Portrettet: Suser avgårde

– Faen, roper jeg når Ingrid Elisabeth Moe ankommer resepsjonen i det fasjonable kontorbygget i Barcode-rekken.

Fotografen har bedt meg om å dekke for lyset fra en spot i taket med en fersk, men akk så slunken papirutgave av Dagens Næringsliv. Det er da jeg snubler bak loungestolen, som er forankret til en radiator med maritimt tau og hengelås. Braathen Eiendom er veldig stolte over kontorkonseptet Flyt, men fri flyt av designmøbler er det altså ikke. Journalister derimot kan slenges veggimellom!

Livet er en liten dings

Moe overtok som administrerende direktør i Braathen Eiendom i 2023 etter at den daværende sjefen, Leif Arne Røsnes, døde brått. Undertegnede møtte den frittalende og uhøytidelige nordlendingen til portrettintervju i 2013.

– Eiendomsbransjen er blitt mer kunnskapsbasert med årene, der mye av suksessen ligger i å ansette de beste og samarbeide med de beste. Middelmådige personer er svært så lite motiverende; det beste er vel å ha dem på andre siden av bordet, sa Røsnes.

Selv ansatte han Ingrid Elisabeth Moe som utleiesjef i Braathen Eiendom, så det er definitivt ikke noen middelmådighet som raskt rydder den tidligere rosa næringslivsavisen som jeg høyst midlertidig la på en sofarygg.

– Leif Arne var veldig ambisiøs og en inspirerende leder. Han var full av pågangsmot. Jeg er veldig glad for at jeg fikk jobbe med ham, sier hun.

Jenter fra en liten plass

Hvis Ivar Aasen var eiendomsbesitter, ville Moe ikke engang blitt innkalt til jobbintervju, selv om de er fra samme bygd. Det måtte i så fall være om hun konverterte tilbake til nynorsk.

– Jeg er født i Ørsta. Min far var derfra, mens moren min var fra Valdres. De skilte seg, og moren min tok meg med til Oslo da jeg var fire år. Vi bodde i en leilighet på Frogner, og jeg gikk i barnehage på Skøyen. Etter tre uker snakket jeg kav østlending.

Moren fikk jobb i Høyres hus i Stortingsgata. Dette var tidlig i den lange perioden Høyre-politikeren Albert Nordengen var ordfører i Oslo. Kona hans, Bibbi, var en av to røykende damer som Moes mor delte et knøttlite kontor med.

– Jeg husker så godt det røykfylte kontoret, og at jeg syntes synd på moren min som ikke røykte selv. Tenk at det var lov. Man skjønner jo at man har levd en stund når man ser tilbake på det, det er jo helt utenkelig i dag.

Hjernen er alene

Faren ble boende i Ørsta, og datteren ble ofte sendt med «Reiser alene»-skilt for å besøke ham, noen ganger med det hun husker som hasardiøse mellomlandinger med småfly i Førde og Sandane.

– Faren min var kunstfotograf, men livnærte seg på portrettfoto. Han drakk en del. Og røykte pipe. Når jeg besøkte ham, var det behov for å rydde, vaske og handle inn, så jeg lærte meg tidlig å ta ansvar. Han var et veldig godt menneske, men dro det litt langt og helsen ble gradvis verre. Han døde for 20 år siden.

Faren, Gunnar J. Moe, hadde samfunnsengasjement. Da han studerte ved Fotofaghøyskolen i Köln i datidens Vest-Tyskland, dokumenterte han hvor ødeleggende industriforurensning var for menneskene i lokalsamfunnet Knapsack. I 1977 ble 40 av bildene hans utstilt på Preus Fotomuseums Fotogalleri. Innehaver Leif Preus uttalte at han ble både grepet og sjokkert da han så bildene første gang. Han sammenlignet Moe med Lewis Hine – regnet som en av pionerene innen sosial dokumentarfotografi. Selv uttalte Moe at han som fotograf har «ei oppgåve i å visualisere vårt samfunn både på det gode og det vonde».

Han markerte seg også i konkurranser, og tok blant annet to bronsemedaljer i Norges Fotografforbunds fotomønstring i 1982.

– Han var en dyktig fotograf. Bildene hang tett i tett i stuen der, og de var flotte, selv om mange av seriene hadde politiske og mørke temaer. Jeg har fortsatt flere av bildene han tok, forteller datteren.

Gamle sanger om igjen

Faren var også veldig glad i musikk, og er utvilsomt den skyldige i at datteren i dag har musikksmaken til en mann 60, som hun selv sier det. Fra stereoanlegget i huset i Ørsta runget spesielt «The Girl from Ipanema» med Stan Getz og João Gilberto. Miles Davis, Beatles, John Lennon og Pink Floyd inngår også i musikkarven.

