Bjørnar Johnsen mener Byantikvaren må forholde seg til at det modernistiske vernesynet er i endring.
– Byantikvaren bør revurdere sitt vernesyn
Utviklingsleder Bjørnar Johnsen i Oslo House Property Development mener Byantikvaren altfor ofte sier nei til utviklingsprosjekter i stedet for å inngå kompromisser og bidra faglig i en konstruktiv dialog.
– Det modernistiske vernesynet er i endring, og det bør Byantikvaren forholde seg til, sier Bjørnar Johnsen, som i fjor etablerte Oslo House Property Development sammen med Jarl Fronth.
Denne duoen stod også bak Infill AS, som i dag er eid av Aspelin Ramm. Johnsen og Fronth har de siste årene utviklet flere prisbelønte infill boligprosjekter i Oslo, deriblant Dælenenggata 36, som i 2013 fikk prisen for årets bygg. Ett av prosjektene de jobber med nå, er Thereses gate 31, hvor Oslo House foreslår å bygge boliger over bebyggelse som står på Byantikvarens gule liste.
– Modernismens ideer om å skille funksjoner som boliger og arbeidsplasser fra hverandre i byen, eller ideen om å skille nytt og gammelt fra hverandre i byggekunsten, er i endring. Før modernismens inntog var byene funksjonsblandet, og ble i stor grad formet av en kontinuerlig prosess av ombygning, tilbygning og påbygning. I de siste 10-12 årene har byutvikling og bygningskunsten beveget seg bort fra modernismens idealer og i retning av en funksjonsblandet by og en mer kontinuerlig sammenheng mellom nytt og gammelt, sier Johnsen.
– Vi ser fremveksten av en transformasjonsarkitektur som fortetter, binder sammen gammelt og nytt og gir mulighet for å bevare deler av historien, samtidig som gamle bygninger får nytt liv gjennom ny bruk og blir oppgradert til dagens krav og standard. Med tanke på at Oslo er vedtatt å skulle fortettes innenfra og ut, og at 80 prosent av fremtidens bygg allerede er bygget, vil denne fremgangsmåten være langt mer fruktbar enn den nåværende vernesyn legger opp til med å «fryse» og gjøre museum av store deler av indre by, fortsetter Johnsen, som har studert i København.
Han viser til boken «Om bygningskulturens transformasjon» som nå er pensum ved Arkitekthøgskolen i København. Der skriver forfatterne Christoffer Harlang og Albert Algreen-Petersen at forståelsen av bevaring «ikke er en retrospektiv handling som har til formål å fryse fortiden, men en fremadrettet ambisjon om ikke å begrense fremtidige muligheter». De argumenterer videre for at «skillelinjen ikke går mellom nytt og gammelt, men mellom godt og dårlig.»
Som et eksempel nevner Johnsen Skippergata 22-26, hvor Aspelin Ramm har jobbet med en plansak siden 2015. Der ønsker selskapet å rive Skippergata 2, og oppføre et nybygg med høye kvaliteter. Det nye bygget skulle henge sammen med og løfte frem den vernede Tjerslandgården i Skippergata 22-24. Men Byantikvaren sier altså nei, dermed forblir dette et slitent kvartal i Kvadraturen.
– Hvis Byantikvaren skal bevare alt som det er, vil det ikke være mulig å få til en politisk ønsket byutvikling i store deler av Oslo sentrum, sier han.
