Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.
– Vi finner et rom, sier han. – Vi kan godt være på kontoret ditt, sier jeg.
– Men jeg har ikke noe kontor!
Han gliser og slipper en lattersalve.
– Vi kunne jo tatt det i Ekebergrestauranten, men der det vel fullt, skratter han.
Alliero var med på å rehabilitere den gamle funkis-perlen.
Bjørn-Sigurd Johansen begynte som daglig leder i malerfirmaet Brendmoe & Kirkestuen i 2003. Da var det teknisk konkurs, til tross for Ekebergrestaurant-kontrakten. Det skiftet raskt navn til Alliero. Nå går det så det griner.
Verbal høyttrykksspyler
Han finner et rom, en ren snakk-bar, mens ordspruten står.
– …. en malermester hadde aldri jobba sammen med en murermester før. Også var jeg avhengig av å få inn mer akademisk kompetanse i denne bedriften. Hvordan skulle jeg få til det? Her var det bare å rydde hele kontorlandskapet og sette inn en kaffebar, vi leide inn kokk. Det folk ikke veit, er at en kokk koster oss tjue prosent mindre enn det ville ha kostet å leie kantina hos Avantor, men samtidig måtte du bryte den håndverkstradisjonen med matpakke og alt det der. Vi ville ha noe fresht og nytt
En middels foss i Nydalen, der vi befinner oss, spruter neppe så mye som denne verbale høyttrykkspyleren.
– Det handler om å se the beauty i en bransje og skape en entusiasme hos dem som leverer varen. Det å skape det pent rundt seg er folk opptatt av. Jeg har ikke vært i en eneste sosial sammenheng med voksne folk uten at det har vært snakk om at de har pusset opp hjemme.
– Vi nordmenn har alltid vært ekstremt opptatt av hjemmene våre?
– Ja, også må du tenke deg han som skal utføre det blir jo bare sett på som en dritt, en cowboy, en luring med svarte penger. Derfor er det veldig lett nå å gjøre håndverkeren til helten, hvis du bare bestemmer deg for det. For den som faktisk har skapt dette her, det er han karen der.
Han peker på en fiktiv håndverker.
– Som sjef må du være ute etter de beste?
Skummelt å velge dyrt
– Det er en skummel strategi i et så konkurranseutsatt marked å velge dyrt. Du kan ikke velge dyrt, for da får du ikke jobbene. Det er ingen som kjøper hvis det er tredve prosent dyrere enn hos andre, men er vi fem til ti prosent dyrere kan vi få jobben, fordi vi er kvalitetsmessig så mye bedre at kunden tenker, da er jeg i hvert fall trygg. Forskjellen på dyr og dårlig på fagsida er mye større enn fem-ti prosent. Derfor kan jeg ikke velge den dyre fagarbeideren og bare være fem-ti prosent dyrere.
– Men hva gjør du da?
– Jo, da må jeg drive mer effektivt og rasjonelt, ta større prosjekter, bli bedre på logistikk, hele tida, og få så mange ordre at vi kan velge bort de dårlige.
– Derfor kuttet dere bort oppdragene på privatperson-markedet?
– Ja, vi måtte gjøre alle de skumle tingene og gå rett inn i business-to-business-markedet. Men du vet, flaksen følger tullingene. Det er jo ikke alltid det smarte går. Men våren 2003, da jeg begynte her, så hadde jeg ikke noe valg.
Han bøyer seg fremover, ler en liten latter og betror oss at han er en eventyrer, og hvis noe ser ordentlig gæernt ut, da kan det neppe bli verre.
Flinke, men uten styring
Brendmoe & Kirkestuen var et av Skandinavias største malerfirmaer med ca. 200 ansatte. John Brendmoe ville gjerne totalrenovere Ekebergrestauranten, som Christian Ringnes hadde kjøpt. Der så det ut som om en flokk ville elefanter hadde trampet rundt i panikk.
