GOTISK: Dette er Wilhelm von Hanno og Heinrich E. Schirmers vinnerutkast i konkurransen om stortingsbygningen.
GOTISK: Dette er Wilhelm von Hanno og Heinrich E. Schirmers vinnerutkast i konkurransen om stortingsbygningen.

Dette er det egentlige Stortinget

Adressen kunne vært Youngstorget eller Tullinløkka eller en av de andre 15 tomtene som ble vurdert. Og det kunne sett ut som en gotisk kirke. I stedet fikk vi det Stortinget vi kjenner.

Publisert

Hvor stortingsbygningen skulle bygges og arkitekturen, var del av en stor samfunnsdebatt for et par hundre år siden. Plasseringen hadde betydning for byutviklingen i hovedstaden, utformingen hadde betydning for hvordan det norske folkestyret skulle fremstå utad.

I 1856 ble det endelig utlyst en arkitektkonkurranse. Oppgaven var å skape en bygning som «ved sit Ydre og sin hele Anordning blev et virkelig monumentalt Bygværk, værdigt sin Bestemmelse som Nationalrepræsentationens Hjem og som Vidnesbyrd om Folkets Kultur».

Konkurranseinvitasjonen ble kunngjort i pressen og i tillegg lagt ut ved konsulatene i Stockholm, København og Hamburg. De 17 tomtene som var blitt diskutert gjennom to tiår hadde kokt ned til to - Prestegaten (dagens beliggenhet) og Slottsparken. I tillegg til Stortinget skulle bygningen inneholde Riksarkivet og Den topografiske oppmåling, og det ble i innbydelsen listet opp en rekke betingelser til rom- og planløsning.

LES OGSÅ: Ga opp prosjektet til 250 mill

Da fristen gikk ut 1. november 1856 hadde regjeringens kommisjon mottatt sju anonyme forslag, kanskje færre enn man burde anta for et slikt oppdrag. Var det kompleksiteten i oppdraget som hindret flere? Var det utfordrende at bygningen skulle romme så forskjellige brukere og behov?

Det vet vi ikke, men ett av forslagene levde imidlertid opp til forventningene og juryen utropte enstemmig prosjektet Vaterpas til vinner. Den gotiske stil «er fremstaaet af et Samfundsliv, der ligger til Grund for vore nuværende Statsformer», het det i juryuttalelsen om de tyske arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hannos forslag. Regjeringen var fornøyd og det hele så ut til å være avgjort. Det gjensto bare å banke gjennom forslaget i Stortinget påfølgende høst.

DANSK: Dette er den danske arkitekten Christian Hansens forslag.
DANSK: Dette er den danske arkitekten Christian Hansens forslag.

Pressen på sin side var langt fra begeistret og prosjektet ble blant annet karakterisert som «middelaldersk kirkestil, der lignet et tysk justispalass eller rådstue fra hanseatisk tid». Det passet ikke som bygning for et moderne folkestyre, ble det hevdet. Kritikerne ønsket noe nytt, et moderne bygg som kunne gjenspeile Stortingets demokratiske verdier og nøkternhet.

«Er der nogen Bygning, der maa være i moderne Stiil, der bør have et Nutids-Præg, saa er det netop en norsk Storthingsbygning» skrev Morgenbladet 22. mai.

LES OGSÅ: Blar opp 114 mill for et kontorbygg

Og plutselig økte temperaturen i debatten ytterligere. En ung og ukjent svensk arkitekt kastet seg inn i konkurransen med et forslag som vekket både begeistring og harme - etter at fristen var ute. Og selv om tegningene til Emil Victor Langlet kom inn for sent besluttet Stortinget at det skulle bedømmes. Forslaget hans vekket oppsikt, det representerte noe nytt og særpreget.

Etter lang og til dels rasende debatt, og så med et knepent flertall, vedtok Stortinget 7. oktober 1857 å gå for Langlets bygning. Så langt, så vel. Men regjeringen var ikke trygg på at svensken ville klare å utføre prosjektet, og i 1859 ble det innhentet nytt forslag fra den anerkjente arkitekten Christian Hansen i København. Regjeringen anbefalte deretter å vrake Langlet til fordel for Hansen.

Kaoset endte med at Stortinget 18. mai 1860 gikk for Langlets forslag.

Stortinget som vi kjenner det ble innviet 5. mars 1866. Langlet dro hjem til Sverige - og fikk aldri noen hedersbevisning for sitt verk.

Kilder: Stortinget, Aftenposten, NRK