Riksantikvaren kan tre inn dersom nasjonale interesser er truet.

Artist Unni Wilhelmsen snakket en gang om siktlinjer som omtankens arkitektur. Da må samfunnet også ha omtanke for å ta vare på siktlinjene. Så spørsmålet blir egentlig ikke bare hvorfor akkurat denne linjen er viktig, men også: Når så mange før oss har sett verdiene og klart å holde fast på den gjennom beslutninger, vedtak og initiativer, hva gir oss retten til å klusse det til nå, Fossen?