– Firmaet var blitt så stort, men manglet ledelse. Prosjektlederne var fantastisk bra, men de drev helt uten mål og mening og styring. Det ene gamle trollet etter det andre datt ut av skapet, de så litt mer gøyale ut enn lik, for plutselig så hoppa de ut og —
Han gjør plutselig et karatelignende utfall mot meg —
– OG SKREMTE DEG!!
Det er som om en rottweiler bykser mot deg og flekker tenner! Latterbrølene flerrer lufta om kapp med blitzlysene.
– og jeg skjønte at ”dæven, var det så mye penger, ja”!
– Den ene prosjektlederen visste ikke helt hva den andre drev med?
– Det var litt sånn: ”Vi er flinke, og vi vokser fort, men er det noen som holder kontrollen? Det er sikkert noen.” Også etter en stund: ”Å, det var ingen der, nei?”
– Det som manglet var en offensiv toppleder med overblikk?
– Ja, som raskt forsto hvor flink organisasjonen var, at firmaet er nokså unikt i bransjen i Oslo og Akershus, kvalitetsmessig.
”Blåruss” fra Forsøksgym og SUF-medlem
Den nye sjefen tok grep og la en ny strategi. Etter at Alliero tok hånd om den forfalne Ekebergrestauranten og totalrenoverte den, jobbet de seg ut av krisa. 2003 ble et vendepunkt for selskapet. Likevel skulle det gå et år før selskapet var på beina. Det var tøffe tider, men Johansen mistet aldri målet av syne.
– Jeg la inn kvalitetsrutiner- og manualer og kontrollsystemer. Jeg fikk på plass en egen salgsavdeling. Vi hadde ikke råd til nok et dårlig år, så vi måtte være offensive. I gode tider skal vi beholde markedsandeler, i dårlige tider skal vi vinne dem. Jeg fikk gjennomslag med en gang. Men det var tøft, særlig for folk som er så flinke i seg sjøl. Mange av dem hadde drevet eget firma, det var en sammensmelting av mange stolte familieselskaper. Og så kom jeg inn — en blåruss!
– Du var blåruss?
Han knekker sammen i latter:
– Nei, jeg gikk på Forsøksgym! Gammal raddis! Var med i SUF m-l!
Han ler så han griner.
– Jeg er jo en bortkommen vestkantgutt, gikk på Berg skole og var vel ganske umulig. Til slutt ringte inspektøren til min far, de var gamle venner fra Nydalen skiklubb. – Du, jeg lurer på om jeg ikke skal anbefale sønnen din å begynne på Forsøksgymnaset. Det er kanskje litt for stramme rammer for ham her.
Men han var ikke så mye på skolen, det var fritt oppmøte.
– Så kom jeg opp til muntlig eksamen første dag, vi var jo privatister, og der satt sensor og hovedlærer på faget på skolen. Den ene sa: – For å gjøre saken enklere for deg, Bjørn-Sigurd, det er jeg som er læreren din!
Han ler fortsatt høyt og gjallende.
– Du fikk artium til slutt?
– Vel … som min far sa: – Ja, ja, du kan jo bli håndverker. Farfar var tømrermester, og for generasjonen etter var det slik at enten ble du håndverker eller så brukte du mulighetene til å bli best på skolen. Far var generasjonen ”best på skolen”. Så kom min generasjon, hvor alt var lett. Far sa da han så vitnemålet: – Jeg tror kanskje dette papiret passer best i litt dunkel belysning.
Kabelstrekking i Televerket
Han ble linjemontør i Televerket etter artium, et valg ikke helt uten baktanker.
– Bare fordi det ga meg muligheter til å drive med idrett. Det var deasent betalt og mye fri. Det var en idrettskultur i Televerket. Arbeidslaget mitt jobba fra sju sharp mens de andre dro på kafé og lurte på når de skulle begynne. Vi hadde akkord når vi strakk kabler.
Men han ville skifte linje, så han fant ut at han trengte mer utdanning. Da ble det BI! I konkurransegutten må det ha ligget en kremmer.
