Store planutfordringer for Oslo indre by

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

Oslo kommune ved Plan- og bygningsetaten er nå godt i gang med å oppdatere plangrunnlaget i form av Kommunedelplan for byutvikling og bevaring. Arbeidet ledes av Hans-Jacob Roald og skjer i nært samarbeide med Byantikvaren og Eiendoms- og byfornyelsesetaten.

UforutsigbarhetOppdraget ble i sin tid gitt av Byrådsavdeling for næring og byutvikling, hvor Plan- og bygningsetaten ble bedt om å utvikle et egnet verktøy, for å ivareta bevaringsinteressene. Samtidig også legge til rette for fornyelse, derfor tittelen byutvikling og bevaring.– En annen bakgrunn for dette planarbeidet er at Soneplanen av 1977 ikke tok stilling til bevaring. For utbyggere og huseiere betyr dette en uheldig uforutsigbarhet i plan- og byggesaker, og en omfattende bruk av dispensasjon i saksbehandlinger, opplyser Roald til NæringsEiendom. Han nevner at i tillegg rår det unødig usikkerhet knyttet til hva som er verneverdig og hvorfor. Miljøverndepartementet har vist til dette gjennom en Kongelig Resolusjon som peker på hvilke områder byen bør forvalte på en bedre måte. – Inntil så skjer, innføres det spesielle saksbehandlingsprosedyrer for deler av Oslo indre by. Satt på spissen kan en si deler av Oslo er satt i en forvaltningsmessig unntakstilstand, sier Roald og legger til at for å lage en ny plan, må en vite hva det er i Oslo som er verdt å ta vare på, og det er ingen enkel oppgave.

Fragmentenes by– Se på Youngstorget. I andre byer med en slik plass ville denne fått ett helhetlig uttrykk, men ikke her. På Youngstorget slåss enkeltbygg mot hverandre uten å tale det samme språk. Roald mener likevel ikke det er entydig negativt at Oslo fremstår som en fragmentenes by. Byen viser til en tradisjon om å ta opp i seg det nye og det er en tradisjon man bør videreføre. Han peker på at det som i dag skjer med prosjekter som Operaen i Bjørvika, Vestbanen og Tjyvholmen.– Dette er solide eksempler på at byen strekker seg, mener han og føyer til at byen må erkjenne sin egen karakter og videreutvikle akkurat denne.

Epoke– Hvis man skal se hvilken moderne epoke Oslo er bygd opp i, er det industrialiseringsperioden fra 1850 til 1920 – som har gitt byen en viktig del av sin karakter. Roald tror at det blir en utfordring for planarbeidet å bevare spor fra de ulike epokene; hva skal man ta vare på og hva kan fjernes?– En klar hovedtendens er avindustrial-iseringen av Oslo. Dette er ikke spesielt for denne byen – men noe som generelt skjer i store byer. Følgene er at det åpner for transformasjon av tidligere lager, industri og havnearealer – og gir uante muligheter for ny byutvikling. Roald viser også til en annen tendens, at deler av næringslivet klumper seg sammen, i såkalte clusters. De med like og ulike kompetanser søker sammen, med håp om mulige synergieffekter.– Dette er noe vi ser konkret i nyere tid, der fremvekst av områder som Skøyen, Bryn og Nydalen har etablert et stort antall nye arbeidsplasser. Dette skjer i utkanten av den tette byen. Den tette byen ekspanderer. En annen tendens er at vi ser en betydelig ansamling av bedrifter i Oslo indre by som er høyaktive brukere av IKT. Disse ligger imidlertid mer spredt i byen, men med en klar ansamling i sentrumskjernen.

Før og nåDen gamle byen hadde klare soner med industrideler, kontorområder og boligområder. I dag er det klarere tendenser til “mixed use”. Roald sier en foreløpige konklusjonen av prosjektet – som nylig ble presentert i et åpent møte i Oslo arkitektforening og Norsk Form – er at byen synes å ha tilstrekkelige arealer for fremtidig vekst. Dette kan bety at det ikke eksisterer akutte og grunnleggende interessemotsetninger mellom hensynet til bevaring og vitale utviklingsinteresser. – Det vil si at Oslo har tilstrekkelige arealreserver, spesielt i den tette byens umiddelbare nærhet. Sanering av store områder for byutvikling bør ikke være en prioritert samfunnsoppgave, mener Roald. Han påpeker at det som er viktig er at når byen ikke står foran en kvantitativ utfordring – så står den likevel foran en kvalitativ utfordring. Byens image er i dag en vare i seg selv. – Oslo må markedsføre seg selv som et spennende sted som vektlegger kvalitet, kvalitet i bevaring og kvalitet i nyskapning. Byen bør fremstå som det sted hvor man tar vare på kulturen og en by som legger opp til spennende byaktiviteter, hvor en har forventninger om at det er her det nye vil finne sted. Byen er også det sted hvor de fleste med høyere utdanning trekker til. Roald viser til at Oslo har derfor en oppgave knyttet til næringsutvikling, til å utvikle smarte produkter som kan rettferdiggjøre et høyt kostnadsnivå. Her har byen en oppgave, ikke bare for sin egen del, men også som hovedstad.