Co-working: Skatteetaten nekter MVA-fradrag i strid med egne retningslinjer

- Praksis hadde frem til da hadde vært sprikende, og de enkelte kontor i Skatteetaten hadde vurdert mva-håndteringen av like co-workingkonsepter ulikt, sier Camilla Hammer Solheim, som er Specialist Partner i BAHR.

Skulle sikre ensartet praksis

Formålet med å innhente tolkningsuttalelsen var å sikre en ensartet praksis og dermed forutberegnelighet og rettferdighet for co-workingaktørene og gårdeiere som leier ut lokaler til slike aktører.

- I tolkningsuttalelsen foretok SKD en gjennomgang av ulike typetilfeller av co-workingkonsepter. Flertallet av disse konseptene ble vurdert som «leieforhold» med den følge at det er reglene om såkalt «frivillig registrering» som skal anvendes. SKD kom til at dette måtte gjelde også hvor brukeren i betydelig grad betalte for tilleggsytelser som isolert sett var momspliktige. Kort fortalt innebærer dette at co-workingaktøren skal fakturere co-workingtjenesten med tillegg av mva hvis brukeren er mva-registrert, men uten mva til privatpersoner og bedrifter som ikke er mva-registrert, forklarer Solheim.

SKD kom likevel til at en særskilt form for co-working var avgiftspliktig uavhengig av brukerens avgiftsstatus.

- Dette gjaldt konsepter der brukeren ikke har noen garantert plass, men kjøper tilgang til senteret, rett til bruk av ytelser som bredbånd, teknisk utstyr, sekretærtjenester og så videre. I slike tilfeller kom SKD til at det var tilgangen til selve co-workingssenteret med de tilhørende avgiftspliktige tjenester som var det sentrale for brukeren, og ikke tilgangen til en fast fysisk plass i senteret, utdyper Solheims kollega Nils F. Bull, som også er Specialist Partner i BAHR.

Stor betydning

For både gårdeier og co-workingaktøren har det stor betydning å få klarhet i hvordan det valgte konsept for co-working skal avgiftsbehandles. Aktører som tilbyr konsepter med tilgang til kontorplass i landskap med tilleggsytelser, men uten garantert plass, har på bakgrunn av SKDs tolkningsuttalelse lagt til grunn at de driver et mva-pliktig konsept, som er uavhengig av sluttbrukers mva-status. Gårdeier kan da få et rettmessig fradrag for merverdiavgift i oppførings- eller rehabiliteringsfasen med basis i leiekontrakten med co-workingaktøren.

I standard leieavtaler med gårdeiere vil co-workingaktøren da typisk ha gitt utleier en garanti for at lokalet oppfyller vilkårene for frivillig registrering allerede fra inngåelse av leiekontrakten.

- Brytes denne garantien vil co-workingaktøren kunne bli erstatningsansvarlig for utleiers tap av fradragsrett for moms i oppførings- og rehabiliteringskostnaden, herunder for renter og eventuell tilleggsskatt, forklarer Bull.

Co-working er ikke mva-unntatt bruksrett til fast eiendom

Skattedirektoratet har i dag avgitt en prinsipputtalelse med viktige avklaringer av det merverdiavgiftsrettslige utleiebegrepet og hvilken betydning dette får for ulike co-workingkonsepter.

Solheim og Bull opplever nå at skattekontorene i sin praksis ikke forholder seg til denne delen av SKDs prinsipputtalelse, men foretar en rent skjønnsbasert vurdering av hva som etter deres syn skal anses som «hovedytelsen». I denne vurderingen skal det etter skattekontorenes oppfatning ses hen til hva kunden etterspør, hvor selvstendige de øvrige tjenestene fremstår, omfanget, hvilket innhold de har og hva vederlaget refererer seg til.

- Konsepter der det fremgår av vilkårene at medlemmet ikke er garantert plass, og med tilnærmet de samme tilleggstjenestene som ble vurdert i SKDs prinsipputtalelse, blir dermed i konkrete saker likevel vurdert som utleie av fast eiendom, uttaler Solheim.

Skattekontoret har i disse sakene lagt til grunn at tilleggstjenestene har liten selvstendig betydning for kunden hvis man ser bort fra muligheten for tilgang til en konkret kontorplass, og at det derfor er tilgangen til kontorplassen som er det sentrale.

- Bryter med prinsipputtalelsen

- Slik vi ser det bryter skattekontorets tilnærming i disse sakene for det første klart med prinsipputtalelsen. En slik praktisering av regelverket ville, om den var riktig, skape svært vanskelige tolknings- og avgrensningsspørsmål med tilhørende risiko for å gjøre avgiftsmessige feil. På den ene siden vil det være svært vanskelig å forutsi om gårdeier kvalifiserer for frivillig registrering og dertil hørende risiko for om inngående mva er fradragsført korrekt, sier Bull. Han fortsetter:

- Samtidig vil en co-workingaktør med et konsept uten garanterte plasser risikere etterberegning dersom det ikke beregnes utgående mva på medlemsavgiften. Skattekontorene bør her ta inn over seg at co-workingaktøren har tatt et bevisst valg når det er valgt et konsept uten garantert plass. Dette valget innebærer også at momsen blir en faktisk kostnad for brukere som er i oppstartsfase eller som driver virksomhet utenfor avgiftsområdet.

Hva hver enkelt kunde etterspør er subjektivt og ikke noe co-workingaktøren nødvendigvis får kjennskap til i det enkelte tilfellet, poengterer Bull.

- Når tilgangen til kontorplass ikke er garantert, må presumpsjonen etter vår oppfatning uansett være at dette ikke først og fremst er en kontorplass – slik vi også oppfatter at SKD legger til grunn. Derimot er det i slike tilfeller tilgangen til et nettverk/miljø for samhandling med andre brukere og/eller øvrige serviceytelser som er det sentrale. Hvis tilgang til kontorplass er det sentrale, antar vi at sluttbrukeren normalt heller går inn i et medlemskap der kontorplass er garantert, tilføyer Bull.

Skattedirektoratet må rydde opp

Her bør SKD komme på banen og klargjøre om de vil fravike sitt syn på co-workingkonsepter uten garantert plass, mener Solheim.

- Inntil videre må prinsipputtalelsen kunne legges til grunn som gjeldende. Dersom mva-fradrag i byggefasen er avgjørende for at co-workingkonseptet skal realiseres bør man likevel vurdere om dette bør søkes bekreftet gjennom en bindende forhåndsuttalelse, avslutter Solheim.