– Jeg har tatt vare på en del plater. Det var metervis med jazz og annen bra musikk, men de stod dessverre i en kjeller, hvor det etter hvert ble vannskader.

– Selv hører jeg mye på jazz, soul og funk fra 1970-tallet, electronica fra 90-tallet og evige klassikere som Bowie, Fleetwood Mac, rock og alle de gamle gode. Norsk musikk er jeg også veldig glad i. DeLillos var viktig i ungdomstiden, og det er fortsatt en glede å være på konsert med Lars Lillo – senest på Ormelet nå i sommer.

– Jeg satt nylig ved siden av markeds- og kommunikasjonsdirektøren i PwC i en lunsj. Han fortalte om sin liste over de ti beste låtene som noen gang er laget, og jeg var enig i så mye, vi traff hverandre på mange ulike sjangre. Her var det ikke bare de mest selvfølgelige som Prince, Bowie og Rolling Stones, men også Marvin Gaye, Doors og deLillos med Hjernen er alene, sier hun.

Den nevnte PwC-sjefen heter Rune Jevne Sjøhelle, og pusher 60.

Sveve over byen

I det 13 etasjers høye bygget er det verken kantine eller personalrestaurant. Leietakerne, blant dem Føyen og Astrup Fearnley, har vitterlig egen restaurant og skybar. Vi tar heisen til toppen, og kommer ut i det som – etter «mange års røynsle med pil og boge» i hovedstaden – må sies å være ett av Oslos mest imponerende lokaler.

Som i resten av bygget, er det vinduer fra gulv til tak. Her er det også høyt under taket, i alle fall i bokstavelig forstand, med over fire meter. Utsikten klarer som vanlig å tale sin egen sak.

– Nå er vi på taket til det gamle bygget. Da PwC var i her, var det takterrasse mot syd, men vi har valgt å ikke gjenta det i påbygget. Men fire av de store vinduene i skybaren kan åpnes mot syd, så man kan fortsatt få litt vind i håret her oppe. På kvelden er utsikten mot byen magisk, det gir en New York-feeling, sier hun.

Smak av honning

På hjemmesiden ønsker Braathen Eiendom velkommen til en annen standard. Eksklusive lokaler. Enkelt.

– Vi tenker litt annerledes enn andre. Det handler om å ta kontroll over store deler av verdikjeden for å sikre at vi leverer på det nivået vi ønsker. Nå har vi også overtatt drift og eierskap over husrestaurantene våre. Jeg vet ikke om andre gårdeiere som driver egne kantiner for byggene sine. Dette er en ny bransje for oss, og virkelig noe annet enn eiendom, forteller Moe.

I tillegg til Flyt Bevertning tilbyr selskapet utleie av møterom, auditorium og eventlokaler samt kontorhotell gjennom Flyt-konseptet, samt ordinær utleie av større arealer på lengre kontrakter i byggene i Vika og Bjørvika.

– Flyt gir mye puls i organisasjonen. Det skjer noe nytt hver dag her hos Braathen. Flyt tiltrekker mange av leietakerne fra nabolaget. For øvrig er det «Word of Mouth» som gjelder.

Vi får audiens i det største møterommet, kanskje mer et styrerom, med kunst utlånt fra Astrup Fearnley Museet. Her henger blant annet et brokkolibilde som ved første øyekast kan antas å stamme fra Bamas fotokatalog, men som viser seg å være av en helt annen standard, nemlig olje på lin av den amerikanske samtidskunsteren Mathew Cerletty.

Kokken Tor

Forberedelsene til lunsjen er i gang, og det er taffelmusikk over høyttaleranlegget. En av kokkene er i ferd med å sette opp dagens meny, som viser hawaiisk pineapple-chicken med limeris samt bakt brokkoli og paprika til varmrett. Vegetarretten består av falafel med kikerter, ris og yoghurt tahinisaus. Dagens suppe er tom yum.

– Looks good, sier jeg til kokken.

– Always, svarer han.

Jeg spurte ikke om navnet hans, men la oss kalle ham Tor.

Kokken Tor ser på journalisten Tore, og sier noe som høres ut som et spørsmål om jeg skal spise her i dag. Jeg later som om jeg ikke forstår. Vi næringslivsjournalister vet jo at det ikke finnes noe som heter gratis lunsj. Samtidig vet jeg at en mekanisk utbenet kjøttrett (MUK) står og venter på meg i Estate sin personalrestaurant i Rådhusgata når jeg kommer tilbake senere denne dagen. Den har reist gjennom en maskin med høyt trykk, blitt presset gjennom et perforert rør, bearbeidet, varmebehandlet og anrettet på en hvit tallerken.

Jeg trekker meg litt unna, bort til salatbordet, hvor dagens er smacked cucumber, kinesisk juicy sesam-agurk med lagret sushi-vinegar. Moe kommer etter.

