Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.
Eiendomsutvikleren fra Larvik er i Oslo en tur. Han skal ha et møte. Noe spennende? spør vi. Vi vet han er forelsket i Agnes. Han ser hemmelighetsfull ut og smiler gutteaktig. Vil ikke si noe.
Alfa Eiendom er hans tumleplass. Hovedkvarteret ligger i Larvik. Etter at han kjøpte storentreprenøren Selmers eiendommer i 1994, har Liverød og Alfa Eiendom vært å regne med. Nå har han kastet sine øyne på det gamle fabrikkområdet Agnes tett ved Stavern. Her skal det bli liv! Liverød brenner for Larvik. Og han får med seg folk.
– Larvik har sannsynligvis Norges beste nasjonale infrastruktur. Den ligger midt i et område hvor du kan nå 400 000 mennesker i løpet av en time. Du når til Tønsberg og Skien i løpet av en halvtime. Det er 20 minutter til Torp, Norges nest største flyplass. Det er kortere vei fra Larvik til Trondheim, Bergen og Stavanger enn det er fra Oslo til de samme byene. Så får vi dobbeltspor-jernbane og ny superterminal for Color Line. Larvik vil i fremtiden bli den strategisk best beliggende by i Norge.
– Det er mange slitne bygg i Larvik?
– Ja, og det er én gårdeier som sitter på hoveddelen av eiendomsmassen i bykjernen og kan gjøre noe med det.
Han snakker om Amfi Eiendom, som har kjøpt mye i Larvik sentrum de siste årene. Så får vi se.
Sjøparken Agnes, et lite Venezia
– Du og partneren Petter Grendahl satser en milliard på å utvikle en brakkmark som Agnes-området ved Stavern. Dristig?
– Ikke én milliard, men mellom to og tre. Men vi er opptatt av å ikke ta risiko. Vi skal lage et godt produkt. Vi tar den tiden vi trenger og firer ikke på kvaliteten.
Der den gamle fyrstikkfabrikken Agnes lå, skal Sjøparken Agnes vokse frem, med boliger, brygge, båtplasser, undervisningsbygg og næringsbygg, med kanaler og halvannen kilometer strender, et lite Venezia. Om alt går bra.
Liverød og Grendahl arrangerte en arkitektkonkurranse med seks av landets ledende arkitektfirmaer som på fritt grunnlag tenkte ut løsninger for et område på 250 mål. 110 av målene skal være friareal. Arkitektkontoret Kari Nissen Brodtkorp vant, men tre andre hadde så gode innspill at de ville ha fire arkitekter til å jobbe sammen om et reguleringsforslag.
– Hvordan blir forholdet mellom Stavern og Agnes?
– Jeg tror Agnes gradvis gror sammen med Stavern, det skal ikke være en egen bydel utenfor, men en del av Stavern. Boligene skal gå dels inn i Stavern.
– Men industribebyggelse blir det ikke?
– Nei, den tida er forbi. Men det kan være at det er plass til lettere industri. Jeg tror en del framtidsretta virksomheter ser kvaliteten ved å ligge midt i et område med 400 000 mennesker. Jeg tror vi skal få store selskaper til å flytte hovedkontorene sine til Agnes. Jeg tror området kan by på kvaliteter som arbeidstagere i framtida vil ha.
– Noen butikker må det vel bli?
– Vi skal ha et torgområde i hjertet av eiendommen i de gamle fabrikkbygningene. Der skal det være et mangfold av utadrettet virksomhet, et tjenestetilbud som tilfredsstiller behovet på Agnes-beboerne. Ikke kjøpesenter, ikke en svær dagligvareforretning. Men en kiosk, en kafé, små nisjebutikker.
– Vil dere utelukke leietagere på grunn av betalingsevnen deres?
– I utgangspunktet vil vi ha dem som passer best inn, og gjør de det, så trives de best, og det smitter over på andre. Vi planlegger for en langsiktig utvikling med kvalitet i høysetet. God arkitektur er det viktigste for oss.
– Hva er god arkitektur?
– Jeg stoler på de beste arkitektene.
– Har du synspunkter på betong, glass, tre, runde hjørner, firkanta hjørner, buer, vinkler, store hus, små hus?
– Nei. Alt til sin tid og på sin plass. Bygger man et kjøpesenter må man finne en arkitekt som er flink med kjøpesenter, handler det om byeiendommer må man finne en som er flink med det, noen er flinke på boliger. Det er ikke slik at en by dør ut, da er det gårdeierne som ikke følger med i tida. Hvis alle flytter ut fra sentrum, så blir jo sentrum mindre i framtida. Og da må gårdeierne finne ut hvordan de skal få bysentrum til å fungere i framtida. De må lage et produkt som folk vil ha.
– Føler du at du er med på å forme landskapet omkring oss?
Han leter etter ordene. Begynner på en setning, stopper, korrigerer seg litt, tar en pause, finner en ny vei.
