Det er mange som har meninger om Byantikvarens arbeid i Oslo. Selv mottar hovedstadens byantikvar Janne Wilberg alle synspunkter med åpent sinn.
– Min dør er alltid åpen. Folk må gjerne komme til meg, også når de er misfornøyd. Jeg skal være en tilgjengelig byantikvar og bruker mye tid på å møte tiltakshavere og eiere, sier hun.
Les også: Vil ha boliger i Myntgata
To rollerByantikvaren er Oslo kommunes faglige rådgiver i alle spørsmål som gjelder bevaring av arkitektoniske og kulturhistoriske verdifulle bygninger, anlegg og miljøer og arkeologiske kulturminner. Samtidig har byantikvaren også fylkeskommunale oppgaver på planområdet og innenfor arkeologi og dessuten en myndighetsrolle når det gjelder fredning. Oppgavene er delegert fra Riksantikvaren til Oslo kommune og videredelegert til Byantikvaren.
– Det er viktig at vi gjør oppmerksom på hvilken hatt vi har på. Vi er fullstendig klar over at det her er en balansegang. I begge tilfeller er vi først og fremst en faginstans, sier Wilberg.
Mange gode erfaringerHun har mange gode erfaringer med eiendomsbesittere, men mener det går et skille mellom langsiktige og kortsiktige eiere.
– Det er lettere å få til en konstruktiv dialog med de langsiktige. Samtidig ser vi at mange eiere er blitt mer opptatt av bygningsmessige kvaliteter. Noen ønsker også å ta tilbake gamle kvaliteter på bygningene. Det betyr jo også at vi har noe å gi tilbake, sier byantikvaren.
– Ta tidlig kontaktHun råder eiendomsbesittere og tiltakshavere om å ta tidlig kontakt med Byantikvaren.
– Vi gir klare signaler hvis vi mener at planene er i strid med kulturminneinteressene. Tiltakshavere må gjerne gå videre om vi sier nei. I saker etter plan- og bygningsloven er det Plan- og bygningsetaten eller politikerne som bestemmer, men for saker som berører fredet eiendom, avgjøres saken av Byantikvaren etter kulturminneloven og med Riksantikvaren som ankeinstans. Dette kan øke gjennomføringsrisikoen, sier hun.
Les også: Oslo kommune enig med Riksantikvaren
Åpen for dialogWilberg påpeker imidlertid at Byantikvaren er åpen for dialog, og aller helst tidlig i prosessen. Det mener hun gir billigere og bedre løsninger for tiltakshaverne.
– Vi vil gjerne diskutere ideer, og vi er opptatt av å jobbe smart. Vi er oppmerksomme på at taksameteret løper for eierne, sier hun.
Men Wilberg vil ikke være med på liksom-prosesser.
Må være reell prosess– De som vil ha en reell prosess med oss, tar vi gjerne en utstrakt dialog med. Men så er det noe få aktører som bare ser på kulturminner som en unødvendig prosess. De vil vi ikke bruke mye tid på, og her henviser vi tiltakshaverne raskt videre til Plan- og bygningsetaten og til politisk behandling, sier hun.
– Vi er også kritiske til å bli invitert til «liksom-prosesser», ikke sjelden der det forutsettes adskillig tidsbruk hvor det aldri var meningen at eksterne synspunkter skulle tillegges vekt, men der man kun ønsket ryggdekning for kravet om involvering av alle berørte. Det kan vi ikke bruke tid på. Slike holdninger skaper bare irritasjon hos oss og hos andre kommunale aktører.
Les også: Byantikvaren på banen
Presset stab i 2015Av årsrapporten til Byantikvaren for 2015 fremgår det at etaten har hatt ”et meget krevende år på grunn av særdeles trange økonomiske rammer og stor usikkerhet knyttet til fremtidig finansiering både av driften og arkeologiske registreringer”.
– Dette har gjort det nødvendig å kutte virksomheten med 2,5 saksbehandlerårsverk i perioden 2013-15, og har medført økt arbeidsbelastning på en allerede presset stab. Til tross for dette har Byantikvaren hatt et godt produksjonsår, heter det.
Rammene forbedretDe økonomiske rammene for 2016 er forbedret, noe Wilberg er svært fornøyd med.
– Det har gitt oss en ny giv for å kunne møte utfordringene som følger av en by i vekst. Hvis ikke antall saker øker vesentlig, skal vi klare å ta dem unna, sier hun.
Måltallet for gjennomsnittlig saksbehandlingstid er 30 dager. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for 2015 var 23,3 dager. Utgangspunktet i forvaltningsloven er en maksimal saksbandlingstid på 4 uker, men med mulighet for å utvide denne til 12 uker. Forespørsler om forhåndsuttalelser er et eksempel på saker som typisk får utvidet saksbehandlingstid.
– Vi må imidlertid prioritere saker som kommer fra Plan- og bygningsetaten, og de har ulike frister, sier hun.
Les også: Vil rive bygård i Oscars gate
Saksbehandling over disk– Vi har gjort mange grep for å effektivisere saksbehandlingen. Blant annet tilbyr vi saksbehandling over disk i enkle saker. Dette kan for eksempel være en dørendring, spørsmål om et gjerde eller bytte av ventilasjonsrister. Vi prøver å strekke oss på enkle saker, sier hun.
Det viktigste grepet er imidlertid samhandlingen med plan- og bygningsetaten (PBE). I 2014 innførte Byantikvaren ukentlige samrådsmøter med PBE, og har dermed doblet kapasiteten på utsjekk av enklere bygge- og rivesaker uten registrerbar saksbehandlingstid.
Effektive samrådsmøterOmfanget av saker som behandles i samrådsmøter, har økt i 2015 og frigjort kapasitet til andre saker.
– Ofte har vi også felles møter og befaringer med PBE og tiltakshaver for å finne frem til en løsning sammen. Dette er en effektiv måte å jobbe på, siden vi der kan diskutere forslag over bordet. Det kommer til å bli mer enda av dette, bl.a. i oppstartsfasen av reguleringsplaner, sier hun.
– Gir dere generelt tydelige signaler tidlig i saksbehandlingen?
– Vi er tydelige på hva som er kulturminneverdiene og innsatsverdiene inn i prosessen. Så kan vi utfordre hverandre, for eksempel kan vi be om en skisse for å se om en løsning er OK å gå videre med. Tiltakshaverne skal jo ikke jobbe seg i hjel heller. Det koster penger å lage skisser, svarer hun.
Les også: – Eiendom som ikke kan konverteres kan egentlig bare rives
Bevarer ikke alt– Hva skal bevares?
– Et representativt utvalg kulturminner. Vi skal ta vare sporene etter alle deler av befolkningen og alle epoker i byhistorien. Noen reagerer på at vi skal bevare blokker, men over halvparten av befolkningen i Oslo har bodd i blokk, og da kan man ikke si at det er uviktig. Vi har en demokratisk innstilling. Men vi ønsker selvsagt en god dialog med tiltakshaverne for å komme frem til gode løsninger, svarer hun.
– Hvordan hadde Oslo sett ut hvis det ikke fantes en byantikvar?
– Da hadde det stått lamellblokker på hele Grünerløkka, høyhus langs Karl Johans gate og motorvei opp på hver side av slottet. Kirkeristen hadde ikke eksistert lenger, og Rodeløkka hadde bare bestått av nye bygg. Dette er reelle eksempler på forslag, som det heldigvis ikke har blitt noe av. Men for ordens skyld; dette er vernekamper som er vunnet sammen med mange andre aktører.
