Har du fått solstikk, Erling?

Artikkelforfatter er Ellen de Vibe, tidligere leder av Plan- og bygningstetaten i Oslo, og rådgiver gjennom firmaet Urban Vibes.

Om ikke lenge legger både sommerheten og fotballeuforien seg inn i hverdagens folder. Vi er mange som nesten fikk solstikk av alt som skjedde denne sommermåneden. Kanskje solstikket også nådde deg, Erling, når du langet ut mot byens siktakser?

Språkets subjektive makt

Les også:

I ringen med Fossen: Vi må snakke om siktlinjer

Språket er aldri nøytralt, heller ikke byutviklingen. Vi velger hele tiden, med ulike faglig bakgrunn, subjektivt hvilke hensyn som skal vektlegges. Din kronikk illustrerer dette godt. Når du er uenig i PBEs synspunkter om høyhus sør for Oslos S beskrives det som «substansløse argumenter» og du velger å omtale argumentene i lett harselerende form, som gjerne kan fremstå retorisk sterkt, men neppe saklig. Selv om du vet godt at menneskers bevegelse i byen skjer gjennom parallakse, dvs at den romlige opplevelsen endre seg gjennom meneskets bevegelse i byrommet eller bygningen. Ekebergåsen oppleves altså ikke bare fra det minst gunstige stedet nederst på Karl Johansgate. Du beskriver samtidig at «markagrensen står støtt», nærmest som en universell lov du ellers er imot, og at byutviklingen skal «synliggjøre ulike historiske spor, kompleksitet knyttet til til tetthet og romlig mystikk». Begge uttalelser kan jeg være helt enige i, men at de sammen med «byliv» og «klimafientlig» er objektive fakta, holder ikke vann, tenker jeg.

Byens romlige karakter

Du skriver at siktakser bidrar til byspredning og derfor er klimafientlige. Dersom vi følger din logikk helt ut vil både parker, torg, lekeplasser, gårdsrom i karrébebyggelsen, gater, fortau og jernbanespor også måtte få skylden for byspredningen. Alt av byens innretninger som ikke har bebyggelse med høy tetthet er altså klimafientlig. Dette er selvfølgelig ikke riktig.

Les også:

Riksantikvarens tilsvar til Fossen: Verdt å se

Jeg er helt enig med deg i at byen har «kontrast, tetthet og romlig variasjon» og «overraskende byromssekvenser». Hele byen består av ulike typer siktakser, hvor du fra den ene enden av et byrom ser et bygget eller landssskapsskapt fondmotiv i den andre enden. Noen Hausamnn-lignende brede og lange, slik som Gyldenløvesgate eller Dronning Eufemiasgate i Oslo. Andre korte og romlig bredt avgrensede nærmest som Stortorvet når man ser mot Domkirken, eller smalere som utvider seg etter hvert, slik som Stasjonsallmenningen med Aude Blegen Svinlands plass nederst mot fjorden og Sørenga-bebyggelsen som fond. Men både kontraster, romlig variasjon og overraskende byromssekvenser skapes nettopp av samspillet mellom landskap, siktakser, smale gater og smug. De smale gatene og smugene i boligprosjektet Vannkunsten trenger rausheten av Stasjonsallmenningens siktakse inntil seg. Montmartre ville ikke hatt sin bylivssterke egenart uten lokalisreingen inntil kirkene Sant-Pierre og Sacré-Ceur med sine brede trappeløp lokalisert på Montmartre-høyden. Det er nettopp variasjonen mellom det romlig tette og det rause som skaper byens egenart.

Siktakser er mer enn siktakser

Siktaksene har ulike funksjoner, de er langt mer enn rent visuelle elementer. I historisk forgangen tid kanskje som rammer for forsvar, i vår tid for eksempel som korridorer for drenasje av forurenset kaldluft eller for vegetasjon og spredning av flora og fauna, eller uteservering og byliv. Eller, slik Kevin Lynch har beskrevet, som en av flere orienteringselementer for oss alle når vi beveger oss i byveven, for æ gjøre byen gjenkjennbar og trygg. Og ikke minst; slik vi så da Norge slo Brasil i fotball-VM, vår alles arena for Norges folkefest. Lenge leve de bevisst valgte siktaksene, like strengt håndtert som gateløpene på Manhatten! La oss ro, ro, ro i felleskap, Erling!

Fortsatt god sommer til alle, med eller uten solstikk!