Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.
Han bryter såvidt på hedmarksdialekt.Vi møtes i en sinnssykt stilig resepsjon, akkurat så mørk, lun og dristig at du lurer på om du er på terskelen til ”1001 natt”. Interiørarkitekten heter selvsagt Wille Våge. Men nei, vi er i Bygdøy Allé. Dette er Choice-land, her har Anders Buchardt, 34 år, sitt kontor.
Den høye, mørke hotelleieren inviterer oss inn i det som kanskje er Oslos hyggeligste frokostkantine. Buchardt plasserer seg på en stol, smilende og hengslete. Fotografen er raskt i gang med å forevige hans filmstjerneansikt og den svarte, korte og tette luggen. Casual kledd oser han på ingen måte av alle millionene han har. Ikke av alle hotelleiendommene heller. Snart skal han bygge et stort hotell, Call Tower i Kista i Stockholm. Og mye mer i Norge, Sverige og Danmark. Flasket opp på byggeplasserFaren heter Arthur, og Anders jobber sammen med ham, men også selvstendig. – Er du flasket opp med finans og eiendom?
– Nei, jeg er flasket opp med byggeplasser og håndverkere.
Han har en flik av dølens sindighet. Gutten er født og oppdratt i Brumunddal, der bestefaren drev sin egen rørleggervirksomhet, som faren Arthur overtok som ferdigutdannet siviløkonom. Siden ble virksomheten utviklet til et eiendomsselskap, hvorpå rørleggerdelen ble solgt ut og faren ble hotellbaron. Anders gjorde ikke opprør mot noe av dette, han hadde sansen for rør og bygging og var i tillegg flink på skolen, forteller han.
– Jeg var litt skolenerd. Ikke fordi jeg var så veldig faginteressert, det var mer konkurranseinstinktet. Jeg vil helst ikke la meg bli slått. Men jeg fikk meg en smell da jeg begynte på Handelshøyskolen. Det var mange smarte folk der, det var ikke nok å være flittig, det hjalp ikke, man måtte ha et kjapt hue også. Jeg havnet midt i haugen! Men man trenger litt motgang.
Det løsnet da han var økonomisjef for StudenterUKEN i et par år sent på 90-tallet. – Jeg måtte lede andre studenter. Jeg måtte skape glød og begeistring. Det lærte jeg noe om. Pluss å trekke lasset sammen med andre. Han skjønte også mer av faget. Men han visste fortsatt ikke hva han skulle bli.Snikende interesseInteressen for eiendom kom snikende, sier han, men han visste ikke hva han skulle bli. På slutten av studietida var det høykonjunktur. Anders fikk jobb i et konsulentfirma. I et års tid ble han sendt rundt alene for å hjelpe dagligvarebransjen. – Da var tidene blitt dårligere, og det lærte jeg mye av. Men jeg ville jobbe sammen med noen som jeg kunne lære av. Men det som var bra med dette, var at jeg måtte finne ut hva jeg egentlig ville. Han hadde allerede så smått begynt å kjøpe leiligheter, pusse dem opp og selge dem, på fritida, sammen med en kompis.
– Jeg kjøpte en seksjon i en gård med både boliger og en barnehage som vi bygde om, det var en god skole, vi lærte om finansiering, om å jobbe med arkitekter, plan- og bygg, entreprenører, utleievirksomhet og med leietagere som går konkurs — ja, der fikk vi det meste. Jeg skjønte det var eiendom jeg ville sikte meg inn på.
– Hva var det som gjorde utslaget? Alle pengene?
– Nei, absolutt ikke. Jeg kan ikke forklare det noe bedre enn at jeg liker å se en idé bli til et ferdig produkt.Elsker prosessenMed glød i blikket legger han ut om hvor moro det er å tegne noe som han ser for seg blir bygd, regne og analysere, få prosjektet finansiert, jobbe med arkitekten, forhandle med entreprenører, prute og kontrahere, vri og finne løsninger og besparelser, jobbe med meglere og leietagere, se at bygget reiser seg, gå på byggeplassen og snakke med gutta og skape god stemning.