– Jeg studerte den japanske modellen på BI. Den er basert på grundighet, men når det først går, så går det så fort at folk sier, – jøss, hva er det som skjer her’a?. Jeg kan være ekstremt opptatt av detaljer når jeg skal finne ut av noe, men siden er jeg ikke opptatt av det i det hele tatt.
Satset på SATS og tjente millioner
– Så satset du på SATS?
– Kompisen min Vegard Liven og jeg kjøpte treningssenteret SATS i 1994 sammen med Aksel Gresvig. Den gang var jeg industriansvarlig i PA Consulting Group. Trening var i tida, og vi skulle lage en veldig bra kjede. Jeg satt på en stol i fire år i SATS og bare så på de ressurssterke, flinke jentene, før jeg fant strategien. Derfor tok det fire år fra vi kjøpte SATS til vi turte å åpne et senter til. Jeg måtte ha tid til å finne ut hvordan brukerne tenkte og så finne de gode løsningene. Vi dro rundt og snakka med folk hele tida.
Han snur seg mot fotografen:
– Sånne som deg, de mellom 25 og 35 år er de beste kundene. Treffer jeg henne, da har jeg vunnet. Og så ble SATS på Spektrum en kontantstrømkasse som gjorde at vi kunne vokse. Jeg fikk innblikk i eiendomsbransjen den gang og skjønte at det gjaldt å finne gode beliggenheter for sentrene, bli kjent med gårdeieren og overbevise ham om at et bra treningssenter var en kvalitetsdriver for eiendommen. Nå betaler eieren ofte treningsutstyret, fordi SATS gjør bygningen hans mer attraktiv.
– SATS vokste, og så solgte dere til amerikanerne og hovet inn noen hundre millioner kroner?
– Joda, vi har gjort det bra.
– Du byttet ut noen av millionene med raske båter?
– Båtinteressen har vært der bestandig. Motorsykkel har jeg også kjørt mye. Jeg gikk med avisen fra jeg var ganske ung. Fatter’n sa jeg måtte skaffe meg penger sjøl. Hvis du hevder deg i noe, så skal jeg kjøpe utstyr til deg, sa han.
Alle fag i eget hus
I Alliero er det ingen svarte kroner, understreker Johansen.
– Bransjen er ikke så lurvete som mange tror. Vi er store nok til å rope ut at denne bransjen er fantastisk. Vi er estetikere! Vi skal ha alle faggrupper i eget hus.
– Hvor store ønsker dere å bli?
– Så store at den store eiendomsbesitteren kan være trygg på at vi kan gjøre jobben fordi vi har fagene levende i eget hus og at jeg kjenner kvaliteten på hva vi kan levere. Vi er ikke helt der ennå.
Han har selv bygd opp staben på kontoret. Her er sivilingeniører og siviløkonomer. Han har ennå ikke byttet ut én. I tillegg har han tatt vare på grunnstammen i det gamle firmaet, nemlig malerne og murerne. Nå har Alliero lagt på seg med gulvselskap og et VVS-selskap. De er totalleverandør på rehabilitering. Han tror det er mye tilfeldig økonomistyring i bransjen.
– Det er for mange firmaer i denne bransjen hvor de ikke har oversikt over hvilke oppdrag de tjener penger på og hvilke de taper på. Men det er noen blomster også, der hvor en god malermester eller murmester har kontroll på detaljene. Kritisk størrelse for å ha egenkontroll med manuelle størrelser er 20-30 millioners omsetning. Men de firmaene er avhengig av at sjefen holder seg i live, for han har alle systemene og metodene i hodet sitt, ikke i manualer.
Oppgradering gir konkurransedyktige bygg
Noen entreprenører driver rehabilitering i større stil, men de satser først og fremst på nybygg. Alliero er størst innenfor håndverksbransjen og går i spissen for ytterligere profesjonalisering av bransjen. Johansen markedsfører rehabiliteringsoppdrag ved å fortelle byggeiere at byggene deres blir mer konkurransedyktige dersom de tar vare på bygningene gjennom langsiktig oppgradering.
