På tide med litt overkjøring

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

Selv om politikerne overalt i det ganske land uttaler seg positivt om byliv og bymiljø, møter utbyggere som ønsker å lage urbane boligområder store problemer. Rekken av tilfeller er dessverre deprimerende lang. Et av de mest relevante eksemplene er utbyggingen av Løren i Oslo. Dette området som tidligere har vært dels industrielt, dels militært, blir nå en ny bydel der boliger utgjør hovedinnholdet.  De omlag 1500 boligene som gror fram her laget kjernen i det som er på vei til å bli Lørenbyen. Men Selvaag som er utbygger møter her noen sterke sektorinteresser som har helt andre ambisjoner enn å virkeliggjøre et urbant området. Samferdselsetaten i Oslo ønsker veier som gir god fremkomlighet for biler, ingen konflikter mellom syklister, bilister og fotgjengere, og dessuten lave vedlikeholdskostnader. Det er forståelig, men problemet er at denne ambisjonen fører til at Lørenbyen blir altfor liten bymessig. Når Samferdselsetaten får lov å ture fram med sine krav blir ønskene om å lag en tett bydel med intimitet mellom gate, fortau og boliger satt til side.

Samferdselsetatens oppgave her i verden er å være på bilens parti, men noen ganger bør dette ønsket settes til side. Verken Frogner eller Grünerløkka ville blitt bygget i dag. Dette er bystrøk som stryker i Samferdselsetatens prøver, og de stryker på alle punkt. Men samtidig er dette noen av landets aller beste bymiljøer. De tiltrekker seg mengder av folk og er noe helt annet enn et sedat rekkehusstrøk i forstedene. Men det er denne forstadsforståelsen som nå hersker og som medfører at ordentlig byutvikling blir umulig.

De ulike særinteressene kan godt ødelegge en by. Når sykelistenes landsforbund ønsker sykkelstier overalt er det noe som har sterkt appell, og isolert sett er jo det svært fornuftig. Akkurat som gode og raske veier er herlig for bilistene. Men summen av disse tiltakene kan være svært ødeleggende. Et moderne og godt byliv er preget av friksjon, av at ulike grupper og ulike gjenstander konkurrerer om plassen. Denne konkurransen er selve bylivets dynamikk og det som gjør at byer får sin egen atmosfære. At grønnsakshandleren presser varene sin ut i fortauet er et gode og ikke et problem. Det at man som gående må gå en liten omvei, at man som syklende må gå av sykkelen, at man som kjørende må senke farten er ikke galt, men rett. Den fysiske massen – altså byggene – skal tvinge trafikken inn i ganske trange løp og slik lage fortrinnsrett for selve bylivet. Imidlertid lever vi fortsatt i en tid som er besatt av hygienetanken, om ikke som en ren helsetanke, så i det minste som en overordnet forståelse av hvordan vi organiserer det menneskelige livet. Vi skal skille alt. Vi skal ikke ha møter, ikke konflikter, alt skal være ordnet. Boligområdene skal ha tellekanter og være funksjonelle, de skal ivareta alle mulig praktiske krav.

Drabantbyene ble bygget som et svar på det man mente var den tradisjonelle byens svakhet, dens tetthet. Det skulle være luft og lys, og fikk alle det ville lykken komme, kriminaliteten forsvinne og fremtiden ville bare bli bedre. Men drabantbyene som materialiserte seg i tiårene etter 2. verdenskrig har også klare svakheter. Det finnes bare to former for areal, offentlig eller privat. Men det er mellomformen, det arealet der vi er i overgang mellom det offentlige og det private som utgjør bylivets kitt. Det er overgangssonene som skaper trygghet og intimitet, selve den urbane fornemmelsen. Det at du som gående langs et fortau kan se inn i leilighetene til vanlige folk, er ikke et overgrep mot privatlivets fred, men uttrykk for en klassisk europeisk boform. Den tradisjonen som består i at det private og det offentlige har grenseflater der de møtes, er en tradisjon som kun kan eksistere hvis det planlegges for den.

For å komme ut av denne sørgelige tilstanden trenger vi byplanleggere som er faglig dyktige og som derfor tør å legge skjønn til grunn og ikke som lener seg på et regelverk alene. Regelverk er en dårlig erstatning for intelligens. Gode politikere må skjønne at urbane felt bare skapes ved at de setter særinteresser til side. De må inngå en pakt med friksjonen. De må tro helt og fullt på den. Og huske at de ble valgt av folket, ikke av Samferdselsetaten eller andre etater.