Utleiers adgang til å kredittvurdere leietaker

Den nye kredittopplysningsloven trådte i kraft 1. juli 2022. Loven er en spesiallov som kommer til anvendelse ved behandling av visse typer opplysninger som ledd i kredittopplysningsvirksomhet. Både kredittopplysninger om juridiske og fysiske personer omfattes. Loven krever at den som mottar kredittopplysninger må ha "saklig behov" for det i forbindelse med vurdering av kredittevne. Dette er en videreføring av kravet i den nå opphevede personopplysningsforskriften, som gjaldt før EUs personvernforordning (GDPR) trådte i kraft i 2018.

Det er imidlertid bare kredittopplysningsforetakene som er pliktsubjekter i kredittopplysningsloven, og som dermed har ansvar for vurderinger etter loven – ikke den som bestiller en kredittsjekk.

Når kredittopplysningene utgjør personopplysninger

Dersom man bestiller kredittsjekk av privatpersoner eller enkeltpersonforetak, er man likevel ikke fritatt fra å gjøre egne vurderinger av lovligheten. Den som mottar og bruker slike kredittvurderinger vil bli ansett for å behandle personopplysninger, slik at GDPR kommer til anvendelse. Det gjelder uavhengig av om den som bestiller opplysningene er en fysisk eller juridisk person.

Behandling av personopplysninger utløser en rekke plikter, blant annet knyttet til internkontrollrutiner og den registrertes rett til innsyn og informasjon. Det må også foreligge et behandlingsgrunnlag etter GDPR artikkel 6 nr. 1.

Sekkeposten i bestemmelsens bokstav f, som angår tilfeller der man har en berettiget interesse i å behandle personopplysninger, vil være et mulig behandlingsgrunnlag. Kredittvurderingen må i tillegg være nødvendig for å oppfylle den berettigede interessen, og behovet må veie tyngre enn personvernulempene.

Utleiers berettigede interesse i kredittopplysninger

Typisk kan man tenkes å ha en berettiget interesse av kredittvurdering når man yter noen en kreditt ved at det betales etter at tjenesten er levert. Det har imidlertid ikke blitt oppstilt noe krav om et kredittelement ved leieavtalen.

Praksis som omhandler det tidligere kravet om "saklig behov" er fortsatt relevant for vurderingen, da det har nær sammenheng med "berettiget interesse". Personvernnemnda har fastslått at saklig behov innebærer at det ikke alltid er tilstrekkelig med et kredittelement dersom den forretningsmessige risikoen for utleier er lav, og motsatt at kredittelementet ikke alltid er nødvendig ved forretningsmessig høy risiko.

I en prinsipiell sak i 2017 uttalte nemnda at boligutleie innebærer betydelig økonomisk risiko, også for profesjonelle utleiere. Det ble begrunnet i at ytelsen ikke uten videre kan stoppes og at saksbehandlingstiden hos namsmannen kan være lang ved eventuell utkastelse. I tillegg overlater utleier store verdier i leietakers varetekt. Nemnda kom til at utleier av bolig utsettes for mer enn hva man må akseptere som alminnelig forretningsrisiko. Etter dette vil innhenting av kredittopplysninger i boligleieforhold trolig være tillatt i de fleste tilfeller.

Det er ikke gitt at resultatet vil være det samme ved utleie av næringslokaler. Konklusjonen vil bero på en helhetsvurdering, der konkret grad av økonomisk risiko inngår som et element.

Artikkelforfatterne er senioradvokat Helene Hem Halum og advokatfullmektig Kristina Hveem Løken, begge fra Advokatfirmaet Selmer AS.