Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.
Operaen reiser seg i Bjørvika og begynner å ta form. I skyggen av dette storslagne byggeriet har det allerede reist seg to bygg, de to første byggesteinene i den nye bydelen er allerede på plass. Hotell Opera, som er en skam av et bygg, er velkjent og allerede tilstrekkelig utskjelt, men nå har det fått en nabo. De 30 000 kvadratmeterne næringsbygg som bærer navnet Oslo Atrium stod ferdig på sensommeren 2003. Selv om ikke huset er 100 prosent innflyttet og ei heller helt ferdig innredet, er det vel verdt å ta det i øyesyn.
I dag beslaglegger Ernst & Young nær halvparten av bygget, resten står ledig og venter på nye leietakere. I utgangspunktet var det Rom Eiendom – NSBs eiendomsselskap – som igangsatte prosjektet. Meningen var at NSB og også SAS skulle ha kontorer i dette bygget, men virkeligheten ville det annerledes, og i dag er det ingenting å spore av verken fly- eller togvirksomhet i lokalene.
Niels Torp arkitekter vant sent på 1990-tallet en konkurranse om utnyttelsen av denne tomten. Selv om det ferdig bygget ikke er blitt 100 prosent slik arkitektkontoret så for seg, er det i all hovedsak vinnerutkastet som nå er realisert.
Oslo Atrium har som navnet antyder konferansefasiliteter. Det er meget mulig at det vil vise seg å bli et attraktivt sted for kongresser og konferanser, det ligger ett minutts gange unna flytoget og slik sett burde alt ligge til rette for at det kan leve opp til sitt navn.
Symmetri og ubalanseBygget ligger ved siden av Hotell Opera og det er i seg selv en takknemlig rolle. Siden hotellet mangler så grunnleggende estetiske kvaliteter blir kontrasten i favør av Oslo Atrium. Selve bygget er formet som en stor firkantet boks, det er åtte etasjer høyt, men deler av byggets bakre del – den som går inn mot Oslo S – huser færre etasjer, ganske enkelt fordi det ligger oppe på parkeringshuset som delvis er en underjordisk affære.
Det er noe mastodontaktig med Oslo Atrium, og det er selve formen som skaper dette inntrykket. En slik svær kasse har en rekke uforsonlige kvaliteter, den virker litt lite kommunikativt og tar plassen sin på en ganske autoritær måte. Arkitektene har øyensynlig vært klar over dette problemet og har benytte to grep for myke opp inntrykket. Det ene er at man har rykket fasaden tilbake og latt bærende konstruksjoner – som er betongsøyler – stå frem og slik bryte opp monotonien, det andre er at denne fasaden ellers er i glass, noe som skaper gjennomsyn og slik en dialog med de forbipasserende. Fasadematerialet ellers på bygget – på de tre resterende ytterveggene – er i en fin sandstenskvalitet som heter travertin. Dette er et nydelig materiale, vel kjent fra spesielt Italia og Spania. Det er en lys og lett gul kvalitet som gir et eget spill til fasaden. Det åpenbart luksuriøse valget av fasademateriale må berømmes, det er et valg som hever kvaliteten på bygget, og det skal bli spennende å se om det også påvirker hva andre byggherrer vil gjøre når mer av Bjørvika bygges ut.
Det er noe meget besynderlig med Oslo Atrium og det er byggets symmetriske orden. Når man står foran det, virker det som om til tross for at det er et modernistisk bygg har en klassisistisk inspirasjon. Bruken av søyler og symmetri i frontens fasade gjør dette åpenbart. Imidlertid blir jeg som besøkende snytt for symmetriens konsekvens, byggets hoved-inngang er ikke plassert midt i fasaden, men et stykke ut mot byggets vestre del. Det virker fullstendig desorienterende på meg, og andre besøkende kan også fortelle at de rett og slett ikke med automatikk gikk mot inngangsdøren. Du finner deg selv letende etter hoved-inngangen. Det er et tegn på at arkitektene har tenkt noen ganske dårlige tanker.
Bruken av søyler, både runde og firkantede er forståelig, men ikke av den grunn vellykket. De er i upusset betong, et materiale norske arkitekter har et nesten fetisjaktig forhold til. Jeg skjønner ideen, og kanskje var den god på tegnebordet, men i virkelighetens verden ser det hele bare uferdig ut. Upusset betong er et ypperlig materiale, men det må brukes i sammenhenger der de tilfører bygget noe, og det gjør det overhodet ikke her.