– Det er gøy og ligge om natta med blyanten og studere tegninger og tegne om og slike ting, det er den beste tida på døgnet.
– Og når bygget endelig står ferdig?
– Det er gøy, men da er det ferdig. Det er prosessen som er fascinerende.
– Gjør du alt dette alene?
– Ja, jeg bruker ikke rådgivere, og det er sikkert dumt.
– Ikke faren din en gang?
– Jeg spør av og til, men det er mest tilfredsstillende å få til alt selv.
Akkurat nå holder han tømmene i et hotellprosjekt for Choice på Gardermoen, det har han gjort i et halvt år. Derfor har han kontor i den staselige Choice-gården i Bygdøy Allé. Buchardt bedyrer at Petter Stordalen, som er medeier i prosjektet, ikke blander seg borti det.
Ingeniør i magen– Er du skaparkitekt?
– Nei, det er å drøye det, men faren min er det. Jeg er mer på det praktiske, jeg prøver å utfylle arkitektene som ikke alltid tenker så veldig praktisk, heller ikke så mye økonomi.
– Du har kanskje heller en ingeniør i magen?
– Jeg vurderte sterkt å ta ingeniørutdanning. Økonomi er ikke spesielt avan sert. Som ingeniør er det lett å catche det lille du må skjønne av økonomi, men som økonom er det verre å skaffe seg den tekniske kompetansen. Jeg burde nok hatt mer teknisk bakgrunn.
Men han gjør ikke noe med det nå. Det har han ikke tid til, selv om han imponeres av folk som tar en master etter at de er ferdig utdannet og har begynt å jobbe. Men han har brukt opp sin kvote på skolebenken.
– Mye av det du holder på med handler om byutvikling og arkitektur?
– Jeg lar meg fascinere voldsomt av den nyeste arkitekturen fra de som regnes som ledende. Men jeg har også et kritisk blikk. Det blir fort at arkitektene skal vise hvor innovative og kule de er, også overfor de andre i bransjen. Det kan gå på bekostning av byggherren, den funksjonen bygget skal ha og det området det blir plassert i. Det er ingen som honorerer arkitekter på at de treffer når det gjelder funksjon. Ingen får priser for at du har tegnet eller bygd det mest funksjonelle bygget.Dyrt å bygge i Oslo sentrum– Utbyggerne er litt slaver av markedet?
– Ja, og et annet aspekt her i Oslo er plan- og bygningsmyndighetene, som er for lite bevisste om hva slags funksjoner de ønsker i et byrom. Jeg tenker spesielt på hotell. Det meste i bykjernen er regulert til næring, og det lureste du kan bygge for å få økonomi i det, er kontorer, som er billig å bygge. Hotell er dyrt å bygge, og du får lav leie. Er det en ledig tomt eller et bygg som er modent for konvertering, så får du ikke økonomi til å bygge hotell, for tomten og bygget er priset ut fra hva du kan få for kontorbygg. I Oslo er det nesten ikke kommet et nytt hotell de siste ti årene, bare noen små. Det er jo helt umulig å få et hotellrom midt i uka. Det er ikke bra for Oslo som by.
– Man skulle tro at det var lettere å få hotell til å lønne seg når det er så stor etterspørsel etter hotellrom?
– Det slår ikke nok ut på prisene. Man trenger ikke gå lenger enn til Stockholm. Der er det en helt annen bevissthet rundt dette. På den og den tomta, eller på det og det området skal det være hotell. Da blir prisen på tomta bestemt ut fra det, og den blir lavere. I Oslo evner ikke politikerne og byråkratene å ta de riktige grepene.
– Du utfordrer Oslos lokalpolitikere?