– Jeg føler at jeg er med på å sette en stein i bakken som skal stå i hundre år, og det må vi ha respekt for. Derfor må vi finne — i alle prosjektene — den beste arkitekten til den konkrete beliggenheten og produktet. De må få lov å utfolde faget sitt. Jeg håper at flere og flere ser den delen, for det er litt for mange entreprenører som har tekniske tegnere som tegner bygg. De har ikke peiling. Det går for mye på nitti-graders vinkler og at det skal være billig.
– Er Agnes den største gullfuglen du tror du har skutt?
– Den største gullfuglen har vært at jeg har fått lov til å satse på eiendom.
– Du føler deg privilegert?
– Ja, jeg har hatt kjempeflaks som fått lov til å jobbe med dette. Du jobber med alt fra arkiktekter til byplanleggere, leietagere, alt mulig.
Thore Liverød er kjent for sine practical jokes og unike fingernemhet. Da han skulle overta et bygg og presentere seg for leietakerne, hadde han laget et mobilt tannlegekontor i miniatyr med tilhørende utstyr, alt koblet sammen i en sykkelhjelm, som en gave til en av leietakerne, en tannklinikk.
Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet
– Hvorfor begynte du med eiendom?
– Fordi det var gøy.
– Du oppdaget at det var gode penger å tjene også?
– Jo, men det er ikke for pengenes skyld, det er fordi det er gøy å utvikle eiendom.
– Hva er det som er så gøy med eiendom?
– Det er å lage et produkt som kundene vil ha.
Selskapet hans, Alfa Eiendom, har i dag eiendommer for noen hundre millioner kroner. Han kjøper bare eiendom ut fra framtidig god beliggenhet, sier han. Slike eiendommer vil han utvikle. Så lager han et produkt ut fra den beliggenheten. Han har holdt på lenge nok til å ha vært i konjunkturenes bølgedaler. Folk vi har snakket med fremhever hans sterke observasjonsevne, hederlighet og profesjonelle innstilling. Han stiller store krav til seg selv, men også til samarbeidspartnere.
– Hvor mye skyldes flaks, og hvor mye skyldes dyktighet for å lykkes?
– I hovedsak handler det om å ha en genuin interesse for eiendom. Du må ha teft og være dyktig i gjennomføringen. Timing er også viktig, det kan ha litt med flaks å gjøre. Kommer du inn når konjunkturene går nedover kan du være så dyktig du bare vil.
– Har du teft?
– Det vet jeg ikke.
Den billigste utdanningen
– Hvordan taklet du nedturene i perioden rundt 1990?
– Vi kom aldri ordentlig i gang. Vi hadde noen eiendommer og bygg, men det var småpoteter. Alt vi hadde bygd opp da, forsvant. Men fallhøyden var liten. Vi kom tilbake til start. Men den kunnskapen vi da fikk, var det fint å ha med seg. Vi var godt rustet til å være med når det begynte å gå oppover igjen. Det var den billigste utdanningen jeg har fått!
Dette var i Bergen. Det begynte ikke å ta av før i 1994. Da kjøpte han alle eiendommene til storentreprenøren Selmer, som hadde vært nær konkurs. Selmer skulle på børs, DnB og Kredittkassen, som var Selmers banker, krevde at Selmer skulle kvitte seg med eiendommene, som lå over hele landet.
– Hvor fikk dere pengene fra?
– Det var ikke mange eiendomsaktører på den tida. Vi hadde et nettverk som ble med oss i starten, og vi fikk med oss nye investorer. Vi klarte å stable på bena den egenkapitalen som banken krevde.
I starten raste utgiftene ut, men etter tre måneder fikk de stoppet sluket. De delte eiendommene inn i tre grupper.
– Den ene hadde framtida bak seg, for eksempel et gammelt bankbygg på Sunndalsøra, og de solgte vi ut. Den andre gruppen foredlet vi og solgte, og den tredje sitter vi på. Alfa Eiendom med sine syv ansatte har nå eiendommer i hovedsak i Vestfold og Telemark. Resten er solgt, forteller Liverød. I Oslo sitter de igjen med to eiendommer, den ene er Markveien 35, i hjertet av Grünerløkka, den andre er Teglverksgata 5 på Rodeløkka. Markveien 35 sto i ett år før det ble solgt og var i dårlig stand. Alfa Eiendom pusset opp og firedoblet inntektsgrunnlaget.
– En må gi for å få. Olav Thon kunne ikke skjønne at jeg ville kjøpe det. Etterpå kom han på kontoret mitt og ville kjøpe, men jeg sa nei. Da slo han neven hardt i bordet.
Vasket advokaten med kontrakten
Liverød er ikke så opptatt av om leiekontraktene er lange eller korte. Det viktige er at de som vokser ut av lokalene må få flytte ut. Er produktet godt nok, så kommer det nye leietagere inn, hevder han.
Da han en gang skulle overta en forretningsgård, mente leietagerne at de hadde fått et løfte fra selgeren om at det ikke skulle skje noe med leiene. Men kontrakten sa de kunne reguleres. Leietakerne stilte med sin advokat på et møte om dette, Liverød stilte med sin Stord-dialekt. Advokaten hadde store mansjettknapper og hadde tidligere også vært selgerens advokat.
– Jeg burde kanskje snurre deg fra side til side så du kunne fylle begge rollene, sa Liverød i en heftig replikkveksling. Advokaten truet med å ta saken til retten om han ikke vant frem, ja, gjerne helt til Høyesterett.
– Jaha, det er første gang jeg har fått en dom i Høyesterett servert på et advokatkontor, svarte Liverød.
Han vokste opp på Stord, faren solgte sko. Men han hadde ikke noe ønske om å fylle farens sko. Han visste kanskje hvor skoen trykket. 22 år gammel, i 1984, la han Stord og farens skobutikk bak seg for å studere bedriftsøkonomi, først på BI i Oslo, så til Bergen for å fullføre. Kona er fra Larvik, og etter hvert flyttet de til Stavern.
– Du har sagt at de som bare tenker penger, er tullete i hodet?
– Nei, jeg sa skrullete i hodet hvis du begynner med å tenke penger. Du må begynne med beliggenheten og finne hva slags produkt folk vil ha. Du må ha fokus på å være stolt av det du gjør.
– Var dette noe du fikk med deg hjemmefra?
– Nei. Jeg kan ikke si at jeg blitt spesielt påvirket av å vokse opp med å ha en far som drev skobutikk. Sko? Det er noe du har på beina.
Han humrer, kroppen husker litt mens han tar en slurk av kaldlunken cappuccino, sikkert en ganske ukjent nytelse på Stord på 60- og 70-tallet.
– Men som din far driver du for deg selv?
– Jeg tror ikke noen ville hatt meg i jobb. Jeg ville vært en umulig arbeidstaker.
Han ler høyere nå, det høres ut som gnikkende vinduspussing i høyt tempo. Det sies at han sprer mye humor, og at han parerer elegant hvis noen ikke tar ham på alvor.
– Hvordan er du som sjef?
– Jeg må jobbe sammen med folk som syns det vi holder på med er gøy. Jeg har en rimelig direkte tale. Og nå har jeg en egen daglig leder for driftsselskapet, så jeg er ikke sjef over noen, og det trives jeg veldig godt med.
– Er du en libero med stor pengesekk?
– Nei, …. jeg synes det er mest interessant å jobbe sammen med andre. Gjerrige og negative folk gidder jeg ikke å bruke tid på. Livet er for kort til det. Det finnes dem som bare kjøper kunst i form av billige plakater. Eller helst får dem, med reklamemerke nederst. Jeg har ikke noe imot forsiktighet i pengebruk, men investerer du i et prosjekt skal man ikke være gjerrig.
– Hva slags kvalifikasjoner og egenskaper ser du etter når du velger samarbeidspartnere?
– Det avhenger av prosjektet. Det er alltid godt å ha med seg folk som har skrevet stilen før. Petter Grendahl har utvidet Nedre Elvehavn og gjort en formidabel jobb. Også må vi ha det gøy sammen. Det er vanvittig viktig. Man kan ikke grue seg til å møte dem du skal jobbe sammen med.
– Men det er ikke alltid du kjenner folkene fra før? Gjør du research?
– Nei, det går på magefølelsen. Det hender du går inn i et prosjekt og kjenner at ting ikke stemmer, og da gjelder det å komme seg ut fortest mulig. Det har hendt noen ganger. Noen kan nok synes jeg er skarp. Men en må være seg sjøl.
– Er du en entusiast?
– Ja, dette er ingen ni-til-fire-jobb, men jeg synes ikke jeg jobber noe mer enn andre. Jeg prøver å holde kveldene fri.
– For å få tid til andre ting?
– Ja, familien min får sitt.
– Hva liker du å gjøre når du har fri?
Han folder ansiktet ut i et gutteaktig glis og får en egen glød i øynene. Vi vet hva som kommer. Nå skal han snakke om sin lidenskap, raske biler og båter.
– Det går litt i bil og båt! Slik har jeg alltid vært.
Latteren hans er igjen på en slags hivende innoverpust.
– Farten skal helst være høy?
– Ja, jeg skal alltid ha den største motoren. Det er bare så vanvittig gøy å holde på med det. Særlig motoren og teknikken. Jeg kunne masse om motor før. Men det er så mye elektronikk i dag, så jeg klarer ikke å følge med.
Han har hatt legning for bilmekanikk siden han var gutt. Det fortelles at V-8-motoren i Mercedesen hans sparker bra i fra.
– Han skulle nok gjerne hatt en egen mikrofon på eksosanlegget så han kunne forsterke lyden derfra og inn på stereoanlegget, ler en kjenning.
– Jeg tar aldri toget, sier Liverød og ser ertende på oss, – ikke har jeg kjøpt bombrikke heller, for det morsommere å gasse opp etter å ha stoppet ved bommen.
Det fortelles at en som satt på med ham til Stavern i en av båtene hans, snudde skoene da de kom til brygga. Han skulle bare tømme ut amalgamen.
Liverød juger ikke på seg spesielle kulturinteresser, men forteller at han og familien, kona og fire gutter, er masse på fjellet. Friluftsliv er avslappende, sier han.
– Har du lagt opp til noen pauser i dag?
– Nei, i dag er det stramt skjema. Men alt går i normalt tempo. Når skal du flytte ned til Larvik?
