Kronikkforfatteren er utviklingssjef Tine Aagesen i Solon Eiendom.
For et par uker siden, den siste helgen før utstillingen stengte, var vi et par kolleger som besøkte Nasjonalmuseets «Wenche Selmer. Hva kan du unnvære?».
Anledningen var et litt stusselig jubileum: Det var gått ett helt år siden PBE sendte boligprosjektet vårt på Ekebergveien 118–120 (Vårli) til politisk behandling. Utstillingen er nå avsluttet. Ventetiden på Vårli er ikke det.
I løpet av året plansaken vår har ligget i politikkens korridorer, kom også pressemeldingen fra Nav som vi visste ville komme: Det er nå flere pensjonister som mottar alderspensjon enn barn som mottar barnetrygd i Norge.
Må prøves ut
Prosjekt Vårli på Ekeberg i Bydel Nordstrand har befunnet seg i plansystemet siden 2018. Utgangspunktet har hele tiden vært enkelt: Mange ønsker å bli boende i nabolaget når eneboligen blir for stor, trappene for mange og hagen mer plikt enn glede. Men skal folk flytte før de må, må alternativet faktisk være attraktivt.
Vi kaller konseptet Solon Neste. Det handler ikke om omsorgsboliger eller private helsetjenester, men om den neste, helt vanlige boligen: med heis, gode planløsninger, mindre vedlikehold og fellesarealer som gjør det lettere å leve aktivt og sosialt.
Skal flere kunne bo hjemme lenger, holder det ikke med brede dører og trinnfri adkomst. Vi trenger også boliger som gjør det enkelt å være en del av et fellesskap. Du kan flytte og fortsatt bo hjemme, dersom du kan bli i nabolaget ditt.
Vårli er selvsagt ikke alene svaret på Oslos beredskap for eldrebølgen. Med opp mot 40 boliger er prosjektet lite. Men skal byen være forberedt på en aldrende befolkning, må slike løsninger prøves ut. Her handler det om gode møteplasser, sosiale boformer og muligheten til å flytte fra enebolig uten å forlate nærmiljøet.
Vi har samlet sterke fagmiljøer innen arkitektur, landskap, materialbruk, ombruk og sosiale boformer. Målet har ikke vært å lage et lukket seniorunivers, men et boligprosjekt som kobler seg på og styrker nabolaget rundt. Erfaringene fra blant annet Vindmøllebakken i Stavanger har vært viktige: Gode boliger handler ikke bare om planløsninger og arkitektur, men også om hvordan det legges til rette for fellesskap i hverdagen.
Og det er omtrent her hjertesukket begynner.
For Vårli er vanskelig å forstå som et prosjekt Oslo egentlig ikke ønsker seg.
Ett år
Tvert imot svarer det godt på mye av det kommunen selv sier at byen trenger: Et mer variert boligtilbud, bedre utnyttelse av eksisterende boligområder, sosiale boformer, gode møteplasser og muligheten til å bli boende i eget nærmiljø. PBE har til og med laget en egen veileder om sosiale boformer.
Likevel har Vårli nå ligget ett år til politisk behandling, etter en planprosess som av ulike grunner har pågått helt siden 2018.
Hva som holder Vårli fast i rådhuset, er vanskelig for oss å forstå. De få signalene vi har fått, tyder snarere på at prosjektet treffer politiske mål enn at det utfordrer dem.
Hvis vi mener alvor med at Oslo trenger andre boligtyper, mer deling, aldersvennlige nabolag og boliger som gjør det mulig å bli værende i eget nærmiljø, må det også være mulig å realisere konkrete eksempler. Strategier, veiledere og gode intensjoner hjelper begrenset dersom prosjektene som forsøker å følge dem, blir liggende så lenge at de til slutt ikke lar seg gjennomføre.
Fra lønnsomt til ulønnsomt
«Tid er penger» er en utslitt frase. I eiendomsutvikling er den dessverre også bokstavelig. Debatten løftes med jevne mellomrom, men møtes ofte med det like forslitte argumentet om at «det bare er å spise av avkastningen».
Men uten en treffsikker og bærekraftig boligpolitikk er Oslo avhengig av at private aktører faktisk bygger boliger. Det forutsetter en viss lønnsomhet. Alternativet er tross alt å plassere kapitalen et annet sted. Med dagens rentenivå kan lang ventetid være nok til å vippe et prosjekt fra lønnsomt til ulønnsomt.
Først ryker kvalitetene. Så ryker kanskje prosjektet.
Ja, Solon skal tjene penger på Vårli. Men lønnsomhet og samfunnskvalitet er ikke motsetninger. Et prosjekt som ikke er økonomisk gjennomførbart, blir ikke bygget.
Når tiden brukes opp i systemet, er det sjelden de politiske ambisjonene som justeres. Det er prosjektet.
Det er den mest alvorlige siden ved historien om Vårli. Ikke at Solon må vente. Vi er langt fra den eneste utbyggeren i Oslo som opplever dette. Spørsmålet er hva byen mister mens vi venter.
Mister 40 leiligheter
Hvis Vårli ikke lar seg realisere, mister Oslo ikke bare knappe 40 boliger. Byen mister også et konkret forsøk på å omsette egne boligpolitiske ambisjoner i praksis.
Hver for seg er ingen av disse kvalitetene revolusjonerende. Samlet er de kanskje ganske nær det vi mener når vi snakker om en mer aldersvennlig og sosialt bærekraftig by.
Jeg har selvfølgelig ingen grunn til å trekke en direkte linje mellom Wenche Selmer og prosjekt Vårli. Men det fine med kunst er at den noen ganger stiller spørsmål som blir med deg ut av museet.
Hva kan du unnvære?
Etter åtte år med Vårli har spørsmålet fått en litt annen betydning for oss.
Hvor mange kvaliteter kan vi unnvære før prosjektet ikke lenger er det prosjektet vi ønsket å lage? Hvor lenge kan vi vente før økonomien ikke lenger henger sammen? Og hvor mange små prosjekter som forsøker å svare på store samfunnsutfordringer, har Oslo egentlig råd til å miste?
Eldrebølgen kommer ikke. Den er her.