– Ja, og jeg sier ikke at de ikke er flinke, men betydningen av det med å ha bra hoteller, det har de ikke skjønt. Jeg er for offentlige reguleringer og at det ikke skal være fritt fram, men noen ganger kan dette gi helt tragiske utslag. Jeg har holdt på en del med boligbygging, og for en tid tilbake fikk vi en regel om det ikke er lov å bygge boliger på under 40 kvadratmeter, og at 50 prosent skal være over 80 kvadratmeter. Dette har gått altfor langt. Jeg tror ikke de som sitter og finner på sånne regler, skjønner hvilke konsekvenser det får. Du blir pålagt å bygge noe folk ikke vil ha, og det skjønner enhver utbygger. De bremser. Får de ikke bygge det som etterspørres, så vil det bli knapphet på den type boliger det blir stor etterspørsel etter, og prisene drives opp på de som allerede er bygd.
– Da lønner det seg likevel, da, hvis man har noe å selge?
– Men du får ikke lov å bygge det mer. For eksempel en 35 kvadratmeter stor leilighet, og det er det eneste en singel i aldersgruppen under 30 år har råd til å kjøpe. Da vil det bli knapphet på det som er av små leiligheter, og prisene blir kunstig høye.
Vil ikke kaste bort tida i Oslo– Jeg har ikke noen ambisjon om å bli en spiller i det gamet. Men det vi har opplevd med Gaustatoppen har vært fantastisk. Både politikerne og kommuneadministrasjonen der oppe har skjønt mye mer enn hva mange har skjønt her i byen.
– Du får det som du vil der?
– Nei, på ingen måte, de er veldig bevisste, kritiske og stiller krav, men de er løsningsorientert og ønsker å få til noe, i motsetning til her i byen, for her er de så bortskjemte. De kan bare sette seg på bakbeina og være mot. Denne byen går videre likevel, men jeg tror ikke det er det lureste på lang sikt. For noen år siden brukte jeg all tid og ressurser her. Men med den lange saksbehandlingstida, trenering og at de nærmest stikker kjepper i hjula og har elendig kapasitet, så fant jeg ut at det ikke var verdt å bruke krefter på prosjekter her.
– Du skygger banen når det gjelder Oslo-prosjekter?
– Ja.
– Har du hatt direkte kontakt med noen Oslo-politikere?
– Nei, det er for stort, og jeg kjenner ingen. Jeg tror ikke det hjelper, for Plan- og bygningsetaten er en bremskloss av en annen verden. Og det er ingen utbyggere som tør å kritisere dem, for de redd for å bli straffet i neste omgang.
Positive Stockholm! – I Stockholm er det annerledes?
– Vi har i alle fall blitt møtt med en helt annen innstilling, men det har tatt tid. Den arrogansen man blir møtt med er mindre i Stockholm enn her. Men det er først og fremst fader’n som kjører løpet der borte.
I februar i fjor åpnet han og faren Stockholms største hotell, Sign Hotell, med 558 rom, som de eier sammen. Han får plutselig et plutselig glimt i blikket.
– Det er ett-årsjubileum i dag!
– Vi skåler i kaffe.
– Mer kaffe?
– Nei takk. Hvor ligger hotellet?
– Rett ved jernbanestasjonen og et digert kongressenter. Det er supermoderne, tegnet av den mest anerkjente svenske arkitekten og med meget høy bygningsmessig og interiørmessig kvalitet. Det har fått en fantastisk start, veldig lønnsomt, fordi tomta var regulert til hotell, fordi sluttproduktet ble bra og fordi veldig flinke folk driver det. Jeg var med i prosessen fra vi begynte å bygge.
– Er Stockholm en by du liker å utfolde deg i som eiendomsmann?
– Stockholm er en fantastisk by på veldig mange områder. Men det er ikke bare-bare å få til noe der. Det er egentlig ikke tomter igjen der heller. Det var ikke tilfeldig at vi fikk tilgang på tomta, for fader’n har bygd mange hoteller og er synlig innen den nisjen, og da er det naturlig å bli kontaktet.