– Vi gjør det ordentlig, og tuller ikke. All maten er laget fra bunnen av. Ingen halvfabrikata eller tilsetningsstoffer. Vi Braathen-ansatte overlater skybaren til kundene, og så sitter vi selv her innerst. Men det er ikke gærnt her heller.

Stakkars Oslo

Det finnes mange omstridte murer i verdenshistorien. Berlinmuren. Muren på Vestbredden. Trumps tollmur.

På 2000-tallet fikk Oslo Bjørvikamuren. Det var selveste tanten i Akersgata, Aftenposten, som kom opp med det tabloide navnet. Mens Tante Grønn kanskje ville ha fremhevet miljøfordelene ved at mange mennesker jobber og bor rett ved Norges største kollektivknutepunkt, var Aftenpostens vinkling at «Oslo sier nei til Bjørvikamur».

Vi står nå øverst i det ene hjørnet av muren. Moe rett i ryggen som en general. Men hun trenger ikke å forsvare noe. Det står ingen på gaten og protesterer.

– Dette er ett av de siste byggene som ble oppført med så mye glass før de nye miljøkravene kom. Energibruken var høy, og det var behov for nye og bedre tekniske anlegg. Etter rehabiliteringen er energiforbruket mer enn halvert, selv med en ekstra etasje, sier hun.

Tikk Takk

Braathen Eiendom har en liten, men lukrativ portefølje. Tre kontorbygg i Barcode-rekken og ett i Vika. I tillegg et kombinasjonsbygg på Alna. Ingen planer om å kjøpe mer. Oppsiden ligger i enda høyere husleie.

– Vi skal eie i et evighetsperspektiv, og foredler byggene deretter. Vi er opptatt av god kvalitet og løsninger som står seg godt over tid. Vi velger kanskje ikke rimeligste løsning, men vi vurderer likevel at det er det mest riktige.

– Vi har laget designmanualer for byggene våre som innebærer at vi legger strenge føringer for kontorlokalenes utforming. Designet skal følge byggets identitet, fra topp til bunn, med velprøvde og slitesterke materialer. Dette gir mindre spillerom for leietakerne og deres interiørarkitekter, men vi opplever at de er lydhøre for sunn fornuft, og at de verdsetter kvalitetene vi leverer. Bruk-og-kast-mentaliteten som har vært i bransjen i mange år, har vært en skam for bærekraften, sier hun.

Avismannen

Den amerikanske journalisten og «60 Minutes»-profilen Harry Reasoner skal ha sagt at journalistikk er et yrke for folk som aldri ønsket å bli voksne og gå ut i den virkelige verden.

– Som barn var jeg glad i å skrive, derfor var det ikke unaturlig å bli journalist, sier Moe.

Hun begynte i nettavisen til Dagens Næringsliv, DN.no, i 2006, og jobbet der i to år. Da hadde hun allerede utdannet seg til siviløkonom, og arbeidet i både Finansbanken og Storebrand Bank.

Moe ler. Hun tenker på de første dagene som journalist. En tid som alle i denne slags profesjon kan huske tilbake til som en litt sjokkartet tilstand. I alle fall når det skal ut og løpes, og saken skal publiseres så raskt som mulig, og som et minstemål noen sekunder før konkurrentene.

– Tidlig i min journalistkarriere skulle jeg intervjue finansministeren, som var Kristin Halvorsen. Hun pratet veldig fort og det var mye støy fra omgivelsene. Underveis tenkte jeg at det var godt jeg hadde båndopptaker. Men etterpå viste det seg at båndopptakeren ikke hadde virket, noe som mildt sagt skapte litt stress. Saken måtte jo ut så fort som mulig. Det er sikkert ikke helt innafor, men jeg gamblet på hva finansministeren hadde sagt og skrev sitatene etter eget forgodtbefinnende.

– Det var veldig spennende å jobbe som journalist. Mye nytt, mye puls, og givende å være helt oppdatert på nyhetene til enhver tid.

kHun fikk etter hvert jobbtilbud av DNB Næringsmegling, som hadde vært blant kildene hennes. Moe husker godt hva redaktøren sa i avskjedstalen.

– Ja ja, nå får du bli voksen og få deg en ordentlig jobb.

9 raske

Hva var ditt første eiendomskjøp?

– En leilighet i Thereses gate (Oslo) i 2005.

Hva leser du?

– Mye nyheter, og mye skjønnlitteratur – om tiden strekker til. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på den siste boken av Tore Renberg.

Hva hører du på?

– NRK Nyheter og NRK P2. Podcaster, som Norsken, svensken og dansken, Lindmo, Lederpodden, This American Life og nyhetspodcaster. Og musikk.

