100 år og like vakker

Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.

I Stortingsgaten 12 i Oslo ble Norges første faste kino åpnet 30.oktober 1904. Under ledelse av Hugo Hermansen omgjorde Norsk Kinomatograf Aktieselskap et butikklokale til en kino. Den hadde 100 sitteplasser 20 ståplasser og var smal og lang. Ingen stor kino, mer å ligne et hull i veggen. Denne kinoen, som bar det kronglete navnet Kinomatografkinoen, var den første i en fantastisk utvikling. I 1906 hadde Norsk Kinematograf Aktieselskap 25 kinoer gående. Og det var ikke det eneste selskapet som drev med kinodrift! Det kan se ut som om kinoene åpnet overalt der det var byer, og det stemmer. Men ser vi litt nærmere på i hvilke byer og hvordan vil vi raskt konstatere at det er noe besynderlig. En by som Sarpsborg fikk sin første kino i 1906 og i løpet av et år var det fire kinoer her. På et sted som Tistedalen – et lite men kompakt industristed 1700 meter fra Halden havn – ble også den første kinoen etablert i 1906. Hvem er det som bor i Tistedalen, som utgjør mesteparten av befolkningen i Sarpsborg? Jo, det er de arbeidende massene. Kinoen blir deres sted. Mens borgerskapet hadde sine arenaer med musikk og teater, var arbeider-klassen både mindre komfortabel og mindre trent med den slags forlystelse. Kinoens framvekst skjer i takt med industrialiseringen, både i Norge og i svært mange andre land er dette sammenfallet åpenbart. Kinoen blir fra første stund et sted som ikke gjør forskjell på folk. Her kan de arbeidende massene med den største letthet være tilstede, og heller ikke de mer fornemme lag av folket føler seg utilpass. Det er dypest sett et svært demokratisk rom, ja kanskje et av de mest åpne i en bystruktur.

Kinoen var fra dag én et lavterskeltilbud i urbanitet. Kinoen er grunnleggende urban, her samles mennesker som ikke kjenner hverandre til å sitte tett sammen og se det samme, men som har full frihet til å oppleve det de ser på sin egen måte. Kinoen er et den moderne tids rituelle rom. Her inne dras våre emosjoner ut i det mest ekstreme, uten at de får ekstreme konsekvenser. Vi gråter hemningsløst, hyler, sipper, griner, ler, gremmes, kjenner frykten gjennombore kroppen, hives frem og tilbake mellom skjærsilden og himmelen. Ut kommer man ikke sjelden utmattet. Og oppløftet.

Man kan i våre dager få den mest fantastiske lyd og bilde i sitt eget hjem, men det er også alt. Det finnes en begrensing i å oppleve film i den private sfæren. Det er som om vi trenger å være utenfor vårt eget hjem, utenfor våre egne gardiner for å se ordentlig.

Kinoens suksess – det at den fortsatt finnes og ikke viser noen tegn til å forsvinne som arena – ligger ikke i at den viser film, men at den gjør oss som ser film til noe mer enn hovedpersonen i våre egne liv. Kinoen er et medium for offentlighet, men ingen utleverende offentlighet. Vi slipper å bli eksponert for oss selv. Kinoens suksess indikerer at ideen om at vi alle i dag er individualiserte individer uten noen relasjoner til noe annet enn oss selv, ikke holder vann. Kinoen er slik sett et grunnleggende urbant fenomen. Den forener individualitet med kollektive erfaringer.Det er derfor vi kan skue hunden på hårene: når vi ser etter hvilke byer som har gode kinotilbud og hvilke som er mer fattigslig utviklet. Bergen, Tromsø, Oslo og Trondheim er gode kinobyer. Høye besøkstall og mange filmer lokker folk inn til sentrum. Småsteder som Asker og Sandvika tar etter og investerer i gode, ja rent ut eksklusive saler.

For 100 år siden kom kinoene etter folkene, i dag satses det på kinoer for å få folk til komme til byen. I Tistedalen er det ikke lenger kino. Tistedalen er blitt mindre by og mer forstad, mens med Asker går den omvendte veien. Det er ikke tvil om hva som er å foretrekke. Kinoen er både nødvendig og ønskelig i en moderne byøkonomi. Den er blitt et obligatorisk inventar i byen og den holder tritt med utviklingen. Den er i seg selv en byentreprenør. Det må feires!