Kronikkforfatter Alexander Stensrud er leder for Capital Markets i CBRE.
Kronikkforfatter Alexander Stensrud er leder for Capital Markets i CBRE.

Utenlandske eiere er et gode for norsk eiendomsnæring

Uten de internasjonale investorenes inntog på det norske markedet, hadde Norge hatt et mindre profesjonelt, mindre likvid og mindre dynamisk eiendomsmarked, skriver leder for Capital Markets i CBRE, Alexander Stensrud i denne kronikken.

Publisert Sist oppdatert

I en større artikkel i Aftenposten for litt siden presenterte redaksjonen noe som for de som ikke følger eiendomsnæringen tett, sikkert kunne oppleves som en avsløring. Flere attraktive eiendommer i Oslo eies nemlig av utenlandske investorer. Etter å ha lest artikkelen, og kanskje har denne som eneste kilde, sitter man igjen med et inntrykk av at dette er suspekte eierskap og negativt for både eiendommer og nærmiljø. Dette er i beste fall upresist.

Den minste andelen i Norden

Norge, og da spesielt Oslo, har en mye lavere andel eiendommer eid av utenlandske investorer enn de øvrige nordiske landene. I Norge er det snakk om at internasjonale kjøpere står for rundt 10 prosent, mens de tilsvarende andelene i Danmark og Finland er på henholdsvis 40 og over 60 prosent. Sveriges andel ligger på et sted mellom 15 og 20 prosent. Så selv om Norge, spesielt siden 2015, har opplevd en betydelig større interesse fra internasjonale investorer, er det fremdeles langt igjen til vi er på samme nivå som våre naboer i Norden.

Et strengt regulert marked

Artikkelen gjør et poeng av at mange eiendommer kjøpes av internasjonale selskaper hvor de egentlige eierne av ulike årsaker ikke er kjent. Her er det liten grunn til mistenkeliggjøring. Vi som jobber med slike transaksjoner i Norge er godt kjent med hvem det er snakk om, og det norske Finanstilsynet har pålagt oss strenge rapporteringskrav – først og fremst for å unngå hvitvasking. Hvem som er involvert i transaksjonene er derfor kjent for norske myndigheter, selv om denne informasjonen ikke blir offentliggjort eksternt.

Tett samarbeid med lokale aktører

Med betydelig innsikt i slike transaksjoner er de «usynlige eierne» svært ofte pensjonsfond – som vårt eget Statens pensjonsfond Utland (Oljefondet). Og som vårt eget oljefond er de seriøse og langsiktige, og styrer ofte etter strenge etiske prinsipper. Det er også viktig å understreke at de utenlandske investorene sjelden jobber i et slags vakuum. De fleste samarbeider tett med lokale investeringsmiljøer, norskeide eiendomsutviklere og entreprenører samt norske rådgivere og annen lokal ekspertise. De vet at en vellykket investering er avhengig av lokale partnere og lokal kompetanse.

Har profesjonalisert markedet

Det er flere viktige grunner til at de utenlandske investorene har vært, er og fortsatt vil være et betydelig gode for det norske eiendomsmarkedet. Først og fremst har de ført til en betydelig profesjonalisering av næringen. Vi skal ikke mer enn 10–15 år tilbake i tid før svært mange transaksjoner skjedde mellom bekjente – uten særlig konkurranse verken når det gjaldt pris eller ambisjoner for eiendommene.

Den internasjonale interessen har ikke bare ført til bedre priser for selgerne, men også skapt et mer ryddig, ambisiøst og langsiktig marked. Når man i dag konkurrerer, er det ikke bare pengene det er snakk om, men også hvilke ideer og konsepter man bringer til torgs. Og dette handler like mye om totaliteten – inkludert nærmiljøet – ikke bare byggmassen. De internasjonale eierne vet at avkastningen henger nært sammen med langsiktigheten og viljen til å tenke helhet. En bygning og et nærområde man lar forfalle, er i bunn og grunn en dårlig investering. De internasjonale kjøperne bringer ofte med seg ny kunnskap, ideer og konsepter til eiendoms- og byutvikling.

Skaper muligheter for norske investorer

Man skal selvfølgelig ikke glemme det aller viktigste, nemlig at markedet blir mer likvid når flere ressurssterke aktører kommer på banen. Blant annet blir det da lettere å realisere ambisiøse prosjekter. Som nevnt er det vanlig at de internasjonale aktørene finner lokale partnere. De utenlandske investorene får dermed en helt nødvendig lokal forankring, og de norske aktørene vil ha mulighet til å få realisert prosjekter de ellers kanskje ikke har hatt ressurser til.

Det er til syvende og sist denne symbiosen som virkelig skaper verdi – og som gjør at vi bør ønske utviklingen hjertelig velkommen.