Hva irriterer deg?

– Veldig lite, jeg er en tolerant person. Men latskap, falskhet og uetterrettelighet. Og folk med veldig spisse albuer som er for opptatt av å fremme seg selv.

Hva blir du i godt humør av?

– Blide folk. Når ting er på stell – det liker vi i Braathen Eiendom. Å gjøre morsomme ting med flokken min. Bade i sjøen. Og å danse.

Hva er din beste matopplevelse?

– Det er lite som slår en perfekt grillet entrecôte til lunsj på en koselig «hütte» i Alpene.

Favorittreisemål?

– Siste utenlandsferie var i Dolomittene kombinert med Gardasjøen. Utrolig fint, det kan gjerne repeteres. Ellers vil jeg gjerne til Marrakech, men det må kanskje bli med venninner. Å gå på markeder er ikke favorittsysselen til gjengen hjemme.

Hva gjør du på fritiden?

– Går tur med bikkja mens gjengen golfer. Ha-ha. Det meste av tiden går med til barn, hund, noe oppussing av hus og hytte, og å lage god mat. I tillegg sporter jeg litt. Jeg er glad i å gå på ski og kan ikke tenke meg noe bedre enn en skitur på Beitostølen.

Hvilken person i historiebøkene ville du møtt?

– Churchill – han har mye å fortelle.

Ingrid Elisabeth Moe

Født i 1976, oppvokst i Ørsta, Oslo og Sandefjord

– Mor og jeg flyttet til Sandefjord da jeg var 7 år. Jeg pleier å si at det er der jeg vokste opp. Der fikk jeg to eldre stebrødre, og det var jo etterlengtet for meg som var enebarn.

Samboer med Henrik Wolf Meedom, og har to tenåringsgutter og en hund

– Alle tre er for tiden besatt av golf. Det spilles golf, snakkes golf og ses golf på TV, så jeg er rett og slett golfenke. Ellers går det mye i sjø, fjell og ski.

– Jeg møtte Henrik da vi begge jobbet i Finansbanken. Nå jobber han som transaksjonsmegler i Malling. Han har bror i Heilo, og kona hans igjen i Ferd Eiendom, så det er en skikkelig eiendomsfamilie.

Braathen Eiendom, daglig leder siden januar 2023

– Hun er en dyktig leder, har hatt en nøkkelrolle i en vellykket foredling av byggene våre og av tjenestekonseptet Flyt, uttalte daværende styreleder, Jens Petter Rønning, i forbindelse med ansettelsen.

– Jobben som leder i Braathen Eiendom kom brått på, og jeg kunne ikke klart det uten mine fantastiske kollegaer i ledergruppen. Vi er et veldig godt team, er sterke på hver våre områder, og vi har alle den solide Braathen-kulturen i ryggmargen. Men aller viktigst hos oss er de ansatte på service og drift, de er vårt ansikt utad og det er de som ivaretar og møter kundene våre hver eneste dag, sier Moe.

Braathen Eiendom, først som utleiesjef og senere direktør utleie og marked, 2018-2023

– Jeg trivdes veldig godt i DNB, men så fikk jeg en telefon fra et rekrutteringsbyrå om stillingen i Braathen. Braathen var for meg et av de mest spennende eiendomsselskapene med en tydelig profil og flotte eiendommer, så jeg måtte jo takke ja. Store deler av porteføljen skulle reforhandles, og vi skulle lansere og etablere Flyt-konseptet. Det var innholdsrikt, hektisk og veldig spennende.

DNB Næringsmegling, 2008-2017, analytiker og senere rådgiver

– Jeg startet som analytiker og skrev analyser, markedsrapporter og holdt markedspresentasjoner. Etter seks år ønsket jeg å gjøre noe annet, og fikk muligheten som utleiemegler. Å jobbe mer med mennesker, og med utleieprosesser, var veldig riktig for meg.

Dagens Næringsliv, journalist, 2006-2008

Storebrand Bank, senior kundeansvarlig næring, 2003-2006

Finansbanken, kundeansvarlig privat/næring, 2000-2003

– Det var litt tilfeldig at jeg havnet i eiendom. Jeg jobbet på sentralbordet i Finansbanken i studietiden, og så tok de tak i meg. Flere av bankens kunder er blitt store profiler i dag, som Edgar Haugen, Ola Mæle og Søylen-systemet. Banken ble kjøpt av Storebrand i 2003.

Utdannet siviløkonom fra BI i 2000

– Da var BI i Sandvika, og det var positivt at det var en liten skole med kun sivøk- og revisorlinje. Lite nok til at det ble veldig sosialt og med et veldig morsomt studentmiljø. Etter de første to årene tok jeg et friår for å reise jorden rundt med fire studievenninner. Jeg hadde markedsføring som spesialisering.