Kronikk: Hvem planlegger vi for?

Under Arendalsuka var jeg så heldig å få følge, og delta i, debatter om eiendomsutvikling i regi av Estate Media. I ettertid har jeg reflektert rundt hva som ble sagt, særlig om byutvikling – og hva som kan bli utviklingen fremover.

Arkitektur har en helt sentral og avgjørende plass i byutvikling. På sitt beste handler arkitekturfaget om å skape endring og løse utfordringer i samfunnet. Arkitektonisk kvalitet dreier seg om stedsutvikling og landskapstilpasning, om omgivelser, funksjon, trivsel, bokvalitet og samhold, arbeidsplasser og bærekraft. Det handler om hensynet til de som bor der og de som skal bo der. Hvordan kan vi bli enda bedre til å planlegge for fremtidige brukere og beboere?

Arkitektur handler om så mye mer enn pent og stygt. Arkitektopprøret har skapt et stort folkelig engasjement om arkitektur som er velkomment og viktig. Over tid har flest mulig boliger vært en hovedprioritet for politikere og utbyggere. Høy utnyttelse og boligutvikling som i hovedsak har hatt et mål for øye: Bygge boliger. Da blir det som skjer utenfor leiligheten; på gaten, mellom husene, og i omgivelsene mindre viktig. Vi får en «egoistisk arkitektur», steder uten særegen identitet. Med høy utnyttelse følger et kritisk forhold til menneskelig skala og møtet med omgivelsene. Hvis man har ambisjon om at barna skal ha noen å leke med, de eldre noe liv å delta og se på, ungdommen et sted å henge – da må vi gjøre noe mer. Jeg tror arkitekturopprøret i dypest forstand handler om nettopp dette – bebyggelse som ikke gir nok tilbake til omgivelsene utover den funksjonen den skal oppfylle. Da er det lett å skylde på fasadene.

God arkitektur og byutvikling handler om gode rammeverk, å omsette kommunenes og (forhåpentligvis) utbyggeres intensjoner og målsettinger til arkitektur og gode steder for de menneskene som skal bo der. Vi har et kollektivt behov og ansvar for samhold. Hvilke kvaliteter kan vi tilføre for at livet mellom husene, gatene, kantsoner og forhager, fellesarealer blir gode? Hvordan kan kommuners målsetting om sosial bærekraft og sosial infrastruktur, kultur og tilhørighet i enda større grad kan løses i arkitektur og byplanlegging? Ønsket om stedstilpasset og god arkitektur handler om gode møteplasser og nabolag, men det krever kulturell og stedlig tilhørighet. For å lykkes med dette er medvirkning et avgjørende verktøy. Tar vi med oss brukerne inn i planleggingen blir det bedre prosjekter.

Vi opplever en langt større bevissthet og kritisk holdning rundt byutvikling fra alle hold. Samtidig er det en helt reell boligkrise, særlig i det sentrale Østlandsområdet og Oslo. Mange er desperate etter å få en fot innenfor boligmarkedet i hovedstaden. Vi kan ikke basere oss på å la utbyggerne styre boligutviklingen alene. I en tid preget av økonomisk usikkerhet og høye byggekostnader må naturligvis utbyggerne tenke på egen økonomi og effektivitet, at det smitter over på kvaliteten er uunngåelig. Det er nettopp i disse tider man skulle ønske seg at myndighetene og politikerne klarte å enes om felles målsettinger for nettopp rammeverk og kvalitetskrav. Skillet mellom forvaltning og politikk skaper forsinkelser og usikkerhet i planlegging. Nøkkelen til bedre planlegging ligger i bedre og mer transparent kommunikasjon mellom alle ledd – arkitekter, utviklere, myndigheter og politikere. Tillit og dialog. I min naivitet tror jeg egentlig at de fleste av oss ønsker det samme. Kortere vei til kommunikasjon og samhandling skaper bedre samarbeidsklima, mer omforente løsninger og forhåpentligvis mer effektiv saksbehandling.

Når det er sagt er vi positive til fremtiden. God arkitektur og gode boliger og steder trenger ikke koste mer. Vi ser en økende tendens til at utviklere og kommune har fokus på arkitektonisk kvalitet, bærekraftig byutvikling og medvirkning.

Det er allikevel et paradoks at samtidig som arkitektopprøret etterlyser mangfold ser vi en trend i bransjen hvor flere arkitektkontorer blir kjøpt opp. Hvordan kan vi sikre mangfold når store konstellasjoner etableres og vil konkurransedyktigheten muligens svekkes?

Vi som arkitekter har godt av å bli utfordret på å være enda mer synlige i debatten, slik vi ble av Estate under Arendalsuka. Det må vi fortsette med.

Kronikkforfatter er Kaia Hellstrøm Krüger, arkitekt og partner i Lundhagem.