Sammen med Petter Stordalen har Anders og Arthur Buchardt et eget hotelleiendomselskap, PASAB, som initierer flere hotellprosjekter i Norge og Sverige, blant annet på Gardermoen. Hoteller i Gøteborg og Solna utenfor Stockholm, like ved det nye stadionet, er på vei, pluss et i København sentrum, ett på Kastrup, to i Malmø, og ett i Tromsø. Han åpner PC-en sin og viser oss prospekter av de to gigantiske hotellprosjektene i Stockholm. Det ene, Call Tower i Kista utenfor Stockholm, et gigantisk tårn i glass, har han og faren sammen. Det andre, i bydelen Solna ikke langt unna.
– Du liker glass i fasadene?
– Ja, veldig, men det kommer an på settingen. Tre og kobber kan også være fantastisk.
– Er du opptatt av detaljer?
– Ja, sinnssykt opptatt, og det går utover det å løfte blikket og se de store linjene. Det kommer kanskje med alderen. Men jeg er født petitmeter.
– Du holder deg unna vanlige kontorbygg?
– Stort sett. Men vi kjøpte en gård i høst, like ved UD, der Havsmak ligger, en kontorbygning. Eiendommen og beliggenheten er fantastisk. Skal vi gjøre noe utvendig der, må vi kanskje sende nabovarsel til Slottet.
Skulle gjerne vært frekkere– Er du en kremmer?
– Jeg savner nok litt kremmerånd. Når jeg sitter i forhandlinger med andre, lar jeg meg imponere av hvordan de angriper situasjonene, eller hvor frekke en del kan være og komme i mål med det. Jeg skulle gjerne vært litt frekkere. Men det er ikke nødvendigvis én oppskrift som fører til målet. Ved å være best forberedt og kunne være litt overlegen på det vi snakker om, kan jeg kanskje oppnå det samme.
– Men om du ikke ser på deg selv som nok kremmer, så har du jammen klart å tjene masse penger?
– Jo, men en del av det er fader’ns fortjeneste. Han har bygd opp hovedselskapet som jeg har en eierandel i. Men jeg har klart å tjene noen kroner selv også.
– Du har hatt markedet med deg de siste årene?
– Ja, nettopp, hvis jeg ikke hadde klart å tjene penger på eiendom i de årene, som har vært de beste noen gang, da hadde det ikke vært håp. Så jeg har ingen høye tanker om meg selv, selv om det står litt mer på kontoen nå enn for noen år siden.
Solid businessBuchardt har et holdingselskap, Abactus, hvor han har samlet sine prosjekter, det største er Gaustatoppen Invest. I fjor hadde han en omsetning på ca 90 millioner kroner, et overskudd på ca. 15 millioner. og en bokført egenkapital på 30 millioner.
– Det er bare meg, ingen ansatte. Det gjelder å gjøre ting enkelt, delegere og finne samarbeidspartnere man kjenner og stoler på. Da er halve jobben gjort. Jeg brenner veldig for det jeg driver med og har ikke lyst til å gi det fra meg.
– Er du redd for finanskrisen?
– Nei, jeg er jo litt naiv. Jeg sett mange rundt meg som har tjent vanvittig mye penger fordi de har turt å ta risiko. Jeg er fryktelig forsiktig. Det er mye jeg ikke har turt å kaste meg på. Det har kanskje vært dumt. Men det har ført til at jeg er godt rustet, og fallhøyden er ikke stor. Vi skal drive tvers igjennom konjunkturbølgene. Ingen lever av verdistigning. Vi lever av de kronene som kommer inn, minus de som går ut. Jeg ser ikke at det kommer mørke skyer for oss, tvert i mot, jeg ser mange muligheter.
– Du har penger til å kjøpe?
– Ja, men man skal være forsiktig med pengene. Vi er kanskje bare halvveis i prisfallet. Jeg er tålmodig. Jeg tror ikke vi er i bunn ennå.
Foto: Linn Cathrin Bye/Kolonihaven.no
