Må ha oppholdskvalitet

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

På begynnelsen av 1900-tallet var Leipzig Hauptbahnhof Europas største, under annen verdenskrig ble den bombet i stykker før den i 1998 ble kåret til verdens flotteste. Gjennomsnittlig har «Promenaden» – som rommer 140 butikker på 30 000 kvadratmeter – 120 000 besøkende daglig.– Vi hadde et nært samarbeid med de antikvariske myndigheter på både lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Den største utfordringen var å skaffe en meningsfull symbiose av gammelt og nytt. Store verneverdige arealer måtte rekonstrueres og repareres samtidig som nye arealer ble integrert – uten å forstyrre hverandre. Klart at det til tide var diskusjoner mellom vernemyndighetene og oss, men de be stort sett ført i saklige rammer. Den kanskje største tekniske vanskeligheten var å fremskaffe mer plass. Vi bygget enda en etasje – under de andre. Ved hjelp av sementinjeksjon klarte vi å beholde grunnvannstanden, forteller planleggingsleder Reinhold Niehoff.Men ombyggingen hadde også en lang vei å gå gjennom utallige organer og styrer før beslutninger kunne fattes. De aller fleste jernbanestasjoner, enten det nå er NSB eller franske SCNF, er store bedrifter som bruker en stor del av tiden sin på å beskjeftige seg selv med egen organisasjon. Private investorer må derfor belage seg på lange forhandlinger, byråkratise beslutningsveier og en mengde kompromisser før man er i mål:– Jernbaneselskaper har dessverre ingen rask vedtaksstruktur. Fra en god ide til ferdig bygg kan det gå lang tid. I Leipzig klarte vi gjennomføre ombyggingen på 24 måneder, noe som må karakteriseres som svært raskt. «Alle» vil ha sin del av kaken for ikke å miste ansikt. Men hver måned bygge tid betyr også økte kostnader, og siden hele prosjektet var privatfinansiert måtte ting skje raskt. Stasjonen er blitt en attraksjon. Nesten alle jernbaneselskaper i Europa har vært på befaring, og det taler jo også for vår håndtering av prosjektet, sier Niehoff.

«Oppholdskvalitet»– Kan man overføre erfaringene fra Leipzig til andre jernbanestasjoner?– De aller fleste store jernbanestasjoner over hele Europa har en ting til felles – de ble bygget utenfor datidens bysentrum. Med tiden fikk de en stadig mer sentral beliggenhet. På tross av dette har de aller fleste stasjoner i dag et ofte ubenyttet potensiale for næringsvirksomhet. Bare i Leipzig sto 15 prosent av arealet tomt. Og tomme bygninger har det i seg at de forfaller, nettopp fordi ingen bryr seg. Hvis vi ikke hadde satt i gang med våre renoveringsarbeider vet jeg ikke hva slags forfatningen stasjonen ville vært i. Selv bevaringsverdige bygninger må kunne brukes fornuftig. Det kan jo ikke være et mål i seg selv å frede offentlige bygninger så lenge de ikke kan benyttes. En tendens de siste 20-30 år har vært at jernbanestasjoner rundt om i Europa har tiltrukket seg vandaler, pornokinoer og liknende. I et slikt miljø vil jo ingen oppholde seg frivillig. Man må derfor skaffe menneskene oppholdskvalitet på stasjonene. Før i tiden var det en «faktor fascinasjon» over et nytt fremkomstmiddel – i dag må man tilby handel, tjenesteyting og gastronomi, mener Niehoff.– Møtte dere mye motstand fra den lokale handelsstanden?– Naturligvis var innehaverne av sentrumsbutikkene mistenksomme og kritiske. I Leipzig rådet en spesiell situasjon, idet at mange eiendomsforhold var uavklart i sentrum og de store gigantene bygget store sentre og hypermarkeder utenfor byen. Mange trodde at utbyggingen av jernbanestasjonen ville bety kroken på døra. Virkeligheten viste seg å bli annerledes – åpningen av den nye «gamle» stasjonen førte til en oppblomstring av hele sentrumshandelen. Butikkene i nærheten bokfører høyere omsetning og opptil 30 prosent høyere besøksfrekvens, sier han.