– Bygg Lamdba – eller mist troverdigheten
Først en innrømmelse. Det var ikke akkurat kjærlighet ved første blikk når jeg så vinnerutkastet til det nye Munchmuseet. Ikke ville jeg at Munch skulle forlate Tøyen, og Herreros bygg med den berømmelige snifferknekken øverst bergtar ikke sine omgivelser. Men tvilen må alltid komme tiltalte til gode. Veien videre gikk gjennom å lese den særdeles kompetente juryens begrunnelse. Juryen, anført av leder Helle Søholt i Gehl Architects, var enstemmig i sin begeistring for Lambda. Dermed begynte en gryende kjærlighetshistorie. Og som kjent, varer de som regel lengst. Den umiddelbare forelskelsen varer like lenge som den første avisen du fyrer opp bålet med.
Dante til ParadisDe følgende trinnene er som en oppstigning fra Dantes inferno til Paradis. Alle som går de samme trinnene ender opp med å elske Lambda, selv om den ikke akkurat er den peneste jenta i klassen. For det første: Lambda forholder seg respektfullt til operaen. Uansett hvor mange kulturbygg, høyhus og andre kuruker vi slipper ned i Bjørvika, så er det operaen som er det lysende midtpunktet. Det kan virke som om Lambda nikker mot sin flate nabo, alternativt lyser den opp som en lampe. Plutselig får knekken en dypere mening. På et debattmøte viste den spanske arkitekten Herreros et bilde av Munch der han bøyer seg framover i undring og spontan glede. Lambda virker tilsvarende oppriktig glad for sitt vennskap med operaen.
Trist rompeFor det andre: Mellom operaens triste rompe og Lambda skapes et særdeles attraktivt byrom hele veien fra Akerselvas munning og utover Paulsenkaia til den gamle og grå møter fjorden. Der operaen er et spektakulært skue forfra, er den tilsvarende begredelig bakfra. Det er gjort med vilje. Intensjonen er å vise fram alle som er med på å skape en festforestilling. Ved å bygge Lambda ved Akerselva munning er det som om Oslo endelig blir hel igjen. ”Øst er øst og vest er vest og aldri skal de møtes” skrev Rudyard Kipling. Plutselig er ikke det lenger sant. På hver sin side av Oslos gamle berlinmur skal det bygges to kulturbygg som gjensidig sveiser seg sammen og gjør Oslo om til en by.
Vil ikke savne MunchFor det tredje: UiOs tunge tilstedeværelse på Tøyen gjør at området ikke vil savne Munch. Snarere tvert i mot. En usedvanlig god ide som ble prestert for en begeistret byråd en tid tilbake var å omskape Munchmuseet til et spektakulært dinosaurusmuseum fylt av de mest fryktinngytende øglene verden har sett. Vår tids Indiana Jones, Jørn Hurum ved Naturhistorisk museum, har funnet havets T-Rex på det som kanskje er verdens største kirkegård på Svalbard. Ved å utvide Naturhistorisk museum til å inkludere Munch-bygget kan vi få en ny turistattraksjon i verdensklasse, og Tøyen kan blomstre ytterligere.
ForråtningFor det fjerde: Oslos innbyggere orker ikke flere omkamper. Hvis det er slik at politiske vedtak kun skal skrives i sanden og bli visket ut hver gang det kommer en stemningsbølge, mister Rådhuset all troverdighet. Blir ikke Lambda bygget etter planen kommer det ikke til å komme noe nytt Munchmuseum på ørten år. Da vil Munchs kunst ligge i arkivene og langsomt råtne opp. Både Munch og Oslos innbyggere fortjener bedre.
Erling Fossen er bydoktor og studerer bygeografi ved UiO. Han arbeider for å gjøre Oslo-regionen mer attraktiv gjennom sitt verv som styreleder og grunnlegger av Oslo Byforum. I tillegg er han styreleder i Oslos gamle dame, Frigg Oslo FK.
(Foto: Ida Wangen)
