Med rett til å selge pølser
En tinglyst klausul skulle hindre bensinstasjonen å selge mat i konkurranse med veikro-naboen. Da bensinstasjonen solgte sin første pølse, kokte det over for eieren av veikroa.
Dette er en artikkel fra NE nyheter, som nå er blitt til Estate Nyheter. Redaksjonen.
I 1985 solgte innehaverne av veikroa Bjørkheim Gjestetun en del av sin tomt til et aksjeselskap. Tomten ble videresolgt til Harald Solheim, som startet bygdas første bensinstasjon. Kjøpekontraktens punkt ni var slik: ”Bensinstasjonen fører vanlige kioskvarer med unntak av matvarer, varmretter o. l. som er i konkurranse med Bjørkheim Vegkro”.
– Har du noe mat?Og slik ble det – i noen år. Harald Solheim drev bensin-stasjonen på konvensjonelt vis, med salg av bensin, plugger og annet tilbehør til biler.Så en dag, nærmere bestemt i 1992, kom en kunde inn og spurte etter bagetter. Det var nesten så Harald Solheim ikke skjønte spørsmålet, mens han så skrått bort på sin egen matpakke. Etter en del om og men tok han inn fem bagetter, som forsvant raskt. Deretter begynte han å skjenke kaffe gratis fra sin egen kaffekanne, før han fant ut at folk var interessert i å betale åtte kroner for en kaffekopp.
Krig i rettenDa bensinstasjonen solgte sin første pølse, eksploderte det – i dobbelt forstand. Pølsesalget tok helt av, og det gjorde naboen også. Innehaverne av Bjørkheim Vegkro mente Solheim hadde brutt klausulen i kjøpekontrakten.Saken ble advokatmat, den endte i ting-retten, hvor Solheim Autoservice ble fradømt retten til å selge pølser. Samt yoghurt, blant annet. Deretter gikk saken videre til lagmannsretten. Der slo dommerpanelet fast at Harald Solheim har full rett til å selge pølser på bensinstasjonen sin. Motparten anket saken videre til Høyesterett, som ikke ville ha mer pølsevev og avviste anken.Dermed var pølsekrigen i Samnanger over. Innehaveren av veikroa svarte med å slå selskapet sitt konkurs.