De rent estetiske sidene ved byggets utside er etter mitt skjønn ikke overbevisende. Det dyre og eksklusive fasadematerialet klarer ikke å fjerne fokus fra en ufølsom form og en merkverdig og uharmonisk frontside.
Kyss froskenMed alle disse innvendingene i mente og med en noe deprimert innstilling gikk jeg inn i bygget, og ventet meg ikke all verden. Imidlertid er det her selve juvelen ligger. Innsiden i Oslo Atrium er virkelig bra, det er noe av det beste vi har sett i norsk moderne kontorbyggeri. Det at bygget er formet som en boks gir som nevnt et ytre som virker tungt og autoritært. Innvendig gir imidlertid dette konstruksjonsprinsippet store fordeler. Det åpner for mye lys og store fine felles arealer. Kontorene ligger i byggets ytterfasader mot nord øst, og vest, de ligger som en U, samt at det en egen kontorseksjon i de øverste etasjene og store fellesarealer som kantine. Men aller mest er det av luft. Alle kontorvolumene har utsikt, enten ut av bygget eller inn mot det store felles atriet. Elegante brokonstruksjoner langs U-en og det indre atriet byr derfor på en fin visuell opplevelse. Ikke minst har arkitektene vært flinke til å også bygge inn overlys. Overlys er en intelligent måte å lyse opp rom på, det gjør at dagslyset kommer inn i bygget. Ikke bare er det fint for de som oppholder seg i fellesarealene, men også en velsignelse for alle som har kontorer ut til atriet. At ikke flere benytter seg av overlys er for meg på kanten av det uforståelige. Slik sett er Oslo Atrium er vellykket demonstrasjon av dette prinsippet.
Utsikt og kunstKantinen er suverent plassert midt i atriet og byr på storslagen utsikt over Bjørvika. Nå kan man innvende at denne utsikten i dag er skjemmet av trafikkmaskinen som ligger der midt i synet. Imidlertid skal det svært mye til om ikke veisystemet forsvinner til fordel for et underjordisk veinett og fremtidens utsikt kan bli fantastisk. Rett ut i synet ligger nemlig byggeplassen til Snøhettas opera, et bygg som helt sikkert vil behage de kantinebesøkende i Oslo Atrium.
Ernst & Young har hatt et aktivt forhold til utsmykningen av bygget, allerede i dag er det en god del kunst som henger på veggene i fellesarealene, blant annet av Kjell Nupen. Etter sigende vil det kommer inn mer kvalitets-kunst, og det er ingen tvil om at bygget tjener på det. Det som imidlertid kunne ha hevet bygget enda mer var om det fra starten av var tenkt inn kunstprosjekter i selve bygningskonstruksjonen. Tinghuset i Oslo er for eksempel slik, der har kunstnerne vært tidlig inne og lagt inn sine verk i bygningskroppen. Det er kanskje for mye å kreve av en privat byggherre, men på den annen side er det heller ingen tvil om at det er noe som virkelig løfter et bygg.
Kontorene – de som Ernst & Young har til sin disposisjon, er interessante. Det er en kombinasjon av åpne felt der medarbeidere sitter tett sammen, og cellekontorer. Ideen om det åpne landskap er god for en del typer virksomhet, men ikke for alle. De aller fleste har et behov for å kombinere de to typene kontorer, ganske enkelt fordi man ikke alltid arbeider i prosesser som involverer andre medarbeidere. Av og til trenger en normal arbeidstaker også avlukket ro.
Behovet for denne kombinasjonen er løst med en ikke ubetydelig rytmesans og kan være et forbilde for hvordan andre virksomheter av en viss størrelse kan organisere seg. Niels Torps største bidrag til arkitekturhistorien kommer jo også nettopp fra måten å organisere kontorarbeidsplasser på, ikke minst eksemplifisert med hans bygg for SAS og British Airways. Denne kompetansen ser fortsatt ut til å være Torps tydeligste kvalitet og det som gjør at Oslo Atrium fra innsiden er et vellykket bygg.
Det triste med Oslo Atrium er at fasaden mot sør er så lite vellykket. Det er et åpenbart paradoks at et arkitektkontor av denne størrelsen med eleganse løser de indre utfordringene, mens de ikke er bedre på de visuelle sidene av bygget. Det er tross alt de sidene vi innbyggere må forholde seg til.
Det er vanskelig å finne en logisk grunn til denne missmatchen. Vi får bare håpe at Niels Torp og hans stab ser med selvkritikk på sitt arbeide på Oslo Atrium, og ikke gjør samme feilen om igjen.