– Da blir verdier skapt over mange flere år. Vi skal ha de beste folkene som kan overbevise byggeiere som bare vil ha billig vedlikehold. Flere av de seriøse kundene kommer tilbake til oss. Markedet er slik at det er en veldig god timing for et selskap som vårt.
Jo, han kunne solgt bananer på plantasjene i Guatemala.
– Dere har store oppdrag for boligselskaper, men ikke så mange for næringsbyggeiere?
Ikke mange næringsbygg-kunder
– Nei, men du må huske på at vi må begynne et sted. Vi hadde tolv prosent faste kunder da jeg begynte. Nå har vi 65 prosent av omsetningen knytta til faste kunder. Vi omsatte for litt over 100 millioner da jeg begynte. Nå er det mellomn 250 og 300 millioner. For meg går dette fort nok. Det eneste vi har gjort er å velge bort noe. De tredve millionene vi hadde på privatmarkedet ble borte over natta. Vi var sjanseløse. Vi kan ikke være misjonærer og fortelle markedet at du burde velge kvalitet. Privatpersoner er like krevende som proffe byggherrer. Men eiendomsmarkedet i Oslo er blandet. Det er flere store og mange små, for nå har flere satset på eiendom og plassert overskuddslikviditeten sin der. Mange av dem vil shoppe billige tjenester. Men jeg ser vi at vi vinner innpass med vår profesjonelle holdning, og stadig flere lar forvaltnings- og driftsselskaper ta hånd om bygningsdriften.
– Bygningsmassen i Norge har vokst formidabelt etter krigen og trenger kontinuerlig oppgradering. Når kommer konkurrentene?
– Jeg håper de kommer snart, for markedet har godt av et paradigmeskifte, at det er noen proffe aktører som det er enkelt å forholde seg til. I dårlige tider prøvde jo noen av nybyggentreprenørene seg. Men nå er det så mye nybygg, og industrialisert bygging er noe annet enn rehabilitering. Det har vært en vekst i dette markedet i 25 år. Vi kommer til å få færre og større selskaper som tar dette markedet. Problemet for oss er at når det er veldig fart i nybyggmarkedet kan det være vanskelig å få gode underleverandører og gode nok folk.
– Er det gode tider nå?
– Det er ikke noen gylne tider for oss. Det jeg er redd for at er at bygningsmassen er blitt så mye større at man glemmer å følge med i timen og mister markedsandeler. Hvis du er fornøyd med at du har vokst fem prosent i året, så har kanskje markedet vokst både ti og femten prosent.
Han har innført noe som heter oppstartnøyaktighet. Det betyr at hver eneste maler skal ha kontrakten med kunden i handa, slik at de gjør det de skal i henhold til kontrakten. Skal de gjøre noe mer, skal de ha ekstra av kunden.
– Mersalg, med andre ord?
– Nettopp. Og en ting til: Hos oss gjør vi jobben ferdig, vi skal ikke ”bare” bort et annet sted og gjøre en annen jobb. Dette er den reneste revolusjonen i denne bransjen.
Polakkene
I 2004 skjedde det noe. Polakkene kom. Alliero merket det på den måten at tiden fra de sendte ut et tilbud til de fikk svar ble mangedoblet. De lurte på hvorfor. Men i avisreportasjer om polakkinvasjonen sto svaret.
– Dere sa til de polske håndverkerne: Velkommen! Dere er flinke! Var det i desperasjon?
– Vi er opptatt av å få de beste folka til å jobbe for oss. Øst-europeerne deler seg i to. Det er de som er villig til å gjøre jobben jævlig billig. De tar med seg maten hjemmefra og bor oppå hverandre. Også havner de på store byggeplasser og blir utnytta av firmaer fordi de er billige. Vi sto på i 2004 og pøste ut tilbud. Vi hadde en tilslagsprosent på 50, og det var fordi vi var kjempeaktive og holdt på kvalitet. Vi permitterte ingen. Vi opplevde å bruke underleverandører med nesten bare polakker. De er helt utrolige! De er de beste på vanskelige murfasader. De går langt utapå norske murere. Så vi begynte å ansette de beste og tok lag for lag. Polen har en murfasadekultur som overgår det meste i Skandinavia. Polakkene har et møtested, nemlig den katolske kirken. Vi kunne ansatt tre-fire hundre polakker av høy kvalitet om vi hadde hatt nok oppdrag, på grunn av ryktene på trappa til den katolske kirken.
Karatekid
Bjørn-Sigurd har konkurrert siden han var guttunge, og spilte på Lyn på alle aldersbestemte lag. Han var også konkurranseturner, og som tenåring begynte han med karate.
– Du var tidlig ute med den sporten i Norge?
– Jeg var litt sur for at jeg ikke kom på Lyns A-lag, så jeg valgte karate i stedet. Vi klarte å bygge opp en av Europas beste karateklubber. Vi hevda oss internasjonalt og var på Sportsrevyen, men store var vi ikke. Likevel var det kø i Nadderudhallen da vi hadde NM på den tida. Jeg husker jeg fikk to helsider, noe med årets bombe. I dag er det nesten ingen som ser på.
– Var karate det ultimate for deg?
– Ja, både mentalt og fysisk. Jeg var ikke spesielt mjuk og teknisk, men jeg hadde så jææævlig lyst til å vinne. Selv når jeg lå nede og følte meg mørbanka, så sto jeg opp igjen og tenkte at det kunne være en mulighet.
– Du gir deg ikke på tørre møkka?.
– Jeg skjønner ikke når jeg har tapt. Jeg ser ikke nederlaget som noen stoppestasjon. En headhunter som har fulgt meg lenge sa til meg en gang: — Du treffer aldri, du. Det er åtti prosent, og da går du for hundre. Du er en smilende rottweiler.”
”Litt bedre”
Han påstår at han kommer fra en familie med gode gener.
– Vi hadde et slagord i familien Johansen som vi bruker daglig: ”Litt bedre”. Vi sa til hverandre at alt er mulig. Jeg merka det også da jeg valgte Televerket. Da var det litt sånn i familien: Ikke Televerket! Men karate, ja! Jeg ble aldri langrennsløper. Jeg beinfløy i tre kilometer, så var det stopp.
Det var Nydalen skiklubb som gjaldt den gang. Nå bor han på Korsvoll, huset nærmest marka.
– Jeg er så heldig å være gift med en som har idrettsbakgrunn og som synes alt er like moro.
De møttes på SATS. Hun er ung og kone nr. 2. De har fått barn som plasserer 55-åringen i kategorien ”småbarnsfar”.
Idrett er kultur i Alliero
I Alliero leier han topp instruktører i ulike idretter for å ha treninger, ofte før arbeidstid. Helst noe alle kan være med på, sier han.
– Du driver kulturbyggende virksomhet?
– Ja, jeg prøver det. Jeg kan ikke så mye sjøl, og da er jeg nødt til å skaffe folk som kan noe. Uansett hvilken bransje jeg har vært i, så har jeg kjøpt de beste tjenestene det er mulig å få. Koste hva det koste vil. Når jeg bygger Alliero nå, så vil jeg ha de beste, også i ledelsen, og gjerne at de har drevet aktivt med idrett. Jeg vil ha et selskap som alle har lyst til å begynne i.
Han snakker som en klukkende bekk som av og til må forsere noen større steiner og brattheng, slik at det bruser. Da blir han litt skuespiller og stand-up.
– Nå har dere blitt så lønnsomme at du har tid til å sitte her i snart to timer og preike med meg?
– Ja, sånn er’e. Jeg har jo ikke noe å gjøre! Har så mange bra folk rundt meg! Men jeg leder Korsvoll Fotball, og i kveld vi skal møte Stabæk i 3. runde! Følg med på TV! Det kan bli sensasjon! Men jeg må også tenke: Får vi stekt opp nok vafler på forhånd?
Lattersalvene klines nok en gang inn i øreganger, mikrofoner, bordflate, tak og vegger.