Kaffe på hvert et hjørne

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

Stockfleth’s, Kaffe & Krem og Kaffebrenneriet er tilstede på gateplan i hovedstaden. Alle har de et distinkt design, og er vesentlig forskjellige. Mens Kaffe & Krem har tapt masse penger siden starten for ti år siden, er de to andre kjedene lønnsomme. Det i seg selv trenger ikke fortelle noe om designen, men kan være en indikator på hva det berømmelig folket faller for.

Stor bransje, kort historieEn gang i tiden, temmelig nøyaktig for 11 år siden, kom kaffebarene til Norge og Oslo. Nå hadde det riktignok vært en kaffebar på Sten & Strøm, men den la inn årene for lenge siden. Nå hadde det vært en og annen espressomaskin på noen av byens mange kafeer, men de som opererte dem kunne sjelden håndverket og enda sjeldnere var kundene i stand til å korrigere dem. Det var sur traktekaffe som dominerte, og kaffe var ikke sett på som et produkt som var tungt nok til å bære en forretning alene. Imidlertid hadde det skjedd noe i USA. På slutten av 1960-tallet begynte flere entusiastiske kaffeelskere å selge god og nybrent kaffe over disk. Kvaliteten på den kaffen som ble tilbudt amerikanske konsumenter gjennom dagligvarehandelen var i fritt fall, og mange fikk etter hvert sansen for helt nybrent kaffe. I Seattle hadde tre liberale og vennlige unge menn skapt en liten oase gjennom et konsept der de solgte kaffe i løsvekt og etter hvert også serverte kaffe – dog ikke fra espressomaskin. Dette lille firmaet med et tre butikker het Starbucks, og var egentlig ganske fornøyd med seg selv og tingenes tilstand. Imidlertid fikk de en dag besøk av en mann som lot seg fullstendig forføre av kaffens smak og kvalitet, og som så potensialet. Howard Schultz het han, og det er han alene som har ansvaret for at Starbucks gikk fra å være tre kaffebutikker til å bli en kjede av kaffebarer, og for at hele verden etter hvert tok etter. Schultz var på besøk i Italia og merket seg tre ting: a) at det var kaffebarer overalt, b) at de fungerte som møteplasser i nabolagene, c) at Cafe Latte var ”den perfekte drikk”.

Oslo i tetI dag er kanskje ikke Starbucks den beste kaffebarkjeden i verden, bare den største. I alt over 9000 utsalgssteder sier sitt, halvparten i USA. Imidlertid er selve modellen importert med hell. Symptomatisk nok er de to første kaffebarene i Oslo begge startet av folk med bakgrunn fra USA. Rooster som ligger i den gamle Østbanehallen og Kaffebrenneriet som etter hvert er blitt Norges største kjede, er grunnlagt av norske menn med bakgrunn fra intensiv kaffedrikking på amerikanske kaffebarer. I dag, 11 år etter den magre begynnelsen, omsettes det på kaffebarer i Oslo-området for kanskje så mye som 300 millioner kroner (litt avhengig av hva man regner som en kaffebar) og bransjen vokser fortsatt. Oslo har etter hvert fått et gedigent rykt i kaffekretser, kanskje er det den byen i verden der kvaliteten på kaffen jevnt over er høyest. Verdensmesterskapet i baristakunst – altså det edle håndverket det er å lage god kaffe – blir stadig vekk vunnet av nordmenn. Tim Wendelbo som er en styrende hånd i mye av det Stockfleth’s gjør og Robert Thoresen – eier av kaffebarene Java og Mocca – kan begge smykke seg med denne tittelen.Årsaken til det høye nivået i Oslo kan være mange, men utvilsomt har hovedstaden her å gjøre med svært dyktige entreprenører. De menneskene som i sin tid startet opp Kaffebrenneriet, Rooster, Java og mange av de andre kaffebarene har vært langt over middels kompetente, med så vel kaffens kvalitet, lokalens beliggenhet, personalpolitikken og designet av den enkelte kaffebar.

Kos og grøntKaffebrenneriet er den største av kaffe-barkjedene i Norge, imidlertid er den ikke å oppfatte som et nasjonalt varemerke. I vest strekker de seg ikke lengre enn til Asker og i øst stopper det opp ved Akersgata og på Torshov. De aller fleste av kjedens utsalg ligger i sentrum av Oslo og på Oslo vest. I alt 13 kaffebarer i et ganske begrenset område gjør at Kaffebrenneriet setter sitt preg på byen. Utvendig har Kaffebrenneriet en ganske dempet profil. Uansett hvor den ligger får jeg en fornemmelse av at denne kaffebaren har ligget her siden sent 1800-tallet. Mangelen på oppsiktsvekkende designelementer gjør at Kaffebrenneriet glir inn i bymiljøet på en selvfølgelig måte. Helt fra starten av – den første ligger i Theresesgate – har Kaffebrenneriet vært preget av denne mangelen på raffinement. Stedet har hatt et preg av hverdag, og terskel for å gå inn også for de som ikke er kulere enn toget og 23,5 år, er nok lavere enn de fleste andre steder. Kaffebrenneriet har malte flater, det er ikke som på Stockfleth’s eller hos Kaffe & Krem en eim av kontinental klasse som slår i mot deg. Tvert i mot. Grunnfargene til Kaffebrenneriet er grønt og sennepsgult. De gir assosiasjoner – ikke minst sammen – til noe litt konservativt og bestandig.Kanskje er Kaffebrenneriets estetiske uttrykk ganske nær en norsk gjennomsnittlig smak. Det som slår meg, i alle fall på de mest intime av Kaffebrenneriets kaffebarer, er at de er koselige. Her er det lunt, og når til og med kaffen serveres i noen svære boller av noen kopper, er fornemmelsen av å være utsatt for omsorg entydig.

En vakker gammel tanteStockfleth’s er det litt annerledes med. Selve skiltet gir assosiasjoner til mellomkrigstiden eller noe der omkring. Og ganske riktig, Stockfleth’s er de facto ingen ny oppfinnelse. Som kaffe- og tebutikk har Stockfleth’s eksistert i over 100 år, og med flere utsalg i Oslo. På midten av 1990-tallet ble kaffebutikken de hadde i Lille Grensen konvertert til kaffebar, og ble ganske raskt et yndet sted for kaffeelskere. Stockfleth’s eiere har bestemt at de skal ha kundegrunnlaget i alminnelige handlende og forretningsfolk. I motsetning til Kaffebrenneriet har de ikke etablert seg i typiske nabolag. Stockfleth’s finnes i Kvadraturen (i Prinsensgate), i Tinghuset, i Lille Grensen. Steder der det ferdes masse folk, men der det ikke bor så veldig mange. Kaffebaren i Tinghuset og den i Kvadraturen er elegante kreasjoner. Det er transparent og lett, materialvalget er lyse tresorter og ut-førelsen av disk er til dels av ekstremt høy kvalitet. Kaffebaren i Kvadraturen er spesielt å anbefale. Her lå tidligere Corner Herreekvipering. Den måtte som herreekviperinger flest legge ned. Det er et lyst og enkelt hjørnelokale, og flertallet av de besøkende i de travle morgentimene, ser ut til å være forretningsfolk i alle aldre som vil ha med seg sin kaffe. Disken er slik utformet at også kaffe i løsvekt blir eksponert. Kaffen trer her frem med en eksklusivitet som på få andre steder i Oslo. Her har i alle fall undertegnede fornemmelsen av å være inne i et lokale som setter ekstremt fokus på produktet kaffe. Det er vel ingen andre kaffebarer som er så distinkte på dette som denne avdelingen til Stockfleth’s.

Storby og lange anerKaffe & Krem var en revolusjon da de åpnet på Solli Plass for ti år siden. De brøt med Kaffebrenneriets mørkere og koselig atmosfære og innførte en smak av den store verden. Hvis ordet kontinental noensinne har betydd noe så må det være det opprinnelige designet til Kaffe & Krem. I dag er dette comme il faut, men da de etablerte seg var den glatte minimalistiske stilen fortsatt sjokkerende. Kaffe & Krem tilbød en smak av den virkelig store verden. Her var assosiasjonene ikke knyttet til det nære, lune og varme, men til Milanos catwalk. Fortsatt er dette grepet tilstede. Hos Kaffe & Krem sitter du i omgivelser som er lyse. Bruken av eik i disk og i mange av flatene skaper et uniformt og tildels sobert uttrykk. Eiken matches av beige malte flater. I Kaffe & Krems lokaler er lyset viktig. I større grad enn hos Kaffebrenneriet og til dels også hos Stockfleth’s gjelder det at mest mulig av flaten mot gaten er transparent, glassflatene er derfor større hos Kaffe & Krem. Denne kjeden er i det hele tatt atskillig mer modernistisk i sitt formspråk enn de to andre. Dette gjør at disse kaffe-barene lett blir mindre integrert i gatebildet enn for eksempel Kaffebrenneriet. Det trenger ikke være negativt, men det er symptomatisk at der Kaffe & Krem virkelig fungerer godt, er omgivelsene på lag. Da sikter jeg spesielt til den som ligger på Solli Plass, i den lave paviljongen foran Indekshuset. I denne vakre blokken fra 1964, signert Jon Engh, sklir Kaffe & Krem inn med den største selvsikkerhet. Her ville for eksempel Kaffebrenneriet ikke vært på langt nær et så vellykket valg.

En annen byBetydningen av kaffebarene på Oslos bymiljø kan knapt overdrives. De har forandret folks bruk av byen. De er å regne som halvoffentlige sfærer, kjøper du en kaffe kan du sitte halve formiddagen og lese gratis aviser. Kaffebarene er steder å henge mellom hverdagens slag, og steder å begynne dagen, steder de ammende mødrene elsker og okkuperer, steder du kan ha møte, møte venner, bare være alene med deg selv og din tid, eller et sted der du stort sett glaner ut på gatelivet. Kort sagt er kaffebarene et lavterskeltilbud i urbanitet, og en enorm gave til byen. Variasjonen i kaffebarenes estetikk og tilbud er tydelig nok til at folk finner sin egen. Antallet stamgjester er for mange av kaffebarene på over 70 prosent og det sier noe om rollen som hverdagsstue